Sykepleieren som var redd for blod

Hun var ikke så sikker i sin sak, jenta, da hun omsider gikk med på at sykepleieyrket kanskje hadde vært noe for henne. Mamma var jo sykepleier, og hun var tøff. Jeg, som hennes datter, kunne neppe stille svakere. Slike ting går jo i familien? Genetiske fakta fra farssiden med gjennomtrengende blod- og doktorskrekk, ble derimot ikke tatt med i betraktningen. I etterpåklokskapens navn hadde kanskje denne faktoren burde kunne blitt vektlagt i noe større grad…

Gjennom tidene har menneskers forhold til blod vært av noe variabel karakter. Blod – noe vi alle har 5-6 liter av pumpende rundt om i vår arme kropp, men som vi også forbinder med skader, ulykker, sykdom og forferdelse. Likevel, vi bare må ha det for å vandre rundt med hodet høyt og beina lavt. Hvorfor har det seg likevel sånn at enkelte av oss er så redde for blod at de forsvinner rett i dørken med drastisk puls- og blodtrykkssenkning bare av synet av den røde væsken? Og hvorfor takler noen dette uten spor av negative reaksjoner? Om man hadde spurt mannen på gata om hvem han hadde trodd taklet blod best, hadde svaret trolig vært sykepleieren. For hvem omgås ikke mer blod i løpet av en dag enn de hvitkledde englene?

Blod er ikke bare blod

Som nyutdannet, hvitkledd engel har jeg en tilståelse. Jeg er redd for blod.

Nå høres kanskje «sykepleieren som var redd for blod» like tøysete og umulig ut som «fiskeren som hadde vannskrekk» eller «piloten som var redd for høyder»? En dårlig spøk? Egnet stand-up-materiale? Vel. For min del oppleves utvilsomt enkelte situasjoner som, ja… nettopp… blodig alvor.

For dere som lurer er ikke blod bare blod til enhver tid i mine sykepleier-øyne. Det finnes ulike typer blod, eller skal man si situasjoner som involverer blod. «Blodsituasjoner»? Som sykepleier har jeg allerede lagt bak meg utallige blodprøver, sårstell, venefloninnleggelser og sprøytestikk. Da sitter hun der, tilsynelatende eplekjekk og autoritær, med et sikkert glis om munnen. Lite aner vedkommende på den andre siden av sprøyta at stikkeren ikke er langt unna å se stjerner. Blodet som hører med i denne sammenhengen er likevel ikke av den sorten blod jeg er redd for. Blod i transfusjonsposer, blod i sår, størknet blod eller blod i dren. Blod som kommer naturlig, ja – det er ikke annet enn naturlig. Blod fra ulike skader, store eller små, blir derimot en annen sak. Ukontrollert blod, der man ikke vet omfanget eller alvorlighetsgraden. Og blod fra mennesker man er ekstra glad i, og seg selv, - det er farlig det! (Tante Rød hører, for dere som lurer, ikke med i noen som helst kategori hva denne historien angår).

«Du skulle bare sett hvor blodet fosset!»

La oss gå tilbake til de genetiske fakta.

Min kjære farfar var en bra mann på alle områder, og agerte både til lands og til vanns (han var fisker) etter fylte 90. Men livredd for blod – det var han! Historiene om farfars blodsituasjoner er mange, og fortelles gjerne i festlig lag etter en konjakk eller tre. Om noen av barna var så uheldig å skade seg, var han den første til å gå på dør, blek som et laken. Det var heller ikke smerten, men blodet som kunne for at gubben trillet på ryggen den gangen han presterte å kjøre ei øks inn i kneskåla. Mon tro om ikke farfars blodskrekk skulle gå i arv til hun av de åtte barnebarna hans som valgte å bli sykepleier… 

Som den vimsete personen jeg er, er for så vidt mindre skader en del av hverdagen. Dessverre. Og jammen er det ikke like ille hver gang. Som den gangen 11 år gamle Stine var engasjert i snekring, og likeså godt snekret av seg tommelfingerneglen. Eller da en synål ble trøsket inn i pekefingeren i et ærlig forsøk på å lage en skriveblokk. Nevnes må også episoden da undertegnede fant det for godt å stikke fingeren inn i ei batteridrevet blyantspisser-mus, hvor merkelig det nå enn skulle høres ut. (For slike duppedingser var veldig vanlig å ha tidlig på 90-tallet – nemlig). Rett som det er kommer fingrene i veien for kniven, og skaden er skjedd lenge før man rekker å rope varsku her. «Du skulle bare sett hvor blodet fosset!» Ja.

