Kan det være nødvendig å være så sint?

«Har du ikke gjort det?» tordner det fra sykepleieren på sengeposten idet jeg forteller at jeg ikke har husket å måle temperatur på pasienten. «Temperaturkontrollen er veldig viktig for den videre behandlingen, håpløst at dette ikke går i orden!» sies det mens vedkommende himler med øynene og stormer ut av vaktrommet på vei mot pasienten.

Jeg sitter skamfull og alene igjen. Jeg lurer på om jeg skal fortelle at jeg rett og slett glemte det, at jeg nettopp har begynt som sommervikar, og at det er første gangen jeg er alene med et mottak av en pasient med denne diagnosen.

Men jeg lar det være, for mest av alt blir jeg forundret over hvordan det ble gitt tilbakemelding på min glemsomhet. Jeg rusler tilbake til akuttmottaket.

Ny verbal overhøvling

Ny pasient, nytt mottak. Jeg gjør observasjoner, gir medisiner som legen forordner, noterer og dokumenterer – føler jeg er i flytsonen. Det virker som om pasienten er glad for at jeg er der, og føler seg sett og hjulpet. Jeg henter en kaffekopp til en pårørende, jeg har lært av en kollega som sier at «en kaffekopp koster så lite, og hjelper så mye».

Jeg kjører pasienten på avdelingen, heldigvis ikke den samme som tidligere på dagen, men når jeg forteller at pasienten har en infeksjon i tillegg til innleggelsesdiagnosen, så venter en ny verbal overhøvling: «Dere må jo si ifra at pasienten har en infeksjon! Vi må jo få kabalen til å gå opp her! Dette er så dårlig! Nå må dere skjerpe dere der nede!»

På nytt stormer det en sykepleier ut av et vaktrom, på nytt sitter jeg skamfull igjen, og på nytt er jeg forundret over måten kritikk blir overlevert. Både verbalt og med kroppsspråk. Tenker enda en gang over om jeg bør si ifra at jeg er sommervikar, men ser fortsatt ikke hvordan det skal kunne gjøre situasjonen bedre.

Rett på kjeft

En kaffekopp senere. Ny pasient, ny runde med observasjoner og behandling. Ny avdeling som skal få rapport denne gangen også. Alle gode ting er tre – men ikke denne gangen.

Ja, du gjettet riktig, jeg får en ny runde med himling med øynene. En ny reprimande av en sykepleier som påpeker at det for denne pasienten hadde vært viktig med akkurat det tiltaket som jeg hadde glemt. Og på ny smelles det med døra på vaktrommet.

Nå er jeg ikke lenger skamfull, nå er jeg irritert. Ganske mye på meg selv som ikke evner å gjøre alle tiltakene som forventes, men også på kollegene som ikke evner å gi konstruktiv kritikk. Men som heller går rett på kjeft.

Undergraver meg og avdelingen min

Jeg forstår at det er irriterende når man overtar en pasient hvor det er tiltak som ikke er gjort. Jeg forstår at det er ekstra irriterende i sommerperiodene når man har vikarer overalt på huset, slik at ikke alt er som det pleier å være. Jeg forstår at det skaper ekstra jobb og friksjon for deg som er «rutinert» og kan alle prosedyrene i hodet. Og jeg forstår at det er enkelt å hakke på den nye, på den ukjente sommervikaren.

Men jeg forstår ikke at man ikke kan gi kritikk på en mer konstruktiv måte.

Jeg vil at du skal si ifra at jeg har glemt ting, for ellers lærer jeg aldri, og det er til det beste for mine kommende pasienter. Jeg vil at du skal si ifra hvorfor det er viktig, og gjerne om det er en rutine som jeg ikke har fått med meg.

Men du trenger ikke å himle med øynene og storme ut av vaktrommet, for det lærer jeg ikke så mye av. Du trenger ikke å utbasunere til alle kollegene dine hvor utrolig håpløst det er å få avlevert en pasient slik. Det undergraver ikke bare meg, men også avdelingen jeg jobber på.

Kioskdama i første

Totalinntrykket jeg sitter igjen med, er at enkelte kan har mer lyst til å kjefte enn til å gjøre kolleger flinkere. Hva med å påpeke feilen på en rolig måte og så tilby meg å rette den opp?

Hittil i sommer har jeg blitt irettesatt i alle etasjene på sykehuset, med unntak av første. Jeg får bare fortsette med å gjøre mitt beste, selv om det av og til er noe som glipper. Sommervikariatet mitt er fortsatt ikke ferdig. Kanskje jeg rekker å få kjeft av kioskdama i første også før sommeren er omme?