Legemiddelassistert rehabilitering (LAR): Vi er helsepersonell, ikke dealere med autorisasjon

Sørlandet
Knuser Subutex
LEKKASJE: – Jeg vet at det finnes tilfeller hvor behandlende lege kjenner til at pasienten prostituerer seg, og hvor pasienten får en noe høyere dose enn nødvendig for å kunne selge overskuddet i stedet for å prostituere seg, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en LAR-pasient som knuser Subutexen.

Pasienter som substitusjonsbehandles, utfører mindre kriminalitet. Er det derfor så mange som ikke bruker heroin og andre opioider, får LAR-medisiner? spør Ida Solbakken.

Jeg har inntil nylig jobbet i et tungt belastet rusmiljø som sykepleier i et par år. Jeg ønsker å dele noen av mine erfaringer med LAR (legemiddelassistert rehabilitering) og de etiske og moralske utfordringene vi ser daglig.

LAR er i utgangspunktet et velmenende og bra tiltak. Men i praksis er det noe helt annet enn det som var intensjonen. Nå kjenner jeg ikke til hvordan LAR praktiseres andre steder enn i kommunen hvor jeg selv var ansatt. Målet med dette innlegget er heller ikke å svartmale LAR, men å vise hvordan det av og til kan være ute i kommunen.

Kaotiske liv

LAR-medisiner var ment å være bare ett av leddene i rehabiliteringen; samtaler og tett oppfølging skulle ha like stor plass. Slik er det dessverre ikke i dag. Dersom du som pasient ikke møter til avtalt time to ganger på rad, er du ansett som avsluttet. Da får du ikke nye samtaletilbud med mindre du gjør noe for å få det selv – selv om du fortsatt mottar LAR-medisinene.

LES: Sykepleiere kan forebygge lekkasje av LAR-legemidler

Vet egentlig LAR hvilke pasienter de har? Det er rusavhengige mennesker som i de fleste tilfeller lever kaotiske liv, hvor døgnrytmen ikke nødvendigvis sammenfaller med det tidssystemet alle vi andre bruker, som kalles klokken. 

Trusler om vold eller selvmord

LAR er i utgangspunktet ment for mennesker som har misbrukt opioider over lengre tid. I Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet står det at indikasjonen for igangsettelse av LAR er opioidavhengighet som skal ha hatt et visst omfang og varighet før man setter i gang med medisinering (1).

Men det er ikke bare denne gruppa som er under LAR. Det finnes mennesker som har misbrukt amfetamin i årevis, som også får LAR-medisiner. Jeg og kollegene mine har vært med på slike møter, der pasientene enten truer med omfattende vold, eller kommer med trusler om å ta sitt eget liv, dersom de ikke får LAR-medisiner.

I studien «Engagement with opioid maintenance treatment and reductions in crime: a longitudinal cohort study» konkluderes det med at dersom pasienter substitusjonsbehandles, ser man lavere tendenser til kriminalitet (2). Er det derfor så mange som ikke bruker heroin og andre opioider, får legemidler som Subutex, Suboxone eller metadon? Er det for å holde statistikken på kriminelle handlinger nede? Jeg bare spør.

Metadon på legevakta

Det skal ifølge retningslinjene et omfattende regime inn før man får komme inn i LAR. Det er snakk om kliniske tester, samtaler og overvåking av vitale tegn underveis for å sikre at man lander på rett dosering og ikke får mange uønskede bivirkninger. Vi må huske på at dette er tunge, omfattende medisiner.

Dette skal gjøres inne på avdeling, hvor pasientene skal avruses først. Dersom de står på andre medikamenter, som for eksempel benzodiazepiner, skal disse trappes ned, slik at de ikke utgjør en fare for behandlingen.

En episode fra min tid i rusfeltet var at en pasient som ikke var i LAR, fikk metadon på legevakta. Her har altså en lege gitt metadon til et menneske han ikke kjenner, eller har mulighet til å observere etter inntak, med et omfattende rusbruk fra før. Kun for at pasienten kanskje ble høylytt, og at det var den eneste måten å få vedkommende ut på?

Får LAR-medisiner for å slippe prostitusjon

Vi må heller ikke glemme at LAR-medisiner er en inntektskilde for svært mange. Prostitusjon er et kjent faktum i rusmiljøene, og dersom disse menneskene har mulighet til det, vil de selge overskuddsmedisin for å slippe å prostituere seg.

Det å prostituere seg for å få penger til neste skudd, eller få råd til å kjøpe seg middag, er trist. Det er et grusomt traume for den det gjelder, og det etterlater seg dype sår på mange områder av livet. Nå sier ikke jeg at vi skal gi ut gratis medisiner til alle for å forebygge prostitusjon, men jeg sier at dersom man skal velge mellom to onder, så vil dette være det beste alternativet for dem det gjelder.

Jeg vet at det finnes tilfeller hvor behandlende lege kjenner til at pasienten prostituerer seg, og hvor pasienten får en noe høyere dose enn nødvendig, nettopp for dette formålet.

Vi er helsepersonell, ikke dealere

Det er ikke bare pasientene i LAR som opplever utfordringer med LAR. Det gjelder også personalet på de avdelingene som deler ut LAR-medisiner til sine beboere, brukere eller pasienter.

Vi som helsepersonell har et personlig ansvar for den medisinen vi gir ut. Det er strengt regulert hvordan man skal gi ut LAR-medisin. Når vi vet at pasienten som får sin medisin hos oss, selger denne videre, er vi ikke da med på å distribuere denne medisinen til gata? Hva skulle så skje dersom kjøperen får en overdose av denne medisinen? Er det også mitt ansvar som sykepleier?

Det har vært flere runder i personalgruppen hvor samtlige med utleveringskompetanse vegrer seg for å gi medisin, nettopp på grunn av at vi er personlig ansvarlig for hva som skjer med medisinen. Vi er helsepersonell, ikke dealere med autorisasjon.

LAR må ta ansvar

Vi har så klart meldt ifra om forholdene, både til ledelsen og til LAR. Det virker ikke som det er noen lett løsning på disse problemene. LAR ønsker ikke å frata noen sin medisin på grunn av økt overdosefare, noe jeg er helt enig i. Men LAR må komme på banen og ivareta sine pasienter. De må tilby samtaler, hjelp til å mestre hverdagen og videre tett oppfølging.

Mange av disse menneskene ønsker seg en fast plass å bo og en liten jobb som fyller hverdagen med noe annet enn rus og kriminalitet. Disse menneskene er som alle andre, de trenger bare litt mer motivasjon og hjelp fra systemene rundt seg for å klare det. Det er vår jobb å finne gode løsninger sammen med dem, og ikke gi dem Subutexen og så satse på at de går og finner seg en bolig og jobb selv.

Det er også sånn at vi som deler ut slike typer medisiner, oftere er utsatt for vold og alvorlige trusler. I retningslinjene for LAR (1) kommer det frem at dersom pasienten truer til seg medisinen, skal han bare få den. Greit, men hva med personalet som blir utsatt for dette? Hvordan skal LAR ivareta helsepersonell som opplever å bli drapstruet eller i verste fall utsatt for vold mens de gjør jobben sin, delegert fra LAR?

Imøtekomme pasientgruppen

Jeg tror at det ikke vil la seg gjøre å stoppe lekkasjen av LAR-medisiner til gata. Det vi derimot kan gjøre, er å ha forståelse og legge til rette på en bedre måte for de menneskene som skal ha observert inntak, slik at de ikke føler seg krenket. Gi pasientene rom til å være ærlig, og det må et tverretatlig samarbeid til, slik at både helsepersonell og pasienter føler seg trygge når de skal gi/få medisiner.

Vi må også huske på hvilken pasientgruppe dette er, og tilrettelegge ut fra det. Kanskje må vi bli flinkere til å imøtekomme disse menneskene der de er, og ikke ha en forventning om at de skal imøtekomme oss.

Det skal også nevnes at det er mange pasienter som er i LAR som har vist en god tilfriskning, og som kan hente medisinen sin uten noe videre problemer. Det er ikke dem jeg har fokusert på i dette innlegget.

Referanser

1.         Helsedirektoratet. Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet [internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2010 [oppdatert 22.09.2014; sitert 19.01.2015]. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-retningslinje-for-legemiddelassistert-rehabilitering-ved-opioidavhengighet

2.         Bukten A, Skurtveit S, Gossop M, Waal H, Stangeland P, Havnes I, et al. Engagement with opioid maintenance treatment and reductions in crime: a longitudinal cohort study. Addiction. 2012 februar;107(2):393–9.

Les også: