Bruk av bleiesensor er også en forskningsetisk sak

Saken om bleiesensorer i Oslo har fått stor oppmerksomhet – både på Facebook, gjennom politikeren  Ivar Johansens blogg og på Sykepleiens nettsider. Nylig konkluderte Rådet for sykepleieetikk omkring bleiesensorer.

Nytte vs. ulemper

Slik artikkelen i Sykepleien den 5. februar fremstår, er det gjort en avveining mellom nytte og ulemper, og med betraktninger omkring krenkelse og etikk vs. økonomi og tillit. I lys av uttalelsene til Oslo kommune og Rådet for sykepleieetikk, fremstår det som om de sammenlikner hypotetisk nytte med de konkrete ulempene som nevnes i Johansens blogg:

«Men teknologi er ikke ufeilbarlig, det vet alle. Ofte kommer vi for å skifte, og det er ingenting i bleien, eller så lite at vi unødig har vekket opp pasienten, som kanskje er gitt medisiner for å sove, og som etter oppvåkning blir urolige og stresset. Og hva som er kommet, stemmer ofte ikke med hva alarmen viser.  Det hører med til historien at bleiesensor er på utprøving ». Sitatet tyder på at bleiesensoren ikke er feilfri og at pasientene utsettes for ulemper.

På utprøving

Det er uklart om hva som ligger i rådets termer «utprøving» og «pilotprosjekt». Er dette a) en test om hvorvidt bleiesensoren virker slik at den faktisk sender signaler når det er avføring i bleia, eller b) en utprøving av hvordan en dokumentert og operativ bleiesensor kan integreres i helsetjenestene i Oslo?

Dette er relevant fordi Rådet for sykepleieetikk påberoper seg en ulempe-/nyttevurdering. Hvis det er nytten som skal dokumenteres gjennom prosjektet, så kan ikke en hypotetisk nytte settes opp som kontrast til konkrete ulemper uten at en slik avveining problematiseres.

Hypotetisk, ikke konkret

Vurderingen fra Rådet for sykepleieetikk, intervjuet med leder for Rådet for sykepleieetikk og intervjuet med prosjektlederen i Sykehjemsetaten i Oslo kommune gir inntrykk av at det her dreier seg om en test om hvorvidt sensoren faktisk virker og at godene er hypotetiske. De har formuleringer av typen «vil kunne unngå», «vil kunne sove uforstyrret», «vil også kunne forhindres» og «kan trolig også forhindres». Dette er gode eksempler på hypotetiske formuleringer om forventet nytte og ikke konkret kunnskap.

Når det kommer til det konkrete spørsmålet om bleiesensoren faktisk virker etter formålet, så skriver representantene for Rådet for sykepleieetikk:

«I bloggen blir det også hevdet at bleiesensoren ikke alltid varsler riktig. Dette er en erfart praksis rådet ikke kan si så mye om, annet enn at det vil ligge et forbedringspotensial i utviklingen av teknologien».

Nytte- og ulempevurdering

Dette er en uttalelse som slår beina under en nytte-/ulempevurdering fordi representantene for Rådet for sykepleieetikk sier at de ikke vet noe om hvordan bleiesensoren virker. Og når de ikke vet hvordan den virker, så er en nytte-/ulempevurdering umulig å gjennomføre fordi nytte og ulempe er konkrete og erfarte tilstander.

Snarere påligger det Rådet for sykepleieetikk en undersøkelsesplikt for å finne ut om bleiesensoren virker, eller ikke virker etter hensikten når de anlegger et nytteperspektiv.

En forskningsetisk sak

Jeg vil mene at saken om bleiesensorer slik den fremstår her – som en test av om bleiesensorene virker eller ei – ikke bare er en profesjonsetisk sak, men også en forskningsetisk sak. Et søk på Google Scholar gir absolutt ingen treff på «Diaper Sens».

Og Rådet for sykepleieetikk skriver «Den kliniske praksisen er per nå ikke basert på tilstrekkelig relevant kunnskap, men er under utprøving. Slik vil det for øvrig alltid være i starten av nye teknologiske nyvinninger». Jeg leser uttalelsen dit hen at Rådet for sykepleieetikk vet eller antar at bleiesensoren ikke er fullstendig testet og kontrollert for målgruppen.

Hvis Rådet for sykepleieetikk vet eller antar at bleiesensoren ikke har vært testet på mennesker i uavhengig forskning, så er det problematisk å teste den ut på personer med demens som del av helsetilbudet før man har sikker kunnskap om den teknisk sett fungerer optimalt.

Sårbar gruppe

Personer med demens er en særs sårbar gruppe nettopp fordi de ikke selv kan samtykke, som Rådet for sykepleieetikk selv fremhever. Dermed bør selve funksjonaliteten i bleiesensoren først testes på personer med samtykkekompetanse. Jeg forstår at det kan være vanskelig i praksis, men etikk er da heller ikke alltid enkelt.

Rådet for sykepleieetikk burde fremheve i negativ retning at klinisk kunnskap mangler snarere enn å bruke det som en unnskyldning for at pasienter utsettes for ulempe.

Samtidig skal Rådet for sykepleieetikk berømmes for at det fremhever at varsleren, «Aina», gjorde rett i å løfte en sak offentligheten nå det gjelder «en praksis hun er utrygg på hvorvidt det er til pasientens beste eller ikke».

Videre er det fine refleksjoner omkring viktigheten av å sette etiske hensyn fremfor økonomi, og en god redegjørelse av vanskene ved å vurdere krenkelse når pasienter har reduserte kognitive evner.