fbpx Nattens helter! Hopp til hovedinnhold

Nattens helter!

NATTEVAKT: Disse natt-menneskene gjør en jobb som aldeles ikke passer for alle. Foto: Mostphotos

Er det lov å skryte hemningsløst av sin egen yrkesgruppe? spør Marianne Sæhle. Det er nemlig det hun har tenkt å gjøre.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg er sykepleier. Av sorten #stoltsykepleier. Med videreutdanning i psykiatri og over 20 års erfaring fra turnusarbeid.

Men jeg har også en annen rolle, jeg er hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund (NSF), og de siste 4 årene har jeg vært det i 100 prosent frikjøp. Det vil si at selv om jeg har svært travle dager, så jobber jeg ikke lenger turnus. Jeg har derfor mer kontroll på døgnrytmen min.

Det er nok helt nødvendig å være 100 prosent frikjøpt hvis jeg skal klare å fylle alle rollene vervet mitt gir meg, men samtidig så fører det jo til at jeg mister noe av kontakten med de som «jobber på gulvet».

Derfor har jeg vært veldig bevist på at jeg i alle ferier prøver å jobbe litt klinisk. Så da påsken sto for dør meldte jeg meg «til tjeneste».

Trenger litt forutsigbarhet

Siden arbeidsgiverforeningen SPEKTER har brukt de siste årene på å prøve og overbevise politikerne og befolkningen ellers om at den store bemanningskrisen i helsesektoren handler om at sykepleiere og annet helsepersonell ikke vil jobbe helger og høytider, altså ubekvemme vakter, så tenkte jeg at det måtte da være en enkel sak å «shoppe» seg en vakt eller to. Men den gang ei. Nok en gang kan SPEKTERS påstander tilbakevises. Alt var dekket, ja det var faktisk flere som ønsket å jobbe, enn det var behov for.

Men så oppstår det selvfølgelig akutt sykdom, og da er ikke ting like enkle. For folk flest trenger litt forutsigbarhet i livene sine. De liker å få være med å planlegge arbeidsplanene sine, sånn at de etterpå kan planlegge familielivene sine. Ikke fordi de ikke vil jobbe ubekvemme vakter, men fordi de ikke vil gå med telefonen i hånden og være i beredskap døgnet rundt.

Det er derfor ikke alltid like enkelt å finne de rette folkene på kort varsel, spesielt ikke om dette gjelder nattevakter.

Sa jeg var ledig, men nattevakt?

Så denne gangen kom det en telefon til meg. Jeg hadde jo sagt at jeg var ledig. Jo, det stemte, men nattevakt? Det har jeg ikke jobbet på over 20 år, sa jeg.

Det er nemlig sånn at noen steder jobber man 2-skift - dagvakt og aftenvakt - og har egne nattevakter, mens andre steder jobbes det 3-skift, dag-aften-natt. I psykiatrien i Helse-Bergen jobbes det 2-skift.

Men jeg hadde jo meldt meg ledig, og jeg har medlemmer som bare jobber natt, og den familiære situasjonen min tillater at jeg kan gjøre ting på kort varsel, så jeg slo til.

Jeg pleier stort sett alltid å gå hjem fra vakt med en følelse av stolthet over mine dyktige sykepleierkollegaer og medlemmer, men i morges var denne følelsen doblet.

Natten startet bra, jeg hadde fått hvilt meg litt i forkant, men ikke sovet, for det ville ikke kroppen min. Pasientene fikk samtaler, medisiner og hjelp til kveldsstell. Roen senket seg egentlig overraskende fort, tenkte jeg.

Ikke like kjapp om natten

Rundt kl. 01 skulle jeg starte med å lage klar medisin dosettene til neste dag. Medisiner kan jeg, selv om det går lang tid mellom hver gang jeg gjør det. Men det gikk det ikke lang tid før jeg oppdaget at hjernen min ikke tenkte like kjapt om natten som om dagen.

Hva var det nå det synonympreparatet het? Hvordan var det man regnet ut denne blandingen? Skjerp deg, tenkte jeg, dette kan du jo. Og dermed spredde usikkerheten seg, og dobbelt sjekkingen ble til trippel sjekking. Den andre sykepleieren på vakt, den erfarne nattevakten, så nok at jeg grublet mye, så hun tilbød seg pent å ta medisinene til gruppe to. Og hun tok ansvar for pasienten som skulle ha intravenøs næring gjennom natten. Jeg satt fast vakt, sjekket pasienter hvert 10. minutt, forklarte forvirrede pasienter at det ikke var så lurt å dusje med åpen dør midt på natten (røykvarslerne er sensitive på et sykehus) eller at man ikke kunne ha radioen på fullt, fordi de andre pasientene ville sove. Det er ikke så greit når man er overbevist om at klokken er tre på ettermiddagen og ikke tre på natten. For om roen som senket seg fort, så varte det ikke så veldig lenge. Natten er vanskelig for mange, og sengen er ikke alltid et godt sted å være.

Jeg husket fra lenge siden at timen mellom kl. 05 og 06 var den verste. Det stemmer. I tillegg til å være trøtt begynte jeg også å fryse. Men så skjer det noe. Jeg opplever besynderlig å våken til. Og da dagvaktene kom kl. 07 kunne jeg godt ha vært der lengre, tenkt jeg, men innså raskt at det nok ikke hadde vært særlig forsvarlig. For jeg begynte faktisk å føle meg litt fnisete og oppstemt, nesten som om jeg var litt brisen.

«Dagen-der-på» følelse  

Så jeg dro hjem og gikk rett til sengs og sovnet overraskende fort. MEN så våknet jeg etter bare 4 timer, og det var det helt umulig å sove videre.

Så nå sitter jeg her, med en «dagen -der-på» følelse og tenker på alle de fine kollegaene mine som skal på ny vakt i natt, og så enda en natt, og er veldig glad for at det ikke er meg som må det. Glad for min del, men aller mest for pasientene sin del.

Beundrer natt-menneskene

Dette innlegget er ikke ment som noen nedvurdering av arbeidet til noen av de andre supre folkene som var på jobb i natt. Vi var et utrolig bra team som alle var avhengige av hverandre, for å gi pasientene den aller beste oppfølgingen.

Beundringen min for alle disse natt-menneskene har økt enormt, de gjør en jobb som jeg nå vet aldeles ikke passer for alle. Så kjære SPEKTER, og alle andre arbeidsgiversammenslutninger som mener at de vet best angående turnusarbeid, dere tar feil!

Dere burde i stede legge enda mer til rette for medbestemmelse. Da hadde de ansatte orket å stå lenger, og i større stillingsprosenter. Men om de ansatte ikke får være med å bestemme over sin egen arbeidstid så kan dere faktisk ende opp med sånne som meg på nattevaktene. Jeg er en #stoltsykepleier, som er trygg på den kompetansen jeg har og det er vel derfor jeg kvir meg for å si: Jeg er en svært god sykepleier, men ikke kl. 04 om natten.

For den store taperen, hvis jeg blir fratatt medbestemmelsen til turnusen min, er faktisk ikke meg, men pasientene.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.