Men skal vi aldri sees igjen?

Man kan si mye om en relasjon skapt på bakgrunn av at én er pasient og den andre en hjelper. Men én ting kan man ikke si; at den er betydningsløs eller verdiløs for de(n) det gjelder.

"Skriv, Anna", sa hun. "Sett deg ned og skriv, om hvordan du har det, hva du føler og hva du tenker!"

Skrive? Det var det siste jeg tenkte på. Jeg hadde akkurat snakket med henne om avslutningen av vår relasjon, og hun ba meg om å skrive?

Bedre enn å ruse seg

Den barnlige delen av meg hadde mest lyst til å gå og legge seg og aldri stå opp, men den voksne delen av meg, den tok oppfordringen. Så da satte jeg meg ned for å skrive. Å skrive er vel på alle måter en bedre måte å håndtere vonde følelser på enn for eksempel å grave seg ned i sorg under dyna, eller enda verre; dra rett bort og ruse seg.

Men trist og leit er det uansett. Man kan si mye om en relasjon skapt på bakgrunn av at én er pasient og den andre en hjelper. Man kan si at den er kunstig, at den er profesjonell, at den er tidsbestemt. Men én ting kan man ikke si, og det er at den er betydningsløs eller verdiløs for de(n) det gjelder. For det er den nødvendigvis ikke.

Hun er sykepleier, jeg er pasient

Relasjonen var dømt til å avsluttes på et eller annet tidspunkt. Men jeg vet ikke helt hvor forberedt jeg var på det, likevel. Kan man forberede seg til noe sånt? Jeg, som sjelden gråter, hadde plutselig en saltvannsdråpe i øyekroken. Jeg måtte svelge et par ganger. Det var ikke lett å høre fra en person jeg har ansett som så viktig for meg i mitt liv, at vi nå ikke skal møtes noe mer. Behandlingsrelasjonen var over. Jeg visste at det var uunngåelig, men likevel føltes det som om noen gned sandpapir på hjertet mitt.

Klarer å riste av meg det triste

Jeg kunne godt ha dratt og ruset meg. Brukt avslutningen som en unnskyldning for å gi faen. For det ville ikke vært første gang jeg ruser meg på grunn av vonde følelser. Men ærlig talt, hadde jeg gått og ruset meg nå, så hadde det ikke handlet om dette. Da hadde det nok vært en serie med dårlige avgjørelser i forkant. Og da hadde det vært et tegn på at ting har gått galt en god stund i forveien. Men ting har gått bra, lenge. Jeg føler at jeg har overskudd og at jeg har kommet så langt at jeg kan tåle det triste, være i det, og riste det litt av meg når jeg er klar for det. Og tenke at dette er det mye selvomsorg i.

Kan knytte meg til andre

Å kjenne at det gjør vondt er tross alt bedre enn at man ikke kjenner noen ting. For hadde relasjonen vært like god om man ikke hadde følt et snev av eller ganske mye vondt når den skal avsluttes? For meg er det jeg føler akkurat nå et tydelig bevis på at jeg evner å knytte meg til andre mennesker. Jeg evner å skape og gå inn i en (god) relasjon, og jeg evner å kjenne på de vonde følelsene når den avsluttes. Uten å gå i oppløsning, uten å gå i stykker.

Man skal ikke kimse av relasjoner. De kan bringe mye godt med seg. Relasjonen til denne sykepleieren vitner også for meg om at det faktisk finnes mange gode mennesker der ute, i en verden som jeg for ikke mange år siden tolket som uforutsigbar, skremmende, ustabil og farlig. Verden kan visstnok være det også, men møtene med de gode personene viser at verden også er noe helt annet. Det er omsorg, pålitelighet, gode samtaler, fine møter, humor og mye mer.

Fulgte meg i mange år

Vi har vært gjennom mye, og hun har fulgt meg gjennom mange år. Hun har sett meg på mitt dårligste, vært med på nedturene, vi har til sammen snakket timevis over telefon. Hun har strekt seg, alt for å gjøre krasjlandingene litt mykere. Hun har brydd seg om meg. Men hun har også sett, og vært med på, oppturene. Jeg har vært i behandling, kjøpt meg leilighet, jeg har jobb, jeg er nykter. Jeg har evnet å skaffe meg nye gode relasjoner blant hjelpere. Og akkurat det er med på å lindre litt av sorgen over å miste en relasjon som har betydd og fortsatt betyr veldig mye for meg. Jeg er ikke alene, og jeg er langt fra forlatt. For jeg har andre betydningsfulle relasjoner i livet mitt. Det at jeg har erfart at hun var til å stole på, har gitt god grobunn for å skape nye, gode relasjoner. Jeg er virkelig ikke alene. Det er trygt å vite. En dose separasjonsangst kanskje, men ikke verre enn at det kan håndteres.

Du kjenner meg

Relasjoner kommer og går, men noen setter ekstra dype spor. Livet er så fattig uten gode relasjoner. Og selv om relasjonen avsluttes, så har man minnene, og de forsvinner ikke. Og for det om man har avsluttet en relasjon, så vet man aldri om veiene krysses igjen. Oslo er ingen stor by.

Idet jeg skriver dette, må jeg trekke på smilebåndet. Hun kjenner meg godt når hun ber meg om å sette meg ned å skrive om tankene og følelsene mine. For det er som terapi.

Å skrive ut de vonde følelsene, å få satt ord på hva som er vondt, men også hva som er bra, gir meg en ro som er vanskelig å forklare. Det setter ting i perspektiv.

Videre i livet

Jeg er uendelig takknemlig for at hun har fulgt meg gjennom alle disse årene. Hun har vært uvurderlig for meg, og jeg håper hun skjønner hva slags innvirkning vår relasjon har hatt på livet mitt og livskvaliteten min. Jeg er usikker på om jeg hadde kommet dit jeg er i dag uten hjelpen fra henne og teamet hun er en del av. Det sier mye. Det sier alt. Men noen dører lukkes og andre åpnes. Det er vondt og vil nok gjøre vondt en god stund. Men jeg tar med meg det jeg har fått og fortsetter på livet mitt. For det er tross alt det jeg skal, fortsette på livet mitt. Og hver dag gir nye muligheter. Det er kanskje en floskel, men det er sant! Det er jo til syvende og sist jeg som skaper livet mitt – men også med litt støtte fra gode hjelpere. Jeg kommer til å komme over det, samtidig som hun kommer til å bli savnet. Jeg unner alle å ha en sykepleier som henne, for meg har det vært GULL!