Prater uklart og skriver feil

På sist halvdel av 80-tallet snakket lærerne på sykepleierskolen kun om ting og fenomen i forhold til, og det snakkes det om fortsatt. Og det er jo på den skolen vi sosialiseres og formes i vår profesjonelle språkbruk. Samtidig har vi nå på alle nivå, til og med til hjemmebruk, overtatt politikernes "utfordringer" istedenfor vårt gode gamle "problem". Og det er bare et tidsspørsmål før vi er tvunget til å være pro-aktive for å henge med på jobben. 

Skal en skrive oppgave og intervjue folk er de en respondent, lærte jeg på skolen. Er poenget å opphøye og fjerne seg fra talemåten til ordinære mennesker? Hvem ellers er det som kaller folk som svarer på spørsmål som respondenter? 

I psykiatrien før jeg startet på sykepleierskolen, fikk vi inn en spesialsykepleier i psykiatri som sommervikar sørfra. Hun skulle gå foran med gode eksempler og heve standarden. Hun var positiv, høflig og hyggelig. Men hun mente vi burde korrigere pasienten vår når han sprang rundt i den altfor store trusa i dødsangst og ropte om ballene som var blitt altfor store fordi han hadde drukket for store mengder vann. "Det heter ikke balla, det heter skrotum, det heter skrotum", svarte hun for å korrigere på en verdig måte.

Samtidig når en begynner å jobbe oppdager en at det er to språk i bruk. Det som kursholdere og forelesere bruker. Det foregår alltid på Powerpoint som en er nødt til å bruke, og der kan en vanskelig bruke mer enn en setning. Og så er det det språket vi bruker oss imellom, som jeg oppfatter som mer dagligdags og mindre høytidelig.

Språket vi bruker

Hvorfor skriver jeg som sykepleier om språket vi bruker? Det å kommunisere med pasienter synes jeg det ser ut til at vi fikser. Med et direkte språk og ikke noe forsiktig rundt grøten greier.

Men jeg har hørt om brystkreftopererte som har blitt frittet ut om seksuallivet nå når de kun har et bryst. Hun måtte si skarpt ifra for å bli hørt om at det hadde pleierne ikke noe med. 

Likeledes da jeg selv var pasient etter å ha fått en bypassoperasjon på firemannsstue. Jeg hadde en sværing som måtte ha hjelp til alt mulig i senga ved siden av. Han lå der og stønnet og boffet dag og natt. Inntil et friskt pust av en ung sykepleier kom inn og spurte hvorfor han lå slik og boffet. Mannen blei nokså perpleks og måtte svare at det visste han ikke. Hun spurte så om han ikke skulle vurdere å slutte med den boffinga. Det svarte han ja til. Etter det blei det roligere fra den kanten. 

Har også nettopp fått inn en historie fra kona. Fra den gang hun var relativt nybakt mor som hadde fått skrapt ut mandlene og ikke fikk ned matbiten etterpå. Da satte det seg på sengekanten ned, en sykepleier som la armen rundt nakken hennes og spurte om hun savna ungen som var hjemme, - jaja, og jeg som trodde Freud var død. 

Språk er mer enn det muntlige

Vi kan være nære ved å bruke dagligdags tale, humor og direkte språk. Eller vi kan fjerne oss og bli ovenfra og ned ved ikke å lytte, bruke fremmedspråk og kun prate til, istedenfor med.

Men språk er mer enn det muntlige. Og som operasjonssykepleier synes jeg vi er kommet veldig til kort på det skriftlige. Der er det ikke mye å skryte av. 

Vi har et elektronisk rapportsystem I DIPS hvor vi dokumenterer etter en fast mal og hvor en har mulighet til å laste inn faste fraser. Frasene kan være laget av oss selv eller av avdelinga. Her er det mye skjematisk tøv.

"Trykksår:

Sjekket før operasjon:

Ja/nei

Sjekket etter operasjon:

Ja/nei

Funn:… ".

Tungvint oppsett! Har en oppdaget trykksår før eller etter så skriver en det og hvor og hva det er. Enkelt og greit. 

"Åndelig/kulturelt:…"

Dette feltet blir aldri brukt på operasjonsavdelinga. Vi har for liten tid i lag med pasienten til at en kan notere noe her. Og i ærbødighet mot mennesket en har framfor seg, bør de få unngå å bli kategorisert etter et så kort møte. Men en kan ikke se bort ifra det kan ha betydning for blodoverføring og slikt. 

"Å bærge ræva"

Hvorfor bry seg? Jo fordi det muligens leses av andre og viser vår manglende evne til refleksjon over hva vi gjør og hvordan vi uttrykker oss skriftlig, - at det ikke er så viktig. Samtidig som det er ansett som veldig viktig å dokumentere. Og hvorfor er det viktig? Da svarer de fleste at det kan bli en rettssak, og da må juristene kunne forstå vår dokumentasjon så de eller vi kan forsvare oss. Det handler om pasientsikkerhet sies det. Baksiden av det er det vi på godt nordnorsk vil kalle "å bærge ræva", dvs. berge seg ut av situasjonen uten prikkbelastninger. Javel, men må det være skrevet på pinlig norsk? Har for så vidt kun en gang på nitten år følt behov for å vise til min rapport når det i etterkant oppsto en komplikasjon. 

Som operasjonssykepleiere må vi forholde oss til legenes bestillinger. Vi har for eksempel operasjonen Kraniotomi. Det vil si å sage en åpning i kraniet for å komme til hjernen. Her skriver nesten alle operasjonssykepleiere Craniotomi. Og i litt eldre dager lest jeg til og med Chraniotomi. Yrkesgruppen har hang til c-er, x-er, p-er og h-er som stappes inn i alle, holdt på å si kroppsåpninger, anatomiske betegnelser som liksom skal gjør språket finere og mere latinsk og sykepleieaktig. Splenektomi - sphlenctomi, det er nesten så en er fristet til å slenge på en chphlenecthomi, men den brukes kun etter siste lønningspilsen. Så har vi hudclips... Vi skriver norsk. Og da heter det kranium, kraniotomi osv.

Har også lest et stort oppslag om hvor Mephore er lagret. Der stod det Mepore så der finner vi bandasjer av typen Mepore. Selvfølgelig er det artig, det er ikke det, og det er jo folk fra hele verden som jobber og skriver på avdelinga. De siste er unnskyldt. Men ikke de som er oppvokst med norsk og som har høyskole- eller universitetsutdannelse. Man skulle tro de hadde forlest seg på innholdsfortegnelsene bak på tannkremtuber, kremer og sjampo eller apotekenes gamle krukker inneholdende "Sulphor" og lignende. 

Det minner meg sterkt om formannen i Dusteforbundets Darwn P. Erlandsens, hans navn være lovet, sin artikkel hvori han unnskylder seg fordi han mangler "f" på skrivemaskinen sin, og må bruke "ph" isteden phor.