Lønn som fortjent

Min svigermor pruter. Ikke bare på basaren i Tyrkia, men like gjerne på Skeidar eller Rema. For nordmenn flest sitter det langt inne. Vi liker ikke å snakke om penger . Vi vil ikke stikke oss ut, forvente at vi skal ha noe annet enn nestemann i køen. Vi vil gjerne ha det billig, men legger heller varen stille tilbake i hylla og rygger ut av butikken enn å begynne å forhandle. Og det er jo greit nok. Altså: De som tilbyr varen, setter den prisen de satser på at den som kjøper, kan komme til å betale. Så er vi ferdig med det.

Greit nok, men vi kvinner, eller i hvert fall vi sykepleiere, har en tendens til å ta med oss denne tankegangen inn i lønnsforhandlinger. Eller, det vil si, vi gjør ikke det, for vi forhandler helst ikke lønn. Vi tar det vi får, eller ser oss om etter en annen jobb.

De gangene jeg som tillitsvalgt opplevde medlemmer som ønsket å forhandle lønn individuelt, ved ansettelse eller på grunn av spesielle oppgaver, ble de gjerne møtt med spørsmålstegn og stor overraskelse. Har du spesielle oppgaver, så er det for det første en ære og for det andre variasjon i hverdagen. Kanskje gir det deg det privilegiet å sitte stille foran en skjerm eller i en fredelig krok i en poliklinikk? Det burde være mer enn lønn nok. Har du vært på et kurs eller en videreutdanning som ikke gir deg status som spesialsykepleier, burde du være takknemlig for muligheten du har fått til å lære noe nytt og kanskje avspasere et par komfortable undervisningsdager. Skal du ha penger i tillegg?

Dessuten; er du så mye bedre enn alle andre? Vi er maur i samme tue – hvorfor skal den ene lønnes bedre enn den andre?

Og hva skal vi eventuelt be om i de forhandlingene? Tenk om du ber om for mye? Så pinlig! Hva vil de tro? At du er kravstor og vanskelig?

En mann jeg kjenner som ofte bytter jobb, sa til meg: Om du får det du har bedt om, har du krevd for lite. Hvor mange av oss kvinner går til forhandlingsbordet med den innstillingen?

Men hallo! Vi sykepleiere er mangelvare! Vi er kaffe i 1942, vann i Sahara, Cognac i forbudstida. Vi burde sitte med forhandlingskortene. Vi burde kunne selge oss til høystbydende i auksjoner. I stedet tar vi til takke med småkronene som ramler i fanget på oss etter de årlige tarifforhandlingene og klager over at forbundet ikke står hardt nok på krava.