Jeg vil jobbe med mennesker – mennesker jeg egentlig er redd for

Kan man bli sykepleier med sosial angst?

Ja.

Er det ikke snodig å ville jobbe med mennesker – mennesker man egentlig er redd for?

Fnøs av angst

Da jeg var liten, visste jeg lite om at jeg i dag skulle sitte her med sosial angst – og med autorisasjon som sykepleier rett rundt hjørnet. Egentlig ville jeg bli operasanger. Tenk å gjøre det med sosial angst, da. Stå der foran et ukjent publikum mutters alene på en scene.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til videregående før jeg selv fnøs av angst. At folk kunne være redd for de mest normale ting, var så totalt uforståelig. Nå er jeg midt oppi det selv, bare noen få år etter, og har full forståelse.

Å bli noen

Videregåendetiden, ja. Jeg var et rivjern til å jage gode karakter – og til å pushe meg selv. I et klasserom på en av Oslos mest anerkjente skoler satt jeg og trodde fullt og fast at yrkestittelen du opparbeidet deg, var det som betydde noe.

For jeg måtte jo bli noe – bli noen. Måtte jeg ikke det? Hvis ikke, hvorfor ble jeg da som liten alltid spurt om hva jeg skulle bli når jeg ble stor? I og med at jeg ikke visste om jeg skulle bli lege eller ingeniør, hadde jeg fullt fokus på å perfeksjonere karakterresultatene, slik at ingen snitt på samordna opptak skulle sette en stopper for meg.

Da siste skoledag var kommet, sto jeg der med et vitnemål man kunne sole seg i glansen av. Lite ante jeg at dette papiret egentlig bare skulle bli verdt et snytepapir jeg kan bruke nå i forkjølelsessesongen om jeg går tom for Kleenex.

For å gjøre en lang og kjedelig historie om ungdomsårene mine veldig kort: Det var ikke det sosiale i livet som sto i sentrum. Så da jeg sto der med snytepapiret mitt i hånden den siste skoledagen, var jeg skyhøy i hatten over at samfunnets forlengete arm – altså skolen – erklærte meg som såkalt stor. Jeg hadde verden for mine føtter. De som prøvde å tråkke på dem, kunne bare vike.

Kroppen fikk nok

Så mange planer. Så mange forventninger. Så mange ambisjoner. Men det er ikke før i dag – seks år etter, og etter fire måneder i terapi – at jeg er stor nok til å forstå at det var jeg selv som skulle tråkke på mine egne føtter. For våren 2016 – med bare ett år igjen på sykepleien – stanget jeg hodet i den berømmelige veggen, pakket sammen alt jeg eide og hadde, og flyttet hjem. Hjem til trygge omgivelser.

Det er ikke noe synd på meg. Da var det synd på meg – syntes jeg selv i hvert fall. Jeg trodde jeg gikk gjennom noe skikkelig forferdelig siden det var feil ved alt og med alle. Verden har definitivt gått imot meg, tenkte jeg, mens jeg ignorerte alle signalene på at noe var galt.

Men endelig fikk kroppen min nok. Og da ga den meg angstanfall hver eneste dag for å gi klar beskjed om at nå måtte jeg gi meg med dette jaget etter perfeksjon.

Dype daler

Men hva skjedde egentlig med at jeg skulle bli lege eller ingeniør? Det jeg kan si om det, er at årene etter den siste skoledagen på videregående er som en graf hvor pila går gradvis nedover, med noen bakketopper her og der.

Det var i denne tida at håpløsheten begynte å snike seg inn på meg. Ting blir aldri bra nok. Jeg blir aldri bra nok. I hvert fall ikke bra nok til å søke på studier som medisin og ingeniør.

Den destruktive fasen var i gang på høygir. Perfeksjonsjaget skulle innhente meg, og jeg rømte fra Oslo til Trondheim for å studere sykepleie og komme meg vekk fra alt og alle. Jeg trodde en ny piff med nytt sted og nye folk skulle være løsningen på det hele. Men den nye starten skulle vise seg å bli starten på en lang remse av de dype dalene på livslinjen min.

Den første dalen startet allerede første skoledag, der jeg satt i et auditorium med tre hundre mennesker. Jeg husker jeg så meg rundt. Så alle andres like spente fjes som mitt. Men jeg følte meg som den eneste som var spent også alle andre steder enn i fjeset. Plutselig fikk jeg mer enn nok, jeg ville rømme vekk fra hele situasjonen, men statisk satt jeg der fastlimt på stolen min. Midt i hele auditoriet.

Å skulle lage en scene hvor folk måtte reise seg for at jeg skulle kunne flykte, gjorde det hele bare enda verre. Spesielt tanken på at folk skulle se meg – se meg i min sårbarhet flyktende ut første skoledag.

Det var da kroppen i stedet måtte flykte på egen hånd. Det var da angstanfallene satte i gang i full fart og etterlot meg med redselen om at jeg nå kom til å dø. Fra den dagen skulle de bli en del av hverdagen min. Daglig skulle jeg måtte håndtere angstanfall i hver en snodig situasjon. Et liv med isolasjonen som skjold for en ung jente i begynnelsen av tjueårene var i gang.

Redselen kan ta slutt

Hvor vendepunktet kom, fra å skulle bli statusjeger til å ville jobbe med mennesker, kan jeg ikke svare på. Jeg har jo alltid vært innesluttet og sjenert. Hvorfor skulle jeg være glad i mennesker da? Men kanskje det var nettopp den identiteten jeg selv rammet meg inn av, som ødela så mye?

I ettertid ser jeg medfølelsen min. Empatien. Respekten. Jeg ser meg selv som en som elsker mennesker. Vi er jo alle en stor familie. Om du bor i Berlin eller på Hawaii – vi er alle mennesker. Bare på våre forskjellige måter. Forskjellige i kultur, språk, gester, tradisjoner. Dog så like på samme tid.

Hver eneste dag fremover skal jeg møte folk. Men redselen for alle disse møtene kan faktisk ta slutt. I bunn og grunn er det jo ikke slik at man er født med en kronisk redsel for mennesker, selv om det i øyeblikket føles sånn.

Angst er nødvendig

Men grunnlaget for absolutt alt er hvordan man blir født som et blankt lerret som skal males på av livserfaringer gjennom livets gang. Slik er du født som deg selv – helt unik, uten noen form for forhåndsprogrammert oppskrift på hvordan livet er. Ei heller blir du født med en selvinnsikt som forteller deg om den maktesløsheten du skal føle i sosiale situasjoner. Det hele bildet blir skapt mens du går – går gjennom jungelen av både bevisste og ubevisste påvirkninger.

Som et resultat av de følelsesladde erfaringene disse påvirkningene gir, skaper en seg overlevelsesregler. Slik ble min regel: en ugunstig frykt for mennesker og med etterfølgende leveregler for hvordan en skal unngå situasjoner som inkluderer folk.

Paradokset er at angst er en nødvendighet for å kunne overleve. Fysiologien bak angst handler om at kroppen signaliserer at fare er på ferde. Denne funksjonen er fantastisk effektiv når du er nødt til å løpe for livet, for eksempel fra en sinna bjørn.

Men sist jeg sjekket, er ikke vi mennesker på noen som helst måte like risikable som et møte med en bjørn. Ser du noen hive seg inn i busker og leke døde når det dukker opp et annet menneske?

Tenk, egentlig hadde det vært veldig gøy å se folk hoppe til side bak nærmeste tilgjengelige gjemmested ved synet av hverandre når man kom gående nedover gata. Men om det var sånn, hadde det kanskje ikke vært så gøy allikevel, for du hadde jo mest sannsynlig løpt for livet selv, på jakt etter nærmeste skjulested.

Tankene har makt

Sosial angst er altså ikke medfødt. Det betyr med andre ord at overstimulert frykt er noe tillært – overstimulert i betydningen at man er uvanlig sensitiv for sosiale stimuli.

Denne høysensitiviteten er derfor ervervet – og derfor kan man også bli kvitt den. Tro det eller ei. Det føles mer ut som «ei» når man står i det. Men det fine med å male er at man bare kan male noe nytt over igjen som gjør en mer fornøyd med resultatet.

Det hele handler om hvordan tankene dine har makt. En tanke kan man aldri løpe fra. Den er kjappere enn lynet. Og nedbrytende tanker kommer gjerne i en rekkefølge som ikke åpner for noen glidelåskjøring med innspill fra potensielt gjenopprettende tanker.

Kampen mellom de automatiske og de bevisste tankene er langt ifra jevn. Føler jeg i meg selv. Hele tiden. For de automatiske tankene farer som lyn, mens de bevisste tankene handler i sneglefart. Stillingen så langt tyder på en solid seier til de automatiske og destruerende tankene som styrer handlingene dine og sprer redsel gjennom kroppen din.

Men selv om den automatiske frykten kommer farende, så kan allikevel disse automatiske tankene være superhelter som kan redde deg. Altså prøver de så godt de bare kan å være gode mot deg. Redde deg. For disse tankene er et resultat av det du har tilegnet deg av handlingsmønstre fra tidligere sosiale situasjoner.

Men så var det jo det med at øvelse gjør mester. Det er her de bevisste tankene kommer inn fra sidelinjen og gjør jobben sin. Svaret på den sosiale angsten ligger inne i deg. Og den overstimulerte frykten er garantert borte om du tar deg et dypt pust og realitetsorienterer situasjonen. Setter et nytt perspektiv på den. Et perspektiv som forteller deg at situasjonen er en del av det normale, og ikke en brølende bjørn i menneskedrakt i ferd med å angripe.

Å være sin egen superhelt

Vel å merke er dette særdeles enkelt fremstilt med ord. I realiteten eksisterer ikke uttrykket «bare» ved håndtering av angst. Men noe må man gjøre i situasjonen. Det jeg skrev over, er det jeg gjør. Hvorfor? Jo, det skyldes at en dypere håndtering av angstproblematikken har gitt meg kunnskap om mestringsstrategier gjennom terapi. For terapi er startstreken på hvordan man skal løse problematikken. I hvert fall for meg.

Man må snakke godt til seg selv med de bevisste tankene sine. Være sin egen viktigste støttespiller. Den viktigste personen i ditt liv er jo faktisk deg. For alle er vi verdifulle. Alle har vi en verdi som det er verdt å bruke våre tanker til å støtte opp om.

Angsten er som et automatgir. Handler for seg selv og bare styrer med deg. Ved middagsbordet er det dekket for to med deg som vertinne som skal servere – og servere og servere angsten igjen og igjen. Angsten holder deg i et jerngrep. Bare ved tanken på å rømme fra denne borgen som angsten mener han har bygget så flott rundt dere for å ha deg for seg selv, rykker han til og gir deg automatisk en skjennepreken. Da er det like greit å adlyde.

Men som fange av angstens automatiske handlingsmønstre stiller du fortsatt ikke helt tomhendt. Det er her de trege bevisste tankene har sin makt. Så når du er fanget i det automatiske tankeløpet, er det opp til deg hvordan du skal kunne bruke dine bevisste tanker til å rive ned de urealistiske murene og bygge en ny grunnmur for naturlige og realistiske handlingsmønstre.

Svaret er derfor: Ja! Selvfølgelig kan jeg bli sykepleier med sosial angst. Hvorfor? Jo, fordi med mine egne tanker skal jeg bevisst være min egen superhelt over de automatiske, angstpregete tankene som har gitt liv til disse flyktende handlingene. Akkurat som jeg selv har skapt angsten, kan jeg selv kvitte meg med den.

Hei, kjære livserfaring, takk for at du har gitt meg mer forståelse for hvordan man blir sterkere i livet med den innsikten jeg nå har i hvor mange nyanser som preger et langt liv. Yrkesmessig gir det en opplæring skolebenken aldri ville gitt meg.

Så til mine fremtidige pasienter: Vit at jeg nå har full forståelse for angsten deres!