Stortingsvalg om arbeidstider?

Slik var det i riktig gamle dager også. Alle arbeidsavtaler ble inngått slik på tomannshånd. Helt frivillig. Den som ikke likte arbeidsvilkårene, sto jo fritt til å søke arbeid andre steder.

Går utover søvnen

Sola går sin gang, uansett hva storting og regjering vedtar. Den styrer døgnrytmen og behovet for avkopling og søvn. Arbeidsmiljøloven sier at vi bare unntaksvis skal være på jobb mellom klokka 21 og 6. Hvis timene fra 21 til 23 ikke lenger skal skjermes, går det utover søvnen. Det er i timene fram mot midnatt at døgnrytmen og søvnbehovet sammenfaller slik at det er lett å sovne og få tilstrekkelig lang søvn før døgnrytmen vekker deg. Kommer du ikke i seng før på etternatta, blir det vanskeligere. Sjansen for at du er trøtt på jobb er også større om kvelden, og risikoen for uhell og feilhandlinger øker. Det er altså gode grunner til at samfunnet gjennom loven har skjermet disse timene. Noen må alltid arbeide seint, men færrest mulig.

Lovbestemt normalarbeidsdag

Før fagforeningene var det alltid bare avtaler på tomannshånd. De er typiske for et arbeidsliv der arbeidsgiver har ubegrenset styringsrett. I Norge har fagforeningenes avtalerett på våre vegne etter hvert gitt bedre arbeidsvilkår, i alle fall så lenge arbeidsløsheten er lav.

Flertallet i «Arbeiderkommisjonen av 1885» som forberedte den første arbeidervernloven, ville ha lovbestemt normalarbeidsdag. Men mindretallet, arbeidsgiverrepresentantene og Høire, ville holde arbeidstida utenfor loven. De ville ha individuelle avtaler:

«Ved Lov at træde i Veien for at voxne Mænd efter beste skjøn bruger sine Arbeidskræfter og selv bestemmer, hvorledes de skal nyttiggjøre sin Tid, vil imidlertid efter Mindretalets Mening, være fuldstændig i Strid med de Bestræbelser for Personlighedens Frigjørelse i enhver Retning, der er den Moderne Udviklings høit Skattede Særkjende.»

Flertallet i Arbeiderkommisjonen, de to arbeiderrepresentantene og Venstre, avviste snakket om frivillighet. Arbeiderne var så visst ikke frie. De var fullstendig avhengige av arbeidsinntekt og arbeidsgiver:

«Det ligger aabent i Dagen, at der staar mange Midler til Raadighed for den Arbeidsgiver der vil fremtvinge en arbeidstid der er længer enn hans arbeidere ønske den.»

Arbeidernes «frivillighet»

I første runde fikk likevel mindretallet Stortinget med seg. Kravet om normalarbeidsdag kom ikke inn i loven fra 1892. Da forslaget kom opp igjen i 1915, var det mindre snakk om arbeidernes «frivillighet». Nå hevdet motstanderne i stedet at lovfesting var et unødvendig inngrep i partenes rett til å ordne opp seg mellom:

«Arbeidernes fagorganisationer er nu saa mægtige og maalbevisste, at de fuldt tilstrækkelig kan vareta arbeidernes interesser.»

Men Sosialdepartementet ville ikke overlate reguleringen av arbeidstida til partene. For det første var ikke fagbevegelsen like sterk overalt. For det andre «indsees [det] ikke, hvad grund det skulde være til at foretrække stadig bitrere kampe mellem de to parter fremfor en avgjørelse av lovgivningsmakten.» For det tredje var jo loven bare ment å sette grenser mot skadelige arbeidstider. Det var ingen ting i veien for at partene kunne forhandle seg fram til bedre vilkår.

I 1915 ble normalarbeidsdagen og -uka lovfestet: 10 timers dag og 54 timers uke. Ved stortingsvalget det året hadde arbeiderklassen for første gang alminnelig stemmerett. At normalarbeidsdagen ble lovfestet var et tydelig bevis på at stemmeretten hadde gitt politisk makt. Stortinget hadde også innsett at arbeidstidsregulering var i samfunnets interesse. Arbeidervernlovene satte ufravikelige minimumskrav når fagforeningene var for svake til å oppnå noe. De hindret samtidig arbeiderklassen «gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri», som Karl Marx så treffende hadde sagt.

Mot lovfesting av arbeidstida

Men i 1968 var alt dette glemt. LOs representanter i Arbeidstidskomiteen av 1964 lot seg forføre av de gamle arbeidsgiverargumentene mot lovfesting av arbeidstida. De støttet forslaget fra «Norsk arbeidsgiverforening» (datidas NHO) om å la partene avtale arbeidstider, uavhengig av loven. Stortinget hadde seinest avvist et slikt forslag i 1958, fordi loven skulle være ufravikelig. Men ettersom LO og NAF var enige, ble det nå vedtatt. 

Det laget et kjempehull i loven som står der ennå. Store fagforbund kan inngå arbeidstidsavtaler «uten hinder av de grenser for arbeidstidens lengde som er fastsatt». Begrunnelsen fra Stortinget var blant annet «at vernemotivet og de sosiale velferdsgrunner er trådt i bakgrunnen». (Odd Friberg: Arbeidervernloven, Oslo 1970). Noen tror at dette har gitt fagforeningene større makt. I virkeligheten mistet de tillitsvalgte sentralt og lokalt den barrieren som lovens minstekrav ga. Nå ble det mye vanskeligere å stå imot krav om ekstreme ordninger, og presset kommer slett ikke bare fra arbeidsgiverne.

Ansattes helse og pasientsikkerhet

Hvorfor i all verden støttet LO arbeidsgivernes forslag i 1968? I dag virker i alle fall begrunnelsen for lovendringen utrolig blåøyd. Vernemotivet for å lovregulere arbeidstidene er så visst ikke «i bakgrunnen» i dagens konkurranseklima. Det er fullstendig meningsløst at styrkeforholdet mellom partene skal avgjøre noe som har så store konsekvenser for hele samfunnet, ikke bare for de ansatte. Det skjønte Stortinget og sosialdepartementet i 1915, men i 1968 hadde de glemt alt. Det betaler vi dyrt for hver eneste dag. Mange av avtalene tar for lite hensyn til ansattes helse og sikkerhet, og enda mindre til tredjeperson, for eksempel pasientsikkerhet, transportsikkerhet og trafikksikkerhet. La oss få politikere på Stortinget som kan rette opp tabben fra 1968, og la oss bytte ut alle dem som fortsatt tror på 1800-tallets «frivillige» arbeidsavtaler. 

(De fleste sitatene er fra historikeren Martin Byrkjelands grundige gjennomgang av arbeidstidsdiskusjonen i Norge 1880–2006.)

LES OGSÅ: Utvider daglig arbeidstid til klokka 23.00