Eldre fortjener bedre mat

I Oslo og Bærum er så mange som 46 prosent av eldre som bor hjemme og mottar hjemmesykepleie, underernært. På noen sykehjem kan andelen underernærte være så høy som 60 prosent. Det viser tall fra Helsedirektoratet (2013).

Selv om disse tallene er noen år gamle, er det dessverre ingenting som tyder på at dette har endret seg. Underernæring er et økende samfunnsproblem. Et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider er punkt nummer to i Verdighetsgarantien fra 2010. Nå er det på tide at den blir fulgt opp i praksis.

Min erfaring er at det skorter på samarbeidet mellom helsepersonell og kjøkkenpersonell fordi de ikke opplever eller ser hvilken relevans de har for hverandre. For å løse dette må holdningene endres. Når inntil 60 prosent av eldre brukere av kommunenes tjenester er underernærte eller i en ernæringsmessig risikosone, er det noe alvorlig galt.

Svikt i rutinene

Jeg undrer meg over hva det er som svikter, og hvilket ansvar sykepleierne har for dette «sviket». Er det utdanningen som er problemet? Studier peker på at årsaken kan være sviktende kompetanse blant helsepersonell. Min erfaring er at holdningen blant helsepersonell er at ernæring bør være en prioritert oppgave, men at det blir nedprioritert på grunn av svikt i retningslinjer og dårlige rutiner.

Helsedirektoratet har utarbeidet nasjonale faglige retningslinjer for å identifisere, forebygge og behandle underernæring. Målgruppen er helsepersonell som jobber med voksne og eldre i spesialist- og primærhelsetjenesten, samt ledelsen ved de aktuelle virksomhetene i helsetjenesten.

Retningslinjene gjelder pasienter som er innlagt på sykehus, sykehjem og andre tilsvarende institusjoner i pleie- og omsorgstjenesten samt hjemmesykepleien. Det er derfor et paradoks at eldre sulter på disse institusjonene, siden god og nok mat er en forutsetning for å ha optimal virkning av pleie og behandling.

I én kommune spiser de eldre for 40,78 kroner dagen, mens en annen daglig spanderer 122 kroner på mat til brukerne. Jeg tror ikke det er mulig å lage ordentlig mat til under en sekstilapp i døgnet – i hvert fall ikke næringsrik mat med ferske råvarer.

Mange skivebom

Det bør selvsagt være en minimumsgrense. Jeg ser at enkelte kjøkken tilbyr to valgfrie hovedretter per dag. Dette er feil ende å arbeide i om ikke menyrulleringen, kvaliteten og variasjonen er maksimal. Menyen bør ikke gå over maksimum tre uker. I menyplanleggingen bør det også tas hensyn til årstider, helligdager og lokale mattradisjoner.

Kravet til kvalitet må være at den minst er på nivå med ferdigmiddagene som markedsføres ellers. Fiskeboller med bare 50 prosent fisk eller fiskekaker med 30 prosent fisk er for dårlig når markedet ellers har opptil 86 prosent. Når sant skal sies, har jeg fått noen få middager av utmerket kvalitet – innertiere – men det er altfor mange skivebom.

Risengrynsgrøten som leveres hver uke, er også en skivebom. Retten består av lite fiber og raske karbohydrater, som får blodsukkeret til å stige raskt. Dette er ikke mat for eldre, særlig ikke når vel 15 prosent av brukerne har diabetes type 2; for pasienter på sykehjem er tilsvarende tall hele 23 prosent. Slike matvarer, som gir rask blodsukkerstigning, bør erstattes med matvarer med mer komplekse karbohydrater og fiberrike varianter.

Variasjon kan bety nye matretter, men også variasjon av retter vi husker fra gammelt av. Derfor kreves det stor idérikdom og kreativitet for å komponere nye varianter – ikke eksotiske – av retter som vi kjenner igjen. Et annet krav bør være at en rett ikke blir en gjenganger, men får en pause på vel to måneder, om det er mulig.

Angår oss alle

De eldre taper ofte når det er forslag om innsparinger i kommunene. Grunnen er at det er enkelt å kutte på deres område. I en undersøkelse gjennomført av Norstat i juni 2016 sier bare en av fem at politikerne i deres kommune er opptatt av god matomsorg for de eldre. En tilsynsrapport fra Helsetilsynet i 2011 viser at et fåtall av norske kommuner har rutiner for å avdekke og forebygge underernæring.

Men brukerne av tjenestene har blitt mer oppmerksomme på hva de skal forvente av det offentlige tilbudet. Derfor har Forbrukerrådet og Kost- og ernæringsforbundet utfordret alle landets kommuner til å lage sin egen mat- og måltidspolitikk.

Alle virksomheter som leverer mat til eldre, bør ha en ressursgruppe der både fagpersoner, brukere av tjenestene og pårørende jevnlig drøfter temaer rundt måltider og mattilbud, herunder menyen. Det anbefales på det sterkeste at det etableres en slik tverrfaglig gruppe som gjennomgår og evaluerer virksomhetens mattilbud jevnlig.

Eldre har rett til et mat- og måltidstilbud som opprettholder livskvaliteten og gir appetitt på livet. Til sjuende og sist er dette noe som angår oss alle.