Forsømmer vi pasientenes åndelige behov?

Bilde av en sykepleier som holder en eldre kvinne i hånden.
DET HANDLER OM RESPEKT: Som kristen sykepleier er jeg opptatt av å møte pasientene sine åndelige behov, der pasienten er, uavhengig av trosretning, skriver artikkelforfatteren.

Som sykepleiere skal vi ivareta og følge opp pasientenes fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Men jeg tror helsevesenet ofte forsømmer pasientenes åndelige behov, skriver Stine Buxrud.

Det kan være mange grunner til dette. Kanskje synes vi det er vanskelig å sette ord på disse tingene? Kanskje er vi redd for hva som vil komme frem dersom vi spør pasienten, og om dette er noe vi klarer å møte og følge opp?

Vanskelig tema

Vi lever i ei tid hvor det har blåst en nøytralitetsvind over landet vårt i noen år. Mange opplever det som utfordrende å sette ord på egen tro. Like sikkert som at julemarsipanen dukker opp i butikken i månedene før jul, kommer også diskusjonene om skoleelevene skal kunne gå i kirken før jul. Human-Etisk Forbund leder kraftig an i dette ordskiftet.

Ofte har våre nye landmenn blitt «dyttet foran» og brukt som argument for at skolegudstjenester kan virke ekskluderende. Jeg har selv vært mor ved den lokale barneskolen i mange år og har lagt merke til at barn med en annen tro enn den kristne synes det er naturlig å delta på skolens julegudstjeneste. Min erfaring er at de som selv tror, ofte respekterer andre sin tro selv om den kommer i en annen form. Tilbake til dette med nøytralitet. Noe av den samme berøringsangsten for tro/bønn/religion har inntatt helsevesenet. Det er pasientene som taper på dette.

Respekt for pasienten

Som kristen sykepleier er jeg opptatt av å møte pasientene sine åndelige behov der pasienten er. I møte med en muslimsk pasient vil jeg legge til rette for at pasienten får en kost som inneholder halalkjøtt dersom han eller hun ønsker det. Og jeg vil sørge for å opplyse kokk og kjøkkenpersonalet om at pasienten ikke spiser svinekjøtt. 

Det handler om å ha respekt for pasienten sine behov, og å ha kunnskap om at disse kan variere ut ifra blant annet kultur, tro og personlige ønsker. Jeg har jobbet i 10 år som sykepleier og vil dele en pasienthistorie med dere. Denne er anonymisert for å ivareta taushetsplikten.

Smerter og uro

Ågot på 85 år har flyttet til sykehjemmet. Hun er ei blid dame og har ofte en humoristisk kommentar på lur. De unge pleierne synes det er hyggelig å stikke innom rommet hennes, og de møtes med en vitalitet og ungdommelighet i tanke og væremåte. Til tross for dette rapporterer nattevakter igjen og igjen at Ågot sliter med smerter og søvnløshet på nettene, og at hun har behov for sovemedisin og smertestillende.

Ågot våkner ofte og virker urolig. En av sykepleierne tar mot til seg en dag, setter seg ned hos pasienten og spør: «Er det noe du ligger og tenker på?» Pasienten svarer: «Det er denne evigheta da …»

Fikk hjelp av prest

Det kommer frem at pasienten kjenner på uro med tanke på døden og hva som skjer når man dør. En uro som er så kraftig at den går utover søvnen. Pasienten takker ja da hun får tilbud om å snakke med en prest. Hun er svært glad i sang og musikk. Presten og pasienten synger, snakker og ber sammen. Gradvis begynner pasienten å sove bedre. Hun har ikke lenger behov for sovemedisin eller smertestillende.

En dag sier pasienten at hun gjerne vil ha nattverd. Presten legger til rette for dette, og de får ei fin stund. Noen dager senere sovner pasienten stille inn. De som var på jobb denne kvelden kan fortelle at det var som om hun la seg godt til rette i sengen, og at de kunne se et lite smil på leppene i det hun tok sitt siste pust.

Kunnskap gir trygghet

Jeg kunne delt flere liknede pasienthistorier. Det er svært viktig at vi som jobber pasientnært tør å snakke om åndelige behov. Det er ikke sikkert vi føler oss trygge på å kunne gå i dybden på slike temaer selv, men det er viktig at vi vet hvem vi kan kontakte dersom pasienten trenger noen å snakke med. Lag gode avtaler med den lokale menigheten. Både prest og diakon er godt utrustet for slike samtaler.

Sørg for å ha telefonnummeret til prest i beredskapstjeneste tilgjengelig slik at dette kan brukes ved behov på kveld og i helger. Trykk gjerne opp noen tekster og bønner som personalet kan lese med pasientene. Lokal prest eller diakon vil kunne være behjelpelig med dette. Legg til rette for internundervisning for ansatte om åndelige behov. Kunnskap gir trygghet og mot til å møte disse situasjonene.

Det hjalp med en salme

Etter at jeg skrev om bønn og sykepleie på bloggen «Hverdagsbønn», fortalte en kollega meg en historie fra hun selv var i praksis på sykehuset. På avdelingen var en pasient kommet til livets siste fase. Pasienten var ikke lenger kontaktbar, men virket likevel urolig. Sønnen til pasienten var alene om å sitte ved hennes side, og kollegaen min merket at han begynte å bli sliten. Hun tilbød seg derfor å sitte sammen med pasienten slik at sønnen kunne få ei pause. Dette takket sønnen ja til.

Kollegaen min merket pasienten sin uro og fikk en tanke om at kanskje hun kunne synge en salme for henne. Mens hun sang så hun at pasienten ble roligere, og tårer rant fra øynene til pasienten og ned på kinnet. Da sønnen kom tilbake, merket han at moren var blitt roligere. Han spurte kollegaen min vennlig: «hva har du gjort med moren min mens jeg var borte?»

Saken er tidligere publisert på artikkelforfatterens blogg: Hverdagsbønn.

Les også Sykepleiens bokasin om døden: #Når er det nok?

 

Les også:

Når skal døende få lov til å dø?

Bilde av en ung hånd som berører en gammel hånd.
IKKE EN VERDIG DØD: Artikkelforfatteren forteller om sitt første møte med en døende pasient på 70-tallet. Hun var da en nyutdannet sykepleier.

For halvannet år siden utga Sykepleien et bokasin om døden og etiske problemstillinger knyttet til behandling. Lesningen vakte til live minner om en opplevelse som var skjellsettende for meg som sykepleier. Denne historien har jeg lyst til å dele med Sykepleiens lesere.

Jeg var nyutdannet sykepleier i min første jobb på medisinsk avdeling ved et lokalsykehus på Østlandet. Det må ha vært på slutten av 70-tallet. Vi hadde for det meste hjertepasienter på avdelingen, men også noen med andre. Avdelingen hadde en overvåkningsenhet for de dårligste pasientene, det vil i praksis si dem med infarkt eller mulig infarkt. Da de var forbi det akutte stadiet, ble de overført til sengeavdelingen. Her jobbet jeg.

På denne tiden skulle infarktpasienter ha fullstendig ro de første dagene, og bypassoperasjoner, eller stent var det ingen som hadde hørt om.

En verdig død

Pasient Jan Johansen – han het selvfølgelig ikke det, men jeg velger å kalle ham det her ­– var en eldre mann som hadde hatt et hjerteinfarkt og havnet på avdelingen. Men han kom seg ikke. Tvert imot. Han ble stadig dårligere til tross for at vi ga ham den beste behandlingen og pleien. Det gikk stadig nedover med Jan Johansen, og han så ut til å ha mistet livsmotet. Til slutt ble han helt sengeliggende. Han var avmagret, og vi innså at det gikk mot slutten.