Miljøterapi er helsevesenets største bløff

I lys av Sivilombudsmannens foreløpige besøksrapport om forholdene ved UNN Åsgård er det grunn til å kontemplere over nettopp miljøet i det psykiske helsevern generelt. Jeg vil understreke at mine refleksjoner er av generell art og ikke en kritikk rettet mot UNN.  

Det er vanlig å hevde at det drives miljøterapi ved psykiatriske sykehusavdelinger i hele Norden (Øyen, Bjelland, Skorpen, & Anderssen, 2009). Da jeg i 2003 startet å jobbe innenfor det psykiske helsevern så fikk jeg klar beskjed: «på denne avdelingen jobber vi miljøterapeutisk». Som sykepleier, med bakgrunn i eldreomsorgen, var dette et nytt begrep for meg. Pleieren som viste meg rundt, første dagen, fortalte at terapien begynte å virke med en gang pasienten satte foten over dørstokken. Behovet for omsorg blant pasientene var åpenbart, men fokuset ble lagt på miljøets helbredende kraft. Litt ironisk spurte jeg en gang om ikke vi som jobbet i «miljøet» kunne få bivirkninger av all denne terapien som svevde rundt. Slike spøker ble ikke godt tatt imot.

Under min første medarbeidersamtale krevde jeg en presis forklaring på mekanismene i miljøterapien, dette var svaret jeg fikk: «Miljøterapi er å nyttiggjøre seg samhandling i samspill med omgivelsene.» Etter dette svaret spurte jeg: «Hva betyr det å nyttiggjøre seg samhandling?» Svaret var at «når mennesker med psykiske lidelser får samhandle så vokser de.»

Begrepet vekst gir egentlig ingen mening

Hva betyr det at mennesker med alvorlige lidelser som schizofreni vokser? De blir jo ikke fysisk høyere så dette med vekst må jo være figurativt ment. Begrepet vekst gir egentlig ingen mening i tilknytning til dikotomien frisk – syk, men vekst er en mye brukt metafor innenfor psykisk helsearbeid. Lillevik and Øien (2015) knytter miljøterapi til vekst, og tar like godt hele reglen: fysisk, psykisk, sosial og åndelig vekst. Vekst som metafor vil ifølge Lakoff og Johnson (1980/2003) sondere under konseptet «orientational metaphors», opp er bra ned er dårlig eller frem er positivt men tilbake er negativt.

Vekst får dermed en positiv konnotasjon, men hva er egentlig psykisk vekst? Kan en vokse av seg en psykisk sykdom? Spesielt interessant blir dette når pasienten faktisk er voksen. Kan en da dra den slutning at sykdommen skyldes en type underutvikling/barnlighet som en under rette omgivelser kan vokse seg fra?

Det er god grunn til å sette spørsmålstegn med mange av begrepene og den generelle tenkning innenfor det psykiske helsevern/psykisk helsearbeid. En kan frykte at den uklare og metaforfylte grunnlagstenkningen til miljøterapeutisk praksis kan vende oppmerksomheten bort fra ideen om å sørge for den andre. Ordet omsorg må reetableres innenfor det psykiske helsevern. Kanskje er det på tide at vi slutter å leke psykolog, det å gå en tur er ikke terapi, det er å dekke det grunnleggende behovet alle mennesker har for fysisk aktivitet.

De miljøene jeg har sett innenfor det psykiske helsevern har aldri vært terapeutiske per se. Tvert imot, en har lenge visst at det å være for lenge på en psykiatrisk institusjon medfører institusjonalisering. Eksempler på institusjonalisering er blant annet tillært hjelpeløshet og inaktivitet. Min erfaring med miljøet tilsier sitasjoner med utagering, unødvendig tvang og korrigering, uro, illegale rusmidler, toksiske mengder koffein og nikotin og sist men ikke minst manglende omsorg.

Miljøets helbredende kraft fremtrer naivt

Forestillingen om miljøets helbredende kraft fremtrer naivt, spesielt når forskning har vist hvilke åpenbare svakheter som er knyttet til psykiatriske institusjoner over hele verden. Det har derfor vært en gåte for meg hvordan en så absurd praksis som miljøterapi får overleve. Er det ingen som stiller spørsmålstegn når resultatet av måneder og år med behandling skal resultere i uklare metaforer som vekst.

På tide at vi slutter å leke psykolog

Kanskje er det på tide at vi slutter å leke psykolog, det å gå en tur er ikke terapi, det er å dekke det grunnleggende behovet alle mennesker har for fysisk aktivitet.

En ærlig og redelig praksis hadde erkjent behandlingens begrensninger og lagt vekt på et omsorgsperspektiv, dvs. å ta vare på folk på en omsorgsfull måte og se til at de får dekket sine behov. Personer med alvorlige psykiske lidelser dør mellom 8 til 17 år tidligere sammenlignet med normalbefolkningen (Chang et al., 2011). De betydelige somatiske helseplager blant personer med psykisk sykdom må prioriteres. Svaret er ikke mer miljøterapi og annet hobbely hoi, men mer tradisjonell sykepleie der pasienten blir ivaretatt og får en opplevelse av at vi ønsker han/henne vel.

Henvisninger:

Chang, C.-K., Hayes, R. D., Perera, G., Broadbent, M. T., Fernandes, A. C., Lee, W. E., … Stewart, R. (2011). Life expectancy at birth for people with serious mental illness and other major disorders from a secondary mental health care case register in London. PloS one, 6 (5), e19590.

Lakoff, G. & Johnson, M.(1980/2003). Metaphors we live by. Chicago: University of Chicago Press.

Lillevik,O. G.& Øien, L. (2015). Hva er Miljøterapi. Retrieved from Psykologisk.no website.

Øyen, C., Bjelland, A. K., Skorpen, A., & Anderssen, N. (2009). Raising Adults as Children? A Report on Milieu Therapy in a Psychiatric Ward in Norway. Issues in Mental Health Nursing, 30 (3), 151-158. doi:10.1080/01612840802557246