Flukten fra helsevesenet

Det er en allmenn kjent sak at det er stor sykepleiermangel og at man innen 20 år vil mangle 30 000 (!) sykepleiere for å dekke et stadig økende behov. Blant disse inngår en rekke spesialsykepleiere.

Orker ikke mer

Derimot snakkes det lite om alle sykepleierne som ikke ønsker eller klarer å utøve yrket sitt lengre. Vi har i årevis blitt utsatt for innsparingskniven og dermed økende belastning. Ettersom vi er poteter kan vi fylle de fleste roller og overta de fleste oppgaver. Det er vi som også må ta støyten når det kuttes ned på kontor, kjøkken, servicefunksjoner osv. Det har vært varslet om for stor belastning på sykepleierne i lengre tid uten at verken ledere eller politikere evner eller ønsker å ta tak. Sykepleierne fortviler og sier de ikke makter mer, responsen er den samme; «Synd, her skal du få litt mer å gjøre, det tar bare noen minutter». Hvor mange minutter er det plass til i et døgn? Der finnes faktisk en grense…

Arbeidsmiljø og personalpolitikk har vært av mine hjertesaker. Mens jeg var tillitsvalgt snakket jeg mye om dette med andre sykepleiere og gjorde en del undersøkelser. Tilbakemeldingene var i stor grad nedslående.

Slutter før pensjonsalder

Dessverre kjenner jeg alt for mange sykepleiere som fraråder familie og bekjente å bli sykepleiere. Jeg vet om alt for mange som forlater eller har tenkt å forlate sin post. De siste årene har jeg jobbet på St. Olavs Hospital på sengepost. Jeg har aldri hørt en sykepleier på sengepost si at den tenker å utøve yrket sitt frem til pensjonsalder. Faktisk kan jeg ikke komme på noen sykepleiere jeg kjenner som har stått yrket ut i avdelingen. Dette er et stort varsko! Det skal innrømmes at også jeg byttet jobb for å få et levelig liv, både på jobb og hjemme.

Hva gjøres for å begrense sykepleierflukt fra avdelingene? Forsvinnende lite, ser det ut til. Ingen av sykepleierne jeg har snakket med opplever at det blir spurt eller gjort noe for å beholde dem. Man sitter igjen med en opplevelse av at vi er lett å erstatte. At erstatningen på langt nær innehar liknende kompetanse betyr ikke mye - det telles hoder. Det er en bekymring at man ikke verdsetter kompetanse bedre på et universitetssykehus. Hvis man tar en kikk på alderssnittet vil det på en rekke avdelinger være veldig lavt. Supert for lønningspilsen men jeg blir da mer betenkt når det gjelder pasientsikkerhet og kompetansen i sykehus. Dette forteller meg at avdelingene er for belastende til at sykepleierne makter å være der over tid.

Tenk mer på sykepleieren

Når de blir spurt om hva de ønsker fra leder er svaret klart. Utenom mer betjening og mindre arbeidsoppgaver, savner de å bli sett av leder og få tilbakemeldinger, anerkjennelse og en takk når man stiller opp. Selv husker jeg meget godt hvor jeg var den gangen leder takket meg!

Sykepleieryrket er tradisjonelt et deltidsyrke. Det tilstrebes nå at man skal ha 100 prosent stillinger. Problemet er at veldig mange av de deltidsansatte jeg har snakket med gjerne ønsker å gå fulltid men de makter det ikke pga belastningen. Dette vil jeg også kalle for ufrivillig deltid.

I utdanningen og arbeidslivet settes pasienten først av alt. Selvfølgelig er det viktig, men det skal ikke gå på bekostning av den ansatte. Jeg mener man faktisk må sette sykepleieren foran i mange tilfeller. For at vi skal kunne gjøre en best mulig jobb for pasienten må forholdene ligge til rette for det. Er det for eksempel viktigere at pasienten får spise lunsj enn sykepleieren? Pasienten har nettopp spist frokost. Sykepleieren har ikke spist siden grytidlig på morgenen og skal ha hodet klart utover dagen for å få gitt behandling, ofte komplisert og livsviktig. Dessverre blir pasientfokuset så ekstremt i både utdanning og jobb at en slik tankegang er utenkelig og sikkert frastøtende. Hvor er pasientsikkerheten i det? For ikke å snakke om personalpolitikken! I redningstjenestene, luftfart osv er det helt motsatt; Der skal man først og fremst sikre seg selv før man kan ta seg av andre. Just saying…

Pasienten foran alt…

Utdanningen vår skor oss alt for dårlig til å møte en tøff hverdag i arbeidslivet. Vi er så hjernevasket med den ideelle pasientbehandlingen, pasienten foran alt, at vi ikke er forberedt på hvor brutalt det blir i virkeligheten og hvor mye en må gå på akkord med seg selv og egen familie. Ferske sykepleiere får sjokk og slutter.

Vi trenger ikke 30 000 sykepleiere om 20 år! Jeg frykter vi trenger så mange flere. Det nytter ikke å få tilført nye når man ikke makter å ta vare på dem vi har. En lekk bøtte kan aldri fylles.

For å beholde de som allerede er der må tiltak iverksettes. Det må gjøres mer lokkende å være på sengepost, for det er nemlig ikke slik at alle slutter, for vi har så mange høyere ambisjoner. Ledere og politikere må våkne og slutte å si at «dette er nytt for meg».  Arbeidsbelastningen må harmonere med ressursene. Har man ikke ressurser får man faktisk se på hva som kan ta bort av arbeidsoppgaver og om eventuelt andre kan gjøre dem i stedet.