Har helseforetaket blitt et føydalsamfunn?

Direktørene må være lojale mot sine helseforetaksstyrer. Og disse helseforetakene styres av en hotellærling, en bankfunksjonær, en kjemiker, en konsulent og en fiskehandler. De er helt sikkert flinke til å «ta» et møterom, men er det virkelig det beste vi kan få? Er de på noen som helst måte egnet til å bestemme over pasienter og ansatte i norske sykehus?

Lojalitet er er svært viktig i helseforetakene. Men hva slags mennesker er det som forlanger lojalitet fremfor kvalitet? Er mennesker som forlanger lojalitet føydale ? Som mafiaen, frimurerne, Donald Trump og – sykehusdirektørene? 

Et skifte i lojalitet

Helt siden syttitallet og frem til våre dager har det vært forsket på lojalitet og arbