Hun hadde ingen grunn til å være nervøs. De andre var der jo bare for å hjelpe

Jeg har nok bare blitt litt frynsete, sa hun. Det nervøse smilet hennes snakket for seg selv. Frynsete, sier du? Hun hørte forsiktig latter rundt seg. Hadde hun sagt noe morsomt? Det var ikke meningen. Hun så seg rundt.

De andre fikk tenkt seg litt om. Et godt ord du har der, sa de og nikket bekreftende til hverandre. Stemmene deres var rolige. Faktisk roligere enn en snegle på bakken. På grensen til provoserende.

Det nervøse smilet hennes hadde for lengst visnet. Nå tvinnet hun fingrene i hverandre. De var svette. Hun hadde jo ingen grunn til å være nervøs, men hun var det likevel. De andre var der jo bare for å hjelpe henne. Hvertfall var det det de sa. Men gapet var så stort.

Hun tittet rundt seg. Først på de grønne stolene, så til alle puslespillene på hyllen bak, til maleriet på veggen, og til slutt ut vinduet. Hun klarte ikke helt å feste blikket. Hvertfall ikke på de andre. For det var noe med øynene deres. Noe som ikke stemte.

Hun fortsatte å tvinne fingrene i hverandre. Det ga en slags midlertidig ro. Noe hun sårt trengte i dette tilfellet. Frynsete, sa du i sted. Det er et svært godt ord, kan du ikke utdype det litt for oss, sa den rolige stemmen.

Å hjelpes, kan de høre hva jeg tenker? Hun ble redd. Pulsen hennes økte i takt med blikket som festet seg fra de grønne stolene, til puslespillene, til maleriet, og til vinduet. Først nå la hun merke til pianoet. Det var plassert langs veggen midt mellom de andre. Rart hun ikke hadde lagt merke til det før. Eller kanskje ikke.

Vi tror også at du er litt frynsete nå, sa de rolige stemmene. Nesten i kor.

Hun så fremdeles på pianoet. Det var nesten så hun prøvde å stirre det i stykker. Men da kunne hun jo ikke ha spilt på det. Ikke at hun kunne spille etter noter eller noe sånt, men hun hadde da hender. Greit nok så var de svette, men de kunne brukes for det.

Hva hvis jeg reiser meg opp, går mot pianoet, og begynner å spille. Vil jeg tørre å møte blikkene deres da? Vil det stoppe at de leser tankene mine? Hva om jeg raserer rommet. De grønne stolene kan jo ikke vare for evig. Kanskje det vil stoppe de rolige stemmene. Hun ble usikker. Tankene hennes raste.

Nå er du langt borte, Eline. Fikk du med deg det vi sa, eller skal vi gjenta det? Stemmene var fortsatt like rolige.

Nå rødmet hun. Det kunne hun kjenne. Spilte hun virkelig på pianoet? Traff de klamme hendene hennes virkelig de hvite og sorte tangentene? I så fall, hva spilte hun? Og raserte hun virkelig rommet?

Eline?

Dette gjorde vondt. Fryktelig vondt. Men jo mer hun tenkte, jo mer hun forsøkte å følge med, jo mer frynsete ble hun. Og det turte hun jo ikke å si. Så hun sa ingenting. De andre fortsatte med de rolige stemmene.

Pust, Eline. Pust. Hun flyttet blikket fra de grønne stolene, som fremdeles sto på gulvet, til puslespillene på hylla, til maleriet på veggen, til vinduet, og til pianoet igjen. Roligere denne gangen. Ikke like rolig som stemmene til de andre, men akkurat passe frynsete.