Hvorfor lager vi arbeidsplaner som gir oss for lite søvn?

I natt skjedde det igjen. Et par timer etter at jeg hadde sovnet, våknet jeg – og ble liggende våken.

Så der lå jeg, i mørket, og tenkte på jobben. Jeg tenkte også på at jeg måtte være uthvilt til morgenen og at jeg måtte forsøke å puste slik yogalæreren har sagt, fordi det hjelper kroppen å slappe av.

Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg sovnet igjen, men kanskje en time? To timer? Det er vanskelig å anslå, fordi jeg prøver å etterleve prinsippet om ikke å sjekke hva klokka er for mange ganger. Det øker bare stressnivået. Men jeg vet i alle fall at da vekkerklokka ringte, kjentes det ut som om jeg akkurat hadde lagt meg. Det ble en søvnig arbeidsdag.

Søvnløshet sniker seg på

Høres dette velkjent ut? I så fall er jeg ikke overrasket. Studier viser at de som jobber turnus i stor grad, på et eller annet tidspunkt, utvikler søvnforstyrrelser.

Det kommer kanskje ikke med en gang når du er ung og nyutdannet og full av pågangsmot og har ungdommelig utholdenhet, men som mine kollegaer og jeg selv opplever: med årene blir det tyngre. Da kommer de snikende, de nettene hvor du blir liggende våken en time eller tre midt på natten. Eller de kveldene hvor kroppen ikke helt klarer å slappe av før du har drukket et glass vin. Eller de morgenene hvor du våkner klokka fem selv om du ikke må. Og så går du rundt hele dagen og er trøtt.

Det var noen som fortalte meg at disse søvnvanskene vedvarer i en fem års tid, også etter at man slutter å jobbe turnus. Og som nyklekket kontorrotte med rundt sju måneders fartstid i et liv uten turnus, har jeg nå empirisk belegg for å kunne si at det i alle fall ikke går over med en gang.

Skaper risiko

Det er for så vidt ikke søvnproblemene som er de mest alvorlige følgene av turnus, selv om det er plagsomt og man blir sliten. Det er følgene. Slitenheten og trøttheten gir økt risiko for å gjøre feil på jobb. Gi feil medisiner, overse symptomer, treg respons ved akutte situasjoner. Det øker risikoen for at vi krasjer bilen på vei hjem.

Det fører også til at vi må takke nei til invitasjoner, hyggelige sammenkomster med venner en lørdag kveld i november og juleavslutningen i barnehagen. Dét er jo ikke farlig, men det er kjipt og gir dårlig samvittighet.

Og så øker turnusarbeid risikoen for at vi utvikler hjerte- og karsykdommer. Studier har vist betydelig økt kardiovaskulært stress hos dem som jobber turnus. Vi utsetter oss dermed, med andre ord, for en ikke ubetydelig helserisiko. Og den inkluderer mer enn det jeg har nevnt her.

Hvorfor gjør vi det?

Tross denne kunnskapen fortsetter vi å jobbe på en måte som vi vet ikke er bra for oss. Vi lager turnuser med kort hviletid uten å mukke. Vi avtaler hviletiden ned til grensen for hva unntakene i arbeidsmiljøloven tillater. Vi diskuterer ikke engang om det er nødvendig, eller hvorfor. Alle gjør det. Meg selv inkludert. Kort «hviletid» ned til 8–9 timer mellom vakter – og det er ikke bare hvile. Det er åtte timer hvor du skal komme deg hjem fra jobb, spise, dusje, roe ned hodet, sove, stå opp, spise og dra til jobb igjen. Hvorfor i himmelens navn driver vi med dette når vi vet at det ikke er bra?

Hvorfor lager vi arbeidsplaner som gir oss for lite søvn, for mange vakter i strekk, for lite hvile og uheldig døgnrotasjon?

Forskningen er klinkende klar. Og vi påberoper oss å være opptatt av å jobbe «kunnskapsbasert». For det er jo et paradoks at vi jobber i virksomheter som er opptatt av forskning og kunnskapsbasert praksis. Sykepleiefaglig sett vil vi ikke gå på akkord med kunnskapen, det skulle da bare mangle og ville være oppsiktsvekkende om vi gjorde. I arbeidstidsspørsmål derimot, gjør vi det stikk motsatte og handler mot bedre vitende.

På tide å følge reglene

For hva er anbefalt? Enkelt oppsummert, ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), kan vi si det slik: Passe lengde på vakter er ikke lengre enn 8–9 timer. Det bør være maks fem ordinære dag- eller kveldsvakter på rad. Maks to nattevakter etter hverandre. Minimum to døgn hvile etter nattjobbing. Hviletid mellom vakter, helst ikke mindre enn tolv timer. Rotasjon i samsvar med kroppens indre klokke. Kan det være så vanskelig?

Og før dere som synes vi sutrer for mye om turnus kommer med pekefingeren: Noen tåler turnus bedre enn andre. Noen er de som forskningen kaller «healthy workers», og disse påvirkes ikke i like stor grad som majoriteten. Heldiggriser!

Men det er ikke dem vi skal konsentrere oss om i dette spørsmålet. Dessuten er det – helt korrekt – fordeler med turnus: formiddagsfri, midt i uka-fri, vi slipper å gå i kø i Bymarka på søndager fordi vi kan gå køfritt på tirsdager. Det er fint.

Men det at det finnes fordeler, og det at noen tåler det godt, er ikke grunn god nok til ikke å ta kunnskapen på alvor. Altfor mange sykepleiere slutter fordi turnus er tøft.

Jeg vil også hevde at altfor mange sykepleiere får helseplager på grunn av arbeidstiden og at verken arbeidsgiver, myndigheter eller sykepleierne selv i tilstrekkelig grad relaterer det til turnusarbeidet. De bare slutter, søker helsesøsterstillinger eller tar PPU og blir lærere i videregående. Og det er fremdeles en gjennomsnittsalder på 57 år for å slutte i yrket. Dette må tas på alvor!

Slutter ikke å mase om dette

Derfor kommer jeg også til å fortsette å mase om turnus og arbeidstid. Jeg håper vi blir mange som maser, slik at vi etter hvert kan begynne å følge flykabinansattes råd med tanke på den hjelpen vi yter våre pasienter: «Ta på din egen maske før du hjelper andre».

Med andre ord, vi må selv sette oss i stand til å være gode, årvåkne, friske og motiverte sykepleiere og lage arbeidstidsordninger som ivaretar helsen.

Ingen takker oss når vi stempler ut 10 eller 15 år for tidlig fordi vi er syke. Og pasientene våre fortjener – og trenger – at vi er der hele veien, helt til den dagen vi kan motta vår første, ordinære pensjonsutbetaling.