Sykehusprest er en profesjon

En av våre viktigste samarbeidspartnere som sykehusprester er sykepleierne. I sykehusene er sykepleiere til stede døgnet rundt, de er gode og nødvendige samtalepartnere for pasienter og pårørende; samtalen er en viktig del av deres ansvar. Svært ofte er det sykepleiere og leger som henviser pasienter til sykehuspresten. Denne praksisen er innenfor det som kalles plissit–modellen. Modellen er pyramidal: En sykepleier registrerer, anerkjenner og imøtekommer et samtalebehov. Så kan det vise seg underveis at det er behov for kvalifisert sjelesorg, at pasienten baler med dype eksistensielle og religiøse problemstillinger eller har behov for et ritual. Da er man i øvre del av pyramiden og sykehuspresten kontaktes.

Artikkelen i Sykepleien nr. 2-2016 og på sykepleien.no 10. februar (« Sykepleier uten gudstro») presenterer en annen virkelighet på St Olav, hvor man har ansatt en sekulær sykepleier i prestetjenesten. Når man knytter en samtaletjeneste til prestetjenesten i et sykehus er det nærliggende å tenke på at det er sjelesorg det handler om. Men sjelesorg uten en religiøs horisont bryter med den tradisjonelle sjelesorgforståelsen i vår kulturkrets. Å lese opp en bønn er heller ikke det samme som å be en bønn. En bønn skal ta hensyn til tid, sted og situasjon.

Å være sjelesørger og prest er en profesjon

Det finnes ulike yrkesgrupper der noen kaller seg sjelesørgere. Og sykehusprester får av og til høre: «Det som dere gjør er ikke annet enn det bartendere, frisører og taxisjåfører driver på med. De snakker også med folk og er interesserte og selskapelige». Men dette kan ikke kalles sjelesorg i kvalifisert forstand. I sykehusene er det å være sjelesørger og prest en profesjon, en profesjon som sykehusene selv har bedt om. For å få fast ansettelse som sykehusprest kreves det relevant teologisk utdanning på høyeste nivå og videre/etterutdanning i sjelesorg. Dersom dette fravikes blir prestetjenesten i så fall det eneste stedet i spesialisthelsetjenesten der profesjonskravet ikke gjelder uavkortet. Til dette anliggendet viser vi til leder i Presteforeningen Martin Enstads innspill i artikkelen.

Artikkelen i Sykepleien henviser til NOU 1: 2013 «Det livssynsåpne samfunn». Det som trekkes fram er de mest kritiske tankerekkene som handler om å fase ut prestetjenesten.  Presten skal erstattes av et livssynsmessig konglomerat av personer. Hva slags kompetanse eller faglighet disse skal representere får vi ikke vite, annet enn at det er livssynet som er det sentrale.

Når vi argumenterer for at det fremdeles trengs spesialutdannede sykehusprester i helseforetakene, så mener noen at dette er bakstreversk og er raske med å trekke livssynskortet: Det er jo så mange som ikke er kristne, og flere og flere tilhører andre religioner. Det er et faktum som ingen vil benekte. En viktig rolle for sykehusprestene er faktisk å legge til rette for at pasienter blir betjent ut fra sin tro og livssyn. Det er ikke en rolle sykehusprestene har tilranet seg, men et uttrykt ønske fra våre foresatte. Hva er da problemet?

Handler om vår identitet som folk

Ingen ting står stille, og i dag har man blitt mer oppmerksom på hva som handler om vår identitet som folk, at man ikke uten videre skal klippe av forbindelsen med en historie på 1000 år. Det er mye som ligger i våre tradisjoner som viser seg å fungere når livet blir vanskelig som ikke handler ikke om diskriminering og «kirkelige privilegier». 

Mange som er nye i vårt land er også interesserte i å høre hvordan vi pleier å gjøre det hos oss når livet trues av sykdom og motgang, i gjensidig respekt for hverandres kultur. På Verdidebatt.no (1. februar 2013) advarer humanetikeren Morten Horn mot å kaste sykehusprestene på historiens skraphaug, nettopp på grunn av allsidigheten. «If it works, don't fix it!». I boka «Helse på norsk» av Per Fugelli og Benedicte Ingstad (2. utg. 2014) leser vi følgende: «Gud er ikke død i Helse på norsk. Tvert om står tro, håp, mening og nærhet til Det hellige fram som vesentlige helsekilder.»

I sykehusene er det uten tvil et stort og udekket samtalebehov. Å inkludere flere samtalepartnere inn i sykehusene som ikke er prester trengs helt sikkert, men da må navnet være noe annet enn prestetjeneste.