«Blodredd» sykepleier

Som «blodredd» sykepleier prøver jeg gjerne å holde skrekken for meg selv. Der dette er mulig selvsagt. På hytta tidlig i høst, ble likevel min tante vitne til at den rykende ferske Florence Nightingale holdt på å gå i gulvet etter å ha kuttet seg i fingeren under taco-forberedelsene. «Florence» trodde naturligvis at hele fingertuppen hadde forlatt hennes kropp, og måtte synke ned i en lenestol med føttene høyt. Latteren stod i taket. Og fingertuppen hang naturligvis fast fremdeles. «Og du skal liksom være sykepleier?» Ja…

På sykehuset må jeg derimot holde skrekken i sjakk så langt det lar seg gjøre. Dette har for så vidt gått greit. Nå skal det sies at jeg ikke har jobbet på den type avdeling hvor akutte skader og blodsprut i tak og vegger er dagligdags. Heldigvis. Man er da oppegående nok til å kjenne sin begrensning her i livet. Eller?

Søke ly på toalettet

Det har likevel vært flerfoldige episoder der søster Jacobsen har måtte søke ly på toalettet eller skyllerommet for å foreta diverse pusteøvelser samt gjenvunnet ansiktsfargen fra lik-grå til noe mer levende. Og dette må jo være lov, så lenge man klarer å være profesjonell overfor han eller henne i pasientskjorte. For nå er det jo ikke på det viset at søsteren svimer av over en lav sko. At pasienter og kolleger må plukke opp den bleke fra gulvet som en slagen soldat. Nei da. Dette har ærlig talt aldri forekommet. Ja selvsagt, om man ser bort fra episoden under kirurgisk praksis, der undertegnedes hode og seteregion møtte murgulvet på ortopedisk. (De har ikke møttes siden).

Mange ville nok sagt at blodskrekken vil forsvinne så fort man får noen år med erfaring på baken. Med eksponeringsterapi-brillene på nesen kan jeg gjerne gå med på at dette trolig er tilfellet. For hvem vet? Etter ti år i gamet har man kanskje som hvitkledd sykepleier sett og opplevd et og annet som kan sette blodskrekken i perspektiv?! Skal man bare, som mamma og mødre flest ville ha anbefalt, brette opp ermene og la det stå til?

Ikke den eneste med et svakt punkt

Det er, så vidt jeg vet, viden kjent at man som sykepleier ikke kan tillate seg å være hverken prippen, pysete eller kresen. Det har seg jo nemlig slik at vi naturligvis (i tillegg til alt det andre som tilhører en sykepleiers hverdag) omgås både kroppssekret og væsker. For bare så alle uvitende sjeler vet det, er både bæsj, tiss og spy (med deres tilhørende dufter) noe man som sykepleier bør takle på strak arm. Med en tapper mine observerer vi slimete hoste og spytt, hengerumper, verkebyller og inngrodde tånegler uten å bevege hverken øyne, munnvik eller pannerynker. Som ivrig entusiast for små detaljer og hemmeligheter, tør jeg hevde at jeg ikke er den eneste hvitkledde med et svakt punkt i denne sykepleierverdenen. På et og annet vaktrom har utsagn som «slim er det verste jeg vet» eller «lukten av diaré gjør meg bare så kvalm» kommet for en dag. Med andre ord lusker det altså trolig en og annen engel i korridorene med en velbevart hemmelighet, som på alle mulige måter virker motstridende hva valg av yrke angår. Turid som blir svimmel av lukten av sår. Frode som fremdeles ikke klarer å stikke nåla gjennom huden til pasientene uten å bite tennene hardt sammen. Grethe som får høy puls av autoritære leger i hvit frakk. Også har vi Stine som er redd for blod…

Hverdag bak skrivebordet

Du tenker kanskje at blodhistorien er grunnen til at undertegnede valgte å holde skolesekken på etter endt bachelor? Tja. Det er ikke utenkelig at «Blodstrupmoen» skulle ligge i underbevisstheten og hjelpe den unge lovende til å takke ja til masterutdanning og en fortsettende hverdag bak skrivebordet. Bøker, innleveringsfrister og avanserte teorier kan på mange måter være enklere å forholde seg til enn blod hvor enn man skulle feste blikket. Og som sykepleier i dag kan man tross alt jobbe med alt annet enn blod – nemlig!

Jeg er likevel på ingen måte ferdig som sykepleier på sykehus. For i dette livet handler det ikke om å gi opp. Rett som det er dukker søster Jacobsen opp på vakt med godt mot, et blidt glis og en (dårlig) bevart hemmelig. Fødelyder fra skyllerommet i ny og ne, - hva så?

Du kan tro hva du vil. Men, det går nemlig an å være sykepleier selv om man er redd for blod! Jeg er neppe alene.