Masaier før løvejakta

Illustrasjonen viser en sykepleier som tenker på oppgavene hun må gjøre.
RITUALER: Vi dras mot rapportbordet som av en magisk kraft, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.

Ledelsen har ikke forstått hva slags ritual rapporten er: Vi samler flokken og forbereder oss på en overgang, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.

Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.

Hør alle episoder av Sykepleiens podcast her.

«Nå skal vi gå over til stille rapport», kommer det med jevne mellomrom fra ledelsen. Og det gjør vi. En uke, eller kanskje to, men som trukket av en magnetisk kraft dras vi mot rapportbordet, og etter en tid er vi tilbake der vi var; samlet over pasientlista rundt bordet på begynnelsen av vakta.

Og kulturhistorikeren i meg smiler og tenker «Ledelse, dette er bare å gi opp, det skal mer enn et rundskriv til for å avvikle et solid innarbeidet ritual.»

Det går en kontinuerlig, ubrutt kjede av rapporter gjennom en avdelings historie. Nattevakter som gir rapport til dagvakter, som gir rapport til aftenvakter, som gir rapport til nattevakter, som igjen gir rapport til dagvaktene.

Når organisasjonsutviklere og ledelse vil ha oss vekk fra rapportbordene og over til «stille rapport», er det fordi de ikke har forstått hva rapportene er. De tenker at alt vi sier skulle vi uansett ha dokumentert skriftlig. Dermed er det dobbeltrapportering å sitte der og lese opp hvor mange brødskiver Olsen har spist og hvor høy puls Hansen har.

Men det er bare en brøkdel av hva vi gjør. Som masaier før en løvejakt samler vi flokken og forbereder oss på en overgang. En gir fra seg ansvar, andre tar imot. Vi ser hverandre, vurderer hva vi har i vente, deler bekymringer og usikkerhet, spiller inn faglige råd, erfaringer og betraktninger, fordeler roller og ansvar og klokker det hele inn på 15-20 minutter. Om ikke det er effektivitet som kan konkurrere med den raskeste arbeidslinja på Toyota-fabrikken, vet ikke jeg.

Ritualer er limet i sosialt liv, hevder kulturviterne. Mennesker har behov for å strukturere tiden, å samordne seg før overganger, sikre at gruppa tenker likt om det de står foran, markere hvilke verdier som skal få betydning, sortere hverandres sosiale status, bearbeide det som ligger bak oss og forberede oss på det som kommer. Det gjør vi ved å organisere ritualer.

Noen store og omfattende, som jul, stortingsvalg og bryllup, andre små og hyppige som godnattstunden på sengekanten med barna og kaffen og avisa ved frokostbordet. Ritualer er en supereffektiv måte å organisere fellesskapet på; vi vet alle hva som kommer, befester at alt er ved det vante, overbringer ny informasjon og plasserer den inn i systemet og går beroliget videre.

I kostnadsbesparingens navn har kanskje ikke ritualer noen åpenbar verdi, men enn så lenge er vi mennesker som holder på med dette her, og vi mennesker, vi driver nå engang med sånt. 

Les også: