Da jeg oppdaget morfinens uvurderlige egenskaper

«Du må gi beskjed til de som kommer på vakt etter deg i dag, at jeg … jeg vil ikke ha smerter. I det hele tatt. Du må si det til dem.»

Der lå han, ingeniøren. En høy mann, eller lang da, siden han ikke kunne stå lenger. Kraftig bygd, med krum neserygg og kortklipt hår. Et svett, rødmusset ansikt, rammet inn av en mørkeblå Miami-nakkekrage, som ikke kunne ha vært lenger unna mine assosiasjoner om den solfylte byen. Stram og ubehagelig.

Sjelden luksus

Det var sol her også i dag, men inne på rom 105, et av avdelingens få enerom, var vi. Jeg tenkte for meg selv at pasienter i solfylte land kanskje synes det er lettere å være innlagt i fint vær. Her på Vestlandet er jo solen en sjelden luksus.

Øyelokkene hans var halvåpne, medisinene gjorde jobben sin. Morfin blant annet, utvunnet fra en 1,5 meter høy plante, Papaver somniferum. Jordkloden stiller opp med alt vi trenger, tenkte jeg filosofisk mens jeg lukket vinduet og sjekket urinposen på siden av senga.

Ingeniøren hadde kreft med spredning, som igjen hadde sørget for bruddet i nakken. Skjelettet smuldret rett og slett opp, det måtte gi tapt for kreftcellenes ubønnhørlige appetitt. Hver morgen og kveld vasket vi varsomt under nakkekragen. Skiftet på sår som aldri kom til å rekke å gro. Det var den første gangen jeg så rett inn på skjelettet til et levende menneske.

Han hadde ikke kontroll over avføringen lenger. I begynnelsen var han flau, irritert. Ikke nå lenger, han hadde kanskje vent seg til det. Men det er rom for mye verdighet i en respektfull kroppsvask med helsevesenets karakteristiske hvite kluter.

Han som bare et par år tidligere hadde vært i full jobb, syklet Birken og alt det andre man kan gjøre når man enda er frisk nok, lå der fullstendig neddopet for å takle å bli snudd i senga. Ingen kjenner morgendagen.

Jeg husker et av mine første møter med morfin som fersk sykepleier på sengepost. Mellom servering av kveldsmat og infusjoner var vi alltid på alerten, forberedt på raske endringer hos pasientene. Jeg følte vi var langt fra medienes «hvite engler» der vi spylte sår, trykte på hjertestansalarmen og forberedte pasienter på store operasjoner. Nei, vi var fagfolk.

En liten redning

Mange av pasientene som kom inn på avdelingen, hadde kreft. Gule i huden og uvitende om at de kanskje bare hadde måneder igjen å leve. Fellestrekket var at de fleste hadde det vondt. Damen på rom 102, avdelingens andre enerom, var ikke et unntak. Kreft med spredning til lever, slik at magen etter hvert fylles opp av en strågul væske. Den så ut som en spent ballong før vi tappet væsken ut.

Jeg gikk tilfeldigvis forbi rommet hennes da hun med ett fikk kraftige smerter. Hun ropte høyt, var desperat, veivet med armene. «Gi meg noe da, nå! Herregud, hjelp meg! Hjelp meg!» Og jeg oppdaget raskt morfinens uvurderlige egenskaper. Vi trekker opp væsken fra små plastbeholdere i hui og hast på travle medisinrom. En liten redning på veien videre.

Og jeg måtte ta meg selv i å tenke at kanskje var vi likevel som hvite engler for dem som lå der og ventet. Hvite engler utstyrt med lindrende preparater og snille ord. Sykepleiere.