Fanget i heltidsfella

«Jeg må nesten se hvordan jeg jobber før jeg kan svare.» Da jeg jobbet tredelt turnus på sykehus, var dette mitt standardsvar på de fleste invitasjoner som lå litt frem i tid.

Jo større stilling du har, jo større sjanse er det for at dette er svaret du gir. Har du 100 prosent stilling, er all tiden din bundet opp av arbeidsgiver, og du er helt prisgitt at den som lager turnusen din, har forståelse for at du har behov for en viss kontroll over fritiden din.

Sånn er det ofte ikke på sykehusene nå. Jobber du tredelt turnus, trenger du som regel fridagene til å komme deg i døgnrytme igjen, og det er ikke lett å finne rom for å bytte vakter. Så tar man heller en lavere stillingsbrøk og ekstravakter ved siden av. For den lille åpningen i turnusen en redusert stilling gir, bidrar med et lite spillerom som gjør at du kan ha et liv ved siden av jobben.

På sykehusene er tilrettelegging et skjellsord, og ønsketurnus vet vi ikke hva betyr. «Da jeg gikk ned til 80 prosent stilling, kunne jeg bytte vakter, slik at jeg kunne følge et pilateskurs en gang i uka», sa en sykepleier som ble intervjuet om turnus. Den setningen bærer i seg nøkkelen til å forstå hvorfor vi sykepleiere holder på deltiden til tross for at forbundet vårt iherdig jobber for en heltidskultur.

For saken er at jobber du fulltid i en turnus du ikke har noe særlig innflytelse over, kan du rett og slett ikke bruke fritiden din slik alle andre kan; du kan ikke trene fotballaget til sønnen din, takke ja til en vennetur tre måneder frem i tid eller ta et spanskkurs på Folkeuniversitetet hver torsdag kveld. Så derfor går vi ned i stilling eller søker oss vekk fra turnuslivet. For vi vil gjerne ha et normalt liv ved siden av jobben.

«Det er et puslespill, dette her, vet du», sier lederne våre unnskyldende når de serverer oss nok en turnus der de færreste har fått innfridd sine ganske ydmyke ønsker. «Det er AML og faglig forsvarlighet som må på plass, timeantallet skal være rett og netter og helger likt fordelt … Vi kan ikke ta hensyn til den enkeltes ønsker i tillegg!»

Ja, å lage turnus er et puslespill, men tankene mine går uvilkårlig til de utslitte puslespillene man finner i barnehager der utålmodige treåringer gjentatte ganger har presset sammen brikker som ikke passer sammen. For kunsten med puslespill et jo nettopp å ikke trykke inn brikkene der man synes de burde passe inn, men å ta inn over seg at bitene er forskjellige, og ta seg tid til å lete til man finner den rette plassen. Det tar litt lengre tid, men så slites heller ikke brikkene ut så fort.