Forrige uke sluttet jeg som sykepleier
Å aldri strekke til, uansett hvor hardt man jobber, er en tung bør å ta med seg hjem etter endt vakt, skriver Vigdis Jarness Reisæter.
Et yrke jeg virkelig elsker, virkelig er stolt av og som har gitt meg så mye både på det personlige og faglige plan. Et yrke jeg tror jeg er skikkelig god i, og som jeg oppriktig trodde jeg skulle ha helt til den dagen jeg la uniformen på hylla ved nådd pensjonsalder. Slik ble det ikke.
Mitt hjerte har alltid banket litt ekstra for de eldre, og jeg visste allerede da jeg begynte å studere, at min sykepleiervei måtte gå inn i geriatrien. Jeg anser meg selv som relativt realistisk anlagt, og var fullstendig klar over at det kom til å bli tøffe tak og stressende hverdager. Men jeg er overhodet ikke arbeidssky, og tanken på å ha mye å gjøre snarere trigget meg enn skremte meg.
Alene om oppgaver og ansvar
Nå som jeg har jobbet snart ti år i eldreomsorgen, er jeg fortsatt ikke arbeidssky, men jeg er derimot skikkelig skremt.
Skremt over å se at avstanden mellom hva vi burde gjøre, og hva vi faktisk har tid til å gjøre, blir større for hver dag. Skremt over å oppleve på kroppen at alle innstramminger i budsjettene gjør at vi som sykepleiere stadig blir pålagt flere arbeidsoppgaver og større ansvar, samtidig som arbeidsvilkårene våre blir dårligere.
Ofte står vi helt alene om oppgaver og ansvar, uten at lønningene våre blir hevet av den grunn. Vi bokstavelig talt løper for å gjøre en best mulig jobb, og likevel får ikke de eldre den forsvarlige helsehjelpen de har krav på, og mange av dem tør jeg påstå lever uverdige liv. Å aldri strekke til, uansett hvor hardt man jobber, er en tung bør å ta med seg hjem etter endt vakt.
Krisen er allerede her
Vi er utrolig heldige som har fantastiske assistenter og hjelpepleiere på laget (all honnør til dem!), men det er ikke å komme bort fra at uten nok sykepleiere på jobb så kan det fort føre til feilmedisineringer, infeksjoner og andre fatale følger.
Sykepleiermangelen er en varslet krise, men vi på gulvet opplever at krisen allerede er her. Mangelen på sykepleiere går ut over pasientsikkerheten, og det føles grusomt å ikke kunne gi de eldre på sykehjem den faglige kompetansen, omsorgen og verdigheten de har krav på.
Ingenting ville glede meg mer dersom jeg tar feil, men jeg har dessverre ikke troen på at situasjonen for sykepleierne, eller de eldre, blir bedre på lang, lang tid. Ikke før de som sitter på pengesekken, tar seg tid til å høre på oss som står i dette hver dag.
Min bønn
For dessverre har ikke vi sykepleiere makten til å gjøre noe med problemene. Vi kan ikke opprette fulle stillinger, bevilge høyere grunnbemanning for å øke den faglige standarden eller gi sykepleiere en lønn som er kompatibel med det ansvaret de har, og den jobben de gjør. Men det kan regjeringen, med helseministeren og eldreministeren i front. Så her er min bønn til de som bestemmer:
Vi er mange svært kompetente og faglig ambisiøse sykepleiere her ute som ønsker å gi pasientene våre et godt og verdig liv. Men dersom dere, som faktisk har mulighet til å gjøre noe med problemet, ikke snart stopper opp og hører på hva vi her ute i feltet opplever, så er jeg redd det snart ikke er mange av oss igjen. Prisen å bli er for høy å betale.
0 Kommentarer