Gammel dame på sykehus

Jeg har lyst til å dele en opplevelse om min mor på 87 år som ble lagt inn på sykehus i slutten av mars i år. Ingen dramatisk historie, men en historie om hvordan det kan oppleves å havne på sykehus som gammel.

Mor ble akutt innlagt på sykehus på grunn av sterke mavesmerter. Undersøkelser viste at hun hadde en betent og perforert tykktarm.  Situasjonen var alvorlig og hun måtte opereres for å fjerne deler av tykktarmen. Operasjonen var vellykket; kirurgene gjorde en god jobb.

Før innleggelsen var mor godt over gjennomsnittet frisk og rask etter alderen. Hun var oppegående og selvhjulpen på alle måter, hun bodde i egen leilighet, besøkte min far på sykehjem flere dager i uken og tok ofte bussen til kjøpesenteret for å handle. Hun var kvikk i hodet og fulgte godt med på alt av nyheter.

Ikke til å kjenne igjen

Så tilbake til sykesenga. Dagen etter operasjonen var mor oppe en kort tur. Men etterfølgende dag var det ikke mulig å få bena til å bære henne. Hun var helt kraftesløs og følelsesløs. Hun var også blitt sterkt forvirret; visste ikke hvor hun var, så personer i rommet som ikke var til stede og fantaserte om alt og ingenting. På toppen av dette hadde hun også mistet stemmen. Hun kunne bare hviske svakt. På få dager var mor ikke til å kjenne igjen. Hun var blitt en forvirret og hallusinert pleiepasient som måtte ha hjelp til alt.

Jeg syntes det var merkelig at hun hadde mistet all kraft og følelse i bena fra den ene dagen til den andre. Jeg tok derfor dette opp flere ganger med sykepleiere og visittgående leger. Men, de mente det ikke var noe unormalt med mor. De kommenterte heller ikke at hun var fullstendig forvirret og stemmeløs. Fem dager etter operasjonen stilte en visittgående kirurg seg positiv til å la en nevrolog undersøke henne. Han hadde kjent på bena til mor og observert at «de var litt slappe». Etter nevrologiske undersøkelser ble det konstatert en skade etter epidural smertepumpe (smertestillende direkte i ryggmargen). Jeg ble fortalt at lammelsen muligens ville være forbigående, men at de ikke kunne garantere noe.

«…i klinisk god allmenntilstand»

Etter to uker på sykehus var ikke mor blitt bedre av sin forvirringstilstand. Hun visste ikke at hun var operert, og hun var ikke orientert om tid og sted. Hun hadde heller ikke fått tilbake førligheten i bena, og hun var fortsatt uten stemme. Jeg spurte om hun kunne bli tilsett av en øre- nese- hals lege for å undersøke stemmen, men dette ble avvist som unødvendig. I og med at operasjonen hadde vært vellykket og tarmen fungerte som den skulle, så var hun ferdig behandlet. Hun skulle bare ligge på sykehuset i påvente av sykehjemsplass.

Etter tre uker ble mor skrevet ut fra sykehuset og overført til sykehjem i en tilstand i sterk kontrast til hvordan hun var før innleggelsen. Fra å være vital, kvikk og selvstendig, til å være pleietrengende uten førlighet i bena, fullstendig forvirret og uten stemme. I utskrivningsnotatet fra sykehuset (epikrisen) stod det likevel at «pasienten utskrives i klinisk god allmenntilstand».

Når et gammelt menneske blir alvorlig syk og utsatt for krevende behandling må en være forberedt på at mye kan gå galt. Og de komplikasjonene som oppsto var muligens påregnelige. Jeg var likevel ikke forberedt på hvor uinteressert og tilfeldig sykehuset skulle forholde seg til komplikasjonene som skulle snu fullstendig opp ned på livet hennes. De tok ikke utgangspunkt i den gode allmenntilstanden hun var i før hun ble innlagt, og de hadde ingen tanker om å prøve å føre henne tilbake til denne tilstanden. Hadde det ikke vært for at jeg selv var så pågående, ville de knapt registrert komplikasjonene. Jeg fikk inntrykk av at de hadde en oppfatning av at det nærmest var normalt å være sengeliggende og forvirret når en er gammel, og at det ut fra hennes alder var helt naturlig og relevant å beskrive henne å være i «god klinisk allmenntilstand».

Savner faglig engasjement

Jeg vet ikke om opplevelsen med mor er representativ. Jeg håper ikke det, men kan heller ikke fri meg fra tanken om at historien ikke er enestående. En stor andel av pasienter på sykehus er gamle. Og vesentlig flere vil det bli som følge av økt levealder. Helsepersonell må derfor få mer fokus på og innsikt i hvordan vi skal forholde oss til gamle og skrøpelige mennesker på sykehus. Jeg ble møtt av leger og sykepleiere som var hyggelige og vennlige, men jeg savnet et faglig engasjement for hennes tilstand utover den betente tarmen. Det var ingen helhetlig tilnærming og det var bare operasjonssåret som fanget kirurgenes interesse. Etter operasjonen ble mor sett på som et uinteressant kasus og nærmest glemt.   

Det har nå gått fem måneder og mor sitter fortsatt i rullestol på sykehjem med behov for hjelp til alt grunnleggende stell. Det er ingen utsikt til at hun skal komme på bena, og hennest tilstand tilsier at sykehjem vil bli hennes fremtid. Dette er en situasjon hun deler med mange gamle, og hun får godt stell og pleie. Jeg synes likevel det er vanskelig å forsone meg med at min kvikke og livsglade mor over natten skulle få livet snudd på hodet, nærmest uten at helsepersonellet som hadde ansvaret for henne registrerte noe unormalt.

Ta tak i pasientens potensiale

Som pårørende og sykepleier har jeg gjort meg mange tanker om hvordan vi behandler gamle mennesker på sykehus. Jeg ser at vi må bli flinkere til å ta tak i det potensialet pasientene har for å bidra til best mulig helse og livskvalitet livet ut. Vi må  endre vår tilnærming og grunnleggende holdninger til gamle på sykehus. Helsepersonellets oppgave er å bidra til god helse og helbred også til pasienter som har lagt det meste av livet bak seg. Dette forutsetter at pasientene behandles ut fra sine individuelle behov, muligheter og leveutsikter, og at vi evner å se hele mennesket. Ikke bare et operasjonssår.

Mor har nå blitt bedre av sin forvirringstilstand. Hun har lest innlegget og har ikke noe i mot at jeg deler det med andre.