Lokale varslere

Det finnes en polert virkelighet som lederne eller rådmenn er redde for at skal slutte å skinne i offentligheten. Man ser ofte på varsleren som en illojal person, istedenfor å se om personen har rett i kritikken som den kommer med.

Man ender ofte opp med å ta arbeidstakeren, direkte eller kamuflert. Arbeidstakeren som sier lojalt ifra, blir utsatt for hersketeknikker istedenfor at ledere tar utfordringen og se hvordan ting egentlig fungerer på arbeidsplassen.

Vi vil ha mer åpenhet i kommunen, men hva skjer med dem som åpner kjeften og varsler? Prosessen i en klassisk varslersak er gjerne slik: Personen blir forsøkt nøytralisert, han blir isolert, mister muligheten for kurs, konferanser og opplæring og kollegastøtten forsvinner. Varsleren befinner seg deretter i en sosialt meget belastende situasjon.

Jakten på syndebukker er en blindvei når noe går galt i helsevesenet. Vi trenger kritisk overvåkning og folk som sier fra, for å få god nok sikkerhet i helsetjenesten.

Sier fra om kritikkverdige forhold

Så lenge varslerne ikke får hjelp, vil vi ha altfor få av dem. Å varsle er å si fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Bestemmelsene skal bidra til å styrke den reelle ytringsfriheten i et ansettelsesforhold.

Som journalist Inger Anne Lillebø i Avisa Nordland korrekt ytret om varsling 22. mars: «I 2014 fikk en fastlege i Bodø refs av rådmannen da hun varslet om mangel på sykehjemsplasser. Det ble bråk da leder for Krisesenteret i Salten varslet om forhold hun mente utgjorde en trussel mot barns rettssikkerhet.»

Hva er signalene fra rådmenn, HR-sjefer og andre ledere? Ønsker kommunene varslere velkommen? Og hvordan fungerer varslervernet? Kan ledere nok om lovverket? Jeg forventer ikke prisutdelinger til varslerne, men at vernet om varslere fungerer.

Vi har så mange flotte tanker om demokrati, åpenhet, varslere, ytringsfrihet og den brysomme nabokjerringa som sier ifra. Fagre ord?

Ledere forsvarer systemet

Lederne kommer i en forsvarsposisjon for å forsvare systemet, selv om man har en bestemmelse i arbeidsmiljøloven om at gjengjeldelse er lovstridig.

Hvis arbeidsplassen har alvorlige sykdomstegn, enten i forhold til styringsideologi, omorganiseringer, eller ledere som hersker over ansatte så har varslere rett, kanskje til og med plikt på seg til å gi beskjed om at forhold som ikke er slik de skal være.

Det er et lederansvar og en lederoppgave å ha gode retningslinjer for varslere, og oppfølging samt ivaretakelse og vern mot gjengjeldelse. Det må etableres kulturer for dette i alle kommuner. Man må ønske varslere velkommen. Der man har etablerte åpenhetskulturer er trolig behovet for varslere mindre.

Selv mellomledere som i realiteten støtter varsleren, velger ofte å bøye nakken og rette seg etter de regelstridige instrukser som blir gitt dem ovenfra.

Blir framstilt som vanskelige personer

Varsleren oppfattes ganske raskt som en vanskelig person, og det er slett ikke rart. Varslerne er ikke nødvendigvis vanskelige personer. De blir gjort til det i løpet av prosessen. «Monika-varsleren» i Bergen Robin Schaefer fremstår som kroneksempelet på en varsler. Du kan godt få Fritt ord-prisen for varsling, men du får neppe noen toppjobb etterpå.

Jeg vil sitere historiker Linn Hernings konklusjon om varsling: «Hver gang noen fra grunnplanet forsøker seg med systemkritikk, rykker direktørsjiktet og ekspertene ut for å fortelle at kritikerne har misforstått, at de sutrer over tapte kamper eller at dette kun er enkelttilfeller. Dette skjer gjerne innsvøpt i en nedlatende raushet der man har forståelse for at «det kan oppleves sånn»».