fbpx Frafallen eller idealist? Hopp til hovedinnhold

Frafallen eller idealist?

I psykiatrien trodde jeg å ha funnet den grenen i medisinen som passet meg. Dessverre tok jeg delvis feil, skriver Dag Coucheron.

Min vei bort fra den etablerte og allment vedtatte psykiatrien begynte egentlig med interessen for litteratur og religion: Ibsen, Dostojevskij, Dickens, Bibelen og mange andre forfattere banet veien for forståelsen for menneskets sinn, deres egenart og ikke minst deres enkeltskjebner. I psykiatrien trodde jeg å ha funnet den grenen i medisinen som passet meg. Dessverre tok jeg delvis feil.

Det begynte med at jeg som student på begynnelsen av 60-tallet fant den etablerte sykehuspsykiatrien inhuman. Man lyttet ofte lite til pasientene, man visste best uten å undersøke hver pasient grundig og godt. Fremfor alt trodde man på at den naturvitenskapelig metoden var veien til erkjennelse. Det skulle imidlertid ta lang tid før jeg innså at hele psykiatrien i vår nåværende form var på ville veier. Denne meget gradvise utviklingen fant sted da jeg som ferdig spesialist, psykoanalytiker og veileder i psykoterapi stiftet bekjentskap med psykofarmakologien.

For godt til å være sant

Den kjemiske revolusjonen var «for god til å være sann». Etter hvert festet denne oppfatningen seg som en sannhet hos mange, også hos meg. Den VAR for god til å være sann. Erkjennelsen av at det var for godt til å være sant bygget til å begynne med på hva jeg observerte og erfarte hos mine pasienter. Det jeg motstrebende etter hvert ble tvunget til å akseptere var at psykofarmaka sløvet. Intet mer. Pasientene beskrev at de følte seg kjemisk lobotomert. DE HADDE RETT. De VAR i virkeligheten (delvis) fratatt sine kanskje viktigste menneskelige egenskaper: Evnen til å føle og tenke klart.

Vår såkalte bibel

Likevel fortsatte jeg å lese om psykofarmakas fortreffelige egenskaper. Så sent som for 15 år siden trodde jeg faktisk at et antidepressivum virket mot depresjoner. Samtidig oppdaget jeg at mange av dem som fikk denne medisinen slett ikke hadde en depresjon i gammeldags, klinisk forstand. De var triste. Bare unntaksvis var de alvorlig hemmet i sitt tanke- og følelsesliv. Dessuten oppdaget jeg at de, riktignok få, pasientene jeg så med diagnosen schizofreni stort sett ikke fylte kravene for å kunne stille denne mest alvorlige av alle psykiatriske diagnoser. De kunne høre stemmer, javel, men de fylte ikke resten av listen over symptomer som måtte finnes for at sykdommen schizofreni kunne konstateres med noenlunde sikkerhet. Videre viste virkeligheten meg at hele vår såkalte bibel, ICD 10, ikke var til å stole på. Jeg kunne for mitt bare liv ikke finne at det var riktig hva jeg leste: At vi hadde ca. 150 mer eller mindre tydelig adskilte sykdommer. Hva verre var: Disse sykdommene, som jeg altså ikke fant, kunne kureres ved hjelp av kjemiske stoffer som ble tilført våre kropper og vår hjerne og ble kalt medisiner.

Narkotikum ble markedsført som medisin

Riktig bisart, ubegripelig og absurd ble det når et stoff som Metylfenidat, «Ritalin», et gammeldags narkotikum som nå ble markedsført som medisin for helbredende for en sykdom jeg heller ikke fant eksisterte, nemlig ADHD. På det tidspunktet ga jeg opp å interessere meg for å lese mer om både diagnoser og medikamenter for en stund. Likevel var jeg jo nødt til å skrive noe om diagnoser i legeerklæringer og i korrespondanse med NAV og sykehus. Jeg fant en diagnose i ICD 10 som jeg kunne bruke: Reaksjon på alvorlig belastning. ICD10 nr. 43.9. Terapeutisk kunne jeg bruke mindre doser av benzodiazepiner mot den aller vanligste plagen pasientene hadde, nemlig angst. På dette tidspunktet begynte jeg å søke i litteraturen etter erfaringer som liknet mine egne. Erfaringer som understøttet det mine pasienter gjennom ca. 50 år hadde vist meg: Hverken diagnosene eller de terapeutiske verktøyene vi hadde fått utlevert var brukbare. Diagnosene Psykose, Nevrose og Psykopati var fremdeles praktisk anvendelige, fordi de stemte med mine egne kliniske erfaringer. Videre var en del av de såkalte psykofarmaka til nytte i akutte psykoser og forvirringstilstander. Benzodiazepiner var de beste av alle de dårlige løsningene for angst.

Samtalebehandling

Løsningene for å forstå pasientene, ta dem på alvor og hjelpe dem videre fantes i et tillitsfullt samarbeid mellom en klok og empatisk behandler og en pasient som klarte å utnytte situasjonen konstruktivt. Antidepressiva virket ikke mot depresjoner; antipsykotika slo riktignok ut det meste av pasientens sjeleliv, men virket ikke på grunnlidelsen. Jeg ble stående ved min barnelærdom: Psykiske lidelser behandles best med psykiske midler! Sentralt blant disse psykiske midlere sto INNSIKTEN I SAMTALEBEHANDLINGEN. IKKE en innsikt som innebar Kvikkfix av et symptom, men en innsikt som bygget på en langsom ervervet kunnskap om seg selv. Spørsmålene blir da: Hvorfor har jeg for eksempel angst? Hva er grunnene, og hvordan kan jeg komme meg ut av angstspiralen?

Medmenneske

Ved hjelp av et tett, godt og respektfylt samarbeid med et tålmodig, sundt og kunnskapsrikt medmenneske, og den tillit som da oppstår, er det mulig å hjelpe dette mennesket tilbake til i hvert fall et mer harmonisk liv. Bare synd at jeg oppdaget dette for sent i livet til mer effektivt å kunne bidra til en endring av de eksisterende grunnholdningene i norsk psykiatri.

Psykiske lidelser behandles best med psykiske midler!

0 Kommentarer