Er det en menneskerett å gå til grunne?

Forleden ble jeg kontaktet av en kvinne som hadde ringt en kontakttelefon for pårørende. Hun var oppbrakt. Det gjaldt hennes datter som led av en psykisk lidelse, og som var drevet inn i rus som selvmedisinering.

Hjelp var det vanskelig å få. Mor fikk en brutal beskjed: – Enhver har rett til å gå til grunne. Det er en menneskerett, ble hun fortalt.

– Er det en menneskerett at min datter går til grunne, og at jeg som mor og mine to andre døtre også går til grunne? spør hun meg.

Autonomivind

Det blåser en autonomivind over landet. Mer individuell frihet og mer ansvar for den enkelte. Vi ser den samme tendensen i aktiv dødshjelp-saken, og autonomi står sentralt og har fått fornyet aktualitet når det skal være høyere terskel for tvang.

Ikke misforstå: Unødig tvang må unngås. Men andre etiske og moralske prinsipper blir ofte tilsidesatt til fordel for autonomien.

Vi som arbeider i og har vår bakgrunn fra helsevesenet, lærte under utdannelsen at pasientens medbestemmelse er viktig. Vi er alle enige i det. Likevel vet vi at helsevesenet noen ganger opptrer paternalistisk og «vet best» hva pasienten trenger. Autonomifokuset kom også som en motreaksjon på helsearbeidere som utøvet makt på en dårlig måte.

TEMA:  Pasientens autonomi

Ulike verdier må veies mot hverandre

Men autonomibegrepet kjenner vi fra langt tilbake, spesielt fra Immanuel Kant og John Stuart Mill. Mill vektla individualitet. Han mente at personlig frihet er en egenverdi, og at det er enkeltindividets behov og streben etter lyst og lykke som ligger til grunn for moral og etikk. Det er herfra han søker å begrunne overgangen til etikkens grunnprinsipp: størst mulig lykke for størst mulig antall. Enhver skal få utvikle seg i henhold til personlige preferanser og overbevisning, så lenge de ikke kommer i konflikt med andre.

Kant husker vi kanskje best fra hans kategoriske imperativ: «Du skal alltid handle slik at du betrakter både deg selv og enhver annen person som et formål i seg selv, og ikke bare som et middel.»

Beauchamp og Childress peker på ulike verdier som må veies mot hverandre i en etisk vurdering. En av disse verdiene er autonomi, men også andre sentrale verdier må tas med i betraktningen. Disse er: ikke skade-prinsippet, velgjørenhetsprinsippet og rettferdighetsprinsippet.

Hva tar vi utgangspunkt i?

Vårt syn på mennesker er bestemt av tradisjoner og det livssynet vi har med oss. Det er derfor en nær sammenheng mellom menneskesyn og livssyn. Tar vi for eksempel utgangspunkt i et kristen-humanistisk syn eller et naturalistisk-teknisk økonomisk system (eksempelvis: Hva er et menneske i stand til å yte?)? Dette siste synet har sine røtter i den industrielle revolusjon, nytteverdien som man for eksempel finner i konsekvensetisk tenkning. Begge synssettene er viktige å ha for øye.

Mitt utgangspunkt og teoretiske perspektiv henter jeg fra Knud Ejler Løgstrup, som var teolog og tradisjonelt regnet som en nærhetsetiker. Han har en annen posisjon enn både Kant og Mill. Løgstrup skriver at vi mennesker er overgitt til hverandre, vi er avhengige av hverandre, og vi forstår våre liv i relasjon til hverandre.

Som sykepleiere er vi i en asymmetrisk relasjon til våre pasienter. Det er vi som er kunnskapsbærere. Dette gjør pasientene avhengige av oss, og i dette ligger det makt. En makt vi må forvalte med omhu.

Derfor, skriver Løgstrup, vil alltid våre møter med et annet menneske være et møte med en fordring om å ta vare på det liv som er utlevert oss i møte med den andre. Her er forresten heller ingen oppskrift eller ferdig moral i denne tenkningen til Løgstrup. «Oppskriften» skjer i møte med den andre og den spesielle situasjonen. Med andre ord: Vi kan ikke bruke standardiserte skjemaer; vi trenger skjønn og dømmekraft i situasjonen.

Andres liv i våre hender

Løgstrups tanker møter meg i samtalen med denne moren som fikk beskjed på telefon at enhver har rett til å gå til grunne. Riktignok poengterer Løgstrup også at vi aldri kan overta ansvaret for den andres liv, men minner oss på at vi likevel alltid holder en del av den andres liv i våre hender. Det betyr: Alt vi gjør, kan ha betydning for den andre på den ene eller andre måten.

Som sykepleiere er det vår jobb å understøtte og gi håp. Vi skal gi omsorgsfull og forsvarlig hjelp. Det er å være barmhjertig. Det er ikke å se en annen vei, og si at det er en menneskerett å gå til grunne – uansett kompleksiteten som finnes i et menneskes liv.

Dette er med andre ord komplekse problemstillinger. Når det gjelder kvinnen som ringte meg med spørsmål om det er en menneskerett å gå til grunne, slik hun ble fortalt, så er det jammen ikke fullt så enkelt. Noen ganger mener jeg det er umoralsk å handle kun med henblikk på menneskets autonomi.

Derfor svarer jeg nei: Ingen har rett til å gå til grunne, verken din syke datter, dine to andre barn eller deg selv. Det er ingen menneskerett å gå til grunne.