Min takknemlige mormors spøkelse

Hun hadde selvfølgelig bekymringer som alle andre, men først og fremst var hun takknemlig. Hver kveld takket hun Gud for alt hun hadde og alt det fine dagen hadde brakt henne.

Regnet det på 17. mai, var hun glad på bondens vegne. Når hennes grønne villaplen var full av ­løvetann, var hun takknemlig over mosjonen hun fikk av å luke. Når strømmen gikk, var hun takknemlig over å bli minnet om hvor heldige vi var som hadde elektrisitet. Hun omga seg med postkort, broderier og hustavler med klisjéfylte visdomsord om å gripe dagen og se lyset i mørket. 

Jeg pleide å erte henne for det, men etter at jeg ble sykepleier, har jeg merket at jeg for hver dag blir mer og mer som henne. 

Når jeg har truffet en skallet, ­liten gutt med slange i nesa i ­heisen, er jeg takknemlig over å få snuble i jakker og sekker og sko fra mine egne, friske unger i ­gangen hjemme. Etter å ha trent sittebalanse med den slagrammete bonden, som lurer på om han noensinne vil kunne sitte i traktoren igjen, er jeg takknemlig over å være i stand til å luke brennesle og skvallerkål i min egen, lille kjøkkenhage. Når det er opptatt på do, er jeg takknemlig for at jeg har evnen til å holde igjen.

Når jeg har omgangssyke, er jeg takknemlig over at kvalmen skyldes en uskyldig infeksjon som vil går over i morgen, at det ikke er den første av ti cellegiftkurer som kanskje vil forlenge livet mitt lite grann.

Så carpe diem, memento mori,­ tenn et lys i mørket og det beste i livet er gratis. Det er ikke morsomt, det blir ikke overskrifter av det, det kommer aldri til å bli hipt, ingen blir rike av det, men gamla hadde rett, og vi vet det egentlig alle sammen. For mens aviser, TV, blogger og sosiale medier viser oss hva alle andre har, eier og gjør og hva du også burde skaffe deg, gjøre og eie, ser jeg hver dag på jobb som sykepleier alt du kan miste, alt du kan savne og alt du kan klare deg uten.