Kl. 04.30: Empatisvikt

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Det er natt. Klokka nærmer seg halv fem. Den kritiske grensen for når trøttheten får overtaket, er nådd. Det som en gang var en engasjert, empatisk og tålmodig sykepleier, er blitt til en ganske primitiv organisme hvis fremste mål er å få være i fred.

Det er stille på avdelingen, men jeg er smertelig klar over at hvert av de seksten rommene huser en potensiell fare mot mitt ønske om absolutt stillhet og kravløshet fra omgivelsene.

Som en av naturens luner sammenfaller også dette tidspunktet med tiden da de smertestillende tablettene begynner å gi slipp, blærer har fylt seg, og pasienter våkner, har vondt, kjenner at de må tisse, ringer på for å få hjelp eller forsøker seg ut av senga på egen hånd, men snubler og vekker naboen som oppdager at uridomet har løsnet og senga er søkk våt, men ikke husker hvordan man ringer på, og begynner i stedet å rope, noe som vekker den hjelpsomme damen på naborommet som ringer på for å gi beskjed om ropingen, og som samtidig lurer på om hun kan få en OxyNorm til da ryggen er vond igjen, og da benytter kanskje hennes nabo anledningen til å spørre om jeg ikke burde skanne blæren hennes igjen, for hun har forsøkt å gå på do, men synes ikke hun får tømt seg og lurer på om hun må kateteriseres.

Alt dette er rimelige krav og situasjoner som normalt ville trigge min iboende sykepleiedrift til å hjelpe. Men jeg vil ikke hjelpe. Jeg vil bare være i fred.

Mot alle odds klarer sykepleieren i meg å få overtak nok til å gjennomføre oppgavene med et minstemål av høflighet og faglig forsvarlighet, før jeg igjen synker sammen på vaktrommet og nattens absolutte lavmål inntreffer når en eldre dame ringer på, sannsynligvis for å få følge til do, og jeg hører meg selv irritert tenke: «Kan hun ikke tisse i bleia som andre folk?»

Og det er her, klokka 05.00, når klokkene kimer og mitt vesen er blottet for empati og tålmodighet, og alle faglige prinsipper står i konflikt med den overveldende arbeidsskyheten, at jeg erkjenner hvor fantastiske vi ellers er. Vi ­sutrer ikke, vi himler ikke med øynene, tar ingen snarveier. Pasienter kan fylle senga si med avføring, men vi vasker og bytter uten å mukke, mens vi samtidig forsøker å lindre stakkarens skam og ubehag. Vi pusler med dem som roper, småløper etter vandrerne, følger kompliserte prosedyrer for å opprettholde hygienestandarder og følger de inkontinente på do for tiende gang uten syrlige kommentarer. 

Lev på det i de lange nattetimene, og når pasienten ber om mer omsorg, bistand og kjærlighet enn du er i stand til å gi kl. 04.30, er det lov å si: «Jeg er normalt en ganske fantastisk person, men nå treffer du meg på et litt uheldig tidspunkt.»