Skape allianser mellom bruker og hjelper

I innspillet «Miljøterapi kamuflerer inkompetanse» kommer Per Jørgen Langø Kristiansen med et kritisk blikk på vår definisjon av miljøterapi i artikkelen « Hva er miljøterapi?» publisert i Sykepleien nr. 5-2015.

Definisjon av miljøterapi

Når noen forteller at de driver miljøterapi er det ikke uten videre gitt hva slags praksis som utføres. Vi definerer miljøterapi slik:

« Miljøterapi er en planlagt og faglig begrunnet ­terapeutisk virksomhet som nyttig­gjør seg de til enhver tid tilgjenge­lige ressursene omgivelsene gir. Gjennom samhandling tar man sikte­ på å legge til rette for fysisk, psykisk, sosial og åndelig vekst – og å styrke brukerens egenomsorg. Dette oppnår man ved å variere mellom støtte og utfordring i en ­terapeutisk allianse preget av anerkjennelse og respekt for brukerens egenverd og integritet».

Vi har lyst til å komme med noen kommentarer til hans innspill. For det første legger han til grunn at vår artikkel beskriver gjeldende praksis på sikkerhetspsykiatriske avdelinger rundt om i landet. Vår definisjon av miljøterapi er ikke et forsøk på å beskrive alt som i dag kalles miljøterapi, men snarere en avklaring av hva vi mener miljøterapi bør være i dag. Vi sier nettopp i vår artikkel at miljøterapi er et svært uavgrenset begrep slik det brukes i dag, og at når noen forteller at de driver miljøterapi er det ikke implisitt uten videre å vite hva slags praksis som utføres.

Allianse mellom bruker og hjelper

Kristiansen er også tvilende til at vi kaller miljøterapi en terapiform, og legger til grunn at miljøterapi fremstår som usystematisk samt ideologisk og teoretisk ubegrunnet. Det er nettopp noe av vårt poeng, og derfor vektlegger vi at miljøterapi må være en planlagt og faglig begrunnet virksomhet, og at den må ta sikte på å legge til rette for fysisk, psykisk, sosial og åndelig vekst – og å styrke brukerens egenomsorg. Vi legger også vekt på at miljøterapi må foregå i en allianse mellom bruker og hjelper som preges av anerkjennelse og respekt for brukerens egenverd og integritet.

Kristensen mener det er ironisk at vi kaller miljøterapi for en terapiform når det i dag er spektakulære mangelen på kurativ behandling for de alvorlige psykiske sykdommene. Han presiserer til og med innledningsvis at det finnes ingen dokumentasjon for at det vi i dag kaller miljøterapi har noen som helst form for terapeutisk funksjon. Vi ønsker ikke å posisjonere oss i et positivistisk perspektiv på begrepene «kurativ» og «terapeutisk funksjon». Vi har ikke tatt stilling til hva som er og ikke er kurerende behandling av alvorlig psykiske sykdommer. Vi argumenterer for at det å skape gode samværsallianser, preget av anerkjennelse og respekt for brukerens egenverd og integritet og hvor man faglig begrunner variasjon av støtte og utfordring, kan legge til rette for fysisk, psykisk, sosial og åndelig vekst – og å styrke brukerens egenomsorg. Slik vi vurderer det er dette terapi.

Når vi ønsker å avgrense (les: definere) miljøterapibegrepet, er det for å sette søkelys på at det nettopp er noe som bør falle innenfor, og noe som bør falle utenfor, uten at vi har tatt stilling til hva man gir og ikke gir av behandling på for eksempel sikkerhetsposter. Vår definisjon av miljøterapi kan snarere være en referansebakgrunn når man skal vurdere om en praksis er miljøterapi. Vi tror også at en avklaring, slik vi har gjort det, bidrar til å motvirke det som Kristensen er redd for; at en ukritisk bruk av begrepet kan bidra til å kamuflere mangel på faglighet.

Miljøterapi og sykepleie

Kristensen er opptatt av å differensiere mellom miljøterapi og sykepleie. Han sier at vi sykepleiere ikke driver terapi, men på en god dag driver vi med sykepleie. Vi er ikke så opptatt av denne differensieringen. Dette kan avspore fra fagrefleksjon til profesjonskamp. Vi tenker at miljøterapi, slik vi beskriver den, er god sykepleie (og god barnevernpedagogisk– og vernepleiepraksis).

I innspillet gir han uttrykk for at grunnleggeren av begrepet miljøterapi trolig ville snudd seg i graven om han hadde visst at dagens praksisaktivitet på blant annet sikkerhetspsykiatriske avdelinger blir kalt for miljøterapi. Det kan Kristensen godt ha rett i. Samtidig tror vi ikke han nødvendigvis hadde snudd seg like mye, dersom han kjente til hvordan begrepet blir brukt i mange norske barneverninstitusjoner. Når det er sagt må vi være åpne for at begreper har en dynamikk, og innholdet kan endre seg over tid. Det som for eksempel ble assosiert med begrepet «medisinsk behandling» for 70 år siden, har vi noen andre assosiasjoner til i dag. Vi opplever Kristensens innspill mer som en kritikk mot institusjonspsykiatrien slik den drives i dag, og det kan være mange og gode grunner til å gjøre det, uten at vår artikkel i seg selv kan tas til inntekt som applaus til eller kritikk av gjeldene praksis.