fbpx Sykepleiere må lære å ta vare på seg selv Hopp til hovedinnhold

Sykepleiere må lære å ta vare på seg selv

Sliten sykepleier

Sykepleiere er en yrkesgruppe med mye utbrenthet. Er det på tide at egenomsorg blir eget tema i utdanningen? spør Jorun Johannessen Tandberg.

Hvem husker ikke hvordan man som sykepleierstudent ble sugd inn i en egen verden, en åpenbaring av nye erfaringer og fikk vekket et dypt engasjement i seg? En verden man blir i, sannsynligvis resten av livet. Dette er sykepleierverdenens solside.

Som erfaren sykepleier erfarer jeg at den også har en skyggeside. Hvordan ruster utdanningen sykepleieren til å ivareta seg selv i hardt vær? Og til å ivareta hverdagslivets store moralske og etiske avveininger, de avveiningene som bare de som kjenner til dybden i smertens landskap er i stand til å manøvrere i?

Stadig nye krav

Du er ung, og skal skaffe deg et yrke. Valgene er mange i dag. Noen av oss velger sykepleien, sikkert av forskjellige grunner. Noen har omsorg godt integrert i ryggmargen. Jeg har vært sykepleier siden 1991, og i alle disse årene har det å skaffe nok sykepleiere vært et tema. Så også i dag. Vi snakker om lønnsøkning og sykepleierløft, flere heltidsstillinger og rekruttering til yrket.

Jeg setter meg inn i det jeg trenger å kunne til den jobben jeg skal utføre.

Med en sykepleierutdanning datert forrige århundre, er jeg klar over at jeg ikke er oppdatert på alle nye metoder som finnes i feltet. Jeg setter meg inn i det jeg trenger å kunne til den jobben jeg skal utføre, og har også valgt å ta tilleggsutdanninger som passer mitt interessefelt og det jeg brenner for.

Med mange års erfaring i yrket, kommer også refleksjon over praksis, og et behov for å bearbeide og reflektere over de erfaringer man har gjort gjennom årene. Erfaringer gjort i praksis har man i stor grad kunnet reflektere over sammen med kollegaer, denne familien nummer to som i stor grad er like viktig som den primære familien, og som man også ofte tilbringer like mye tid sammen med som den primære familien.

Det jeg allikevel står igjen med, er de erfaringer som ligger i mellomrommet mellom erfaringene gjort i profesjonell praksis, og de erfaringer som ligger i det å være menneske og pårørende, som gjør noe med deg på et personlig dypt plan, og som du tar med tilbake til jobb og til møtepunktet med pasienten. Fra mitt ståsted har nettopp dette tatt mye tid og plass i min fritid, og ellers i mitt liv. Der jeg står nå, holder jeg nok på å gjøre opp status i forhold til å kunne bruke disse erfaringene positivt for de jeg skal hjelpe.

Alene om oppgavene

I utdanningen lærte vi mye om begreper, moral og etikk. Dette åpnet et refleksjonsrom som har vært og er nødvendig i praksis.

De første årene som sykepleier jobbet jeg i miljøer der jeg hadde sykepleierkolleger som jeg kunne diskutere med og støtte meg på. Jeg kan huske at jeg syntes stresset var relativt stort, og at ansvaret hvilte tungt på skuldrene mine. De store utfordringene kom imidlertid da jeg begynte å jobbe i en liten kommune, i et tverrfaglig miljø hvor jeg var eneste representant for sykepleierstanden i et fagområde med stort sykepleiefaglig og etisk trykk.

I den tiden da jeg fikk min sykepleierautorisasjon, besto utdanningen overveiende av praksis. Dette gjorde at vi var forberedt på en del av «trykket» og ansvaret som hviler på sykepleierens skuldre. Det var i stor grad i praksis vi så og erfarte dette, det var også her vi skaffet oss forbilder for egen yrkesutøvelse. Allikevel skjønner jeg at jeg kunne vært bedre forberedt, ikke så mye på å takle sykepleierrollen, som på å takle yrket i det private liv.

For når blir sykepleiere forberedt på å være privatpersoner i det rom der de også omgås pasienter og pårørende, slik de mange som arbeider i små kommuner på landsbygda må? Når temateres viktigheten av å ivareta egen helse, og hvordan man kan gjøre det i dager med tidspress og stor arbeidsmengde. Som vel voksen og erfaren, skjønner jeg at jeg må tilføre meg selv doser med livgivende næring, både for kropp og sjel, for å kunne yte som yrkesutøver. Jeg kan ikke huske at dette ble tematert i utdanningen.

I dag snakker jeg mye med pasienter som har møtt veggen, om det å sette egne behov før andres.

