Sjekklisteomsorg

«Dette er morsomt», tenkte jeg. «Dette må jeg skrive noe om». Når man må ha en egen sjekklistesjekkliste, kan man kunne si at potensialet for sjekklister er absolutt fullbyrdet. Men, nei – neste gang jeg var på jobb, leste jeg på tavla på personalrommet: «Husk å fylle ut ny sjekkliste for pasientsikkerhet!». Og nå synes jeg egentlig ikke at det er morsomt lenger.

Allerede nå huker vi av og fyller ut skjemaer for alle vitale målinger: blodsukker, hjerteovervåkning, svelgtest, Barthel-score, NISSH, urinstix, synstest og blærescann på alle slagpasienter. Uansett om de kommer inn med full hemiparese eller bare nummenhet i venstre hånd. Nå skal vi i tillegg, på hver eneste pasient, gjøre en skjematisk trykksårvurdering, fallvurdering og ernæringsscreening. Kvalitetssikring, sies det. Veldig bra for pasientene. Og for virksomheten. «Det tar bare noen minutter», sies det. Og det gjør det kanskje, men til sammen begynner det å bli ganske mange minutter.

Dette er minutter jeg gjerne kunne tenkt meg å bruke på noe annet enn å måle blodsukker på folk som ikke har diabetes, blærescanne menn som har hatt kjente prostataproblemer i ti år og svelgeteste folk som allerede uten vanskeligheter har spist to knekkebrød og en kopp kaffe i mottaket. Når vi behandler alle likt, kaster vi bort en masse tid og ressurser på tiltak som ikke har noe for seg, mens vi hindres fra å gjøre de sammensatte vurderingene som gode fagfolk med erfaring og kompetanse kan gjøre.

For skjemaenes verden er en verden av ja og nei, mens sykepleie er fag som i høyeste grad er preget av «tja» og «ja, men det er fordi …» og «nei, men likevel». «Har pasienten gått ned i vekt siste seks måneder?» skal jeg svare på i det nye skjemaet. «Ja», sier kona. «Nei», sier pasienten. Eller kanskje har han det, men det er fordi han var ødematøs, og har han gått ned fordi han er satt på Furix? Hva krysser du? Ja eller nei?

Tiden vår er faktisk ikke ubegrenset. Når vi settes til å gjøre noe, går det på bekostning av noe annet. Alle disse listene som er ment å skulle sikre kvalitet, spiser av den allerede så magre tiden vi har til rådighet til faktisk å se, snakke med og være hos pasienten, til å tenke selv, diskutere med kollegaer og utvikle oss faglig.

Kvalitet er ikke å feie over alle med samme kost for så å krysse av i rett boks. Kvalitet er personale som har tid, kompetanse og erfaring til å gjøre faglige vurderinger av hver enkelt pasient og tilpasse tiltak og observasjoner til det faktiske behovet. Kan vi ikke få tiden vår tilbake, så vi kan gjøre akkurat det?