I dag snakker jeg mye med pasienter som har møtt veggen om det å sette egne behov før andres. I min egen forståelse var Maslows behovshierarki noe som i størst grad gjaldt pasienten, å integrere dette i mitt eget liv, lå på et nivå som jeg først kunne innhente etter å ha kjent trykket da jeg møtte veggen i en viss fart.

Må lære egenomsorg

Når lærer sykepleierstudentene noe om å håndtere systemet de jobber i, og seg selv, når de kjenner at det skurrer? Når det ikke er overensstemmelse med verdiene i systemet og egne forfektete og levde verdier?

Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om hvordan det var for sykepleier å bli pasient, hvordan man kunne takle pasientrollen med alle de kunnskapene vi hadde om alt som kan gå galt. Ei heller om hvordan det var å være pårørende. Hvordan du kunne oppleve både pasient og pårørenderollen, og samtidig skulle ta med deg disse erfaringene tilbake til egen arbeidshverdag.

Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om hvordan det var for sykepleier å bli pasient.

Og hva gjør man dersom man stadig omgås pasienter som har mye negativ emosjonell bagasje? Når man må ta imot og håndtere negative emosjoner, verbale kraftuttrykk og vanskelig, kanskje krenkende atferd? Hvordan ivareta egne emosjoner i møte med pasienter, og hvordan kunne verne seg i fritiden, og skape seg det påfyllet man trenger i fritiden?

Og hva gjør sykepleiers erfaringer og egen bagasje med pasientene vi møter, og deres pårørende, og hva kan jeg selv gjøre for at dette skal bli best mulig?

Hvordan er det å komme hjem etter ei krevende vakt, å bli møtt med nye krav, og ikke ha ventileringsmuligheter? Hva gjør man da? Hvordan forholder man seg til personer i privatlivet, som trenger så sårt noe, og som ikke gir stort tilbake, hvor kan «grensa gå», og hvordan kan den settes på en verdig og respektfull måte? Hvilke problemstillinger kan sykepleier, med sitt perspektiv, sine verdier og strategier, måtte forholde seg til i privatlivet, og hvordan kan disse møtes på en måte som ivaretar både yrkesutøvers verdighet og privatpersonens integritet?

Relasjonen til pasienten

Dagens sykepleierutdanning er i mye mindre grad praksisrelatert enn den var «i hine, hårde dage». Det er ikke lettere å være sykepleier i dag, heller tvert imot. Yrkesautoriteten faller, og vi møter pasientene i mye mere flat struktur, likeverd. Vi er ikke rådgivende lenger, på samme måte som vi var før. Dette er selvfølgelig nødvendig, bra og spennende, det krever også mer av oss som yrkesutøvere. Det å skape relasjon er viktig for tillit, for å kunne komme til og være til hjelp.

Relasjon skapes ikke ut fra en metode, men ut fra det unike møtepunkt med hver enkelt pasient. Dette møtepunktet kan være svært nærende også for yrkesutøver.

Vi står alle alltid i relasjon til omverdenen, og til omverdenens enkelte fragmenter, og vi kan aldri ikke-kommunisere. Ingenting kan vel være så talende som taushet. Eneste måten å komme i posisjon til å hjelpe, er gjennom relasjon og kommunikasjon. Ingen av disse to elementene kan vi velge bort.

Er vi ikke mentalt til stede i rommet, gjør vi en heller slett jobb.

Bare gjennom vår tilstedeværelse kan vi skape relasjon. Er vi ikke mentalt til stede i rommet, gjør vi en heller slett jobb, vil jeg påstå. Yrkesutøvers tilstedeværelse og dennes art er av avgjørende betydning for kvaliteten på tjenesten vi tilbyr. For å forbedre tjenesten, er den sikreste veien å gå å foredle oss selv. Potensialet i dette er tilnærmet ubegrenset.

Vi lærer at menneskeverdet er ukrenkelig. Dette gjelder også sykepleier som yrkesutøver. Ved å finne dette punktet av ukrenkelighet i seg selv, kan sykepleier bli i stand til å stå i umenneskelige erfaringer og allikevel finne mening. Dette er eneste veien å gå for å bli bærekraftige yrkesutøvere. Det finnes teknikker som hjelper mennesker å finne dette punktet, bakenfor, innenfor, i kjernen av seg selv.

Vi vet jo at sykepleiere er en yrkesgruppe som behøves. Vi vet også at de er en yrkesgruppe med mye utbrenthet. Er det kanskje på tide å ta sykepleiers egenomsorg inn i utdanningen som et eget tema? Er ikke dette også et element som er med på å skape en soliditet i feltet, med tanke på fagutvikling og sykepleierløft?

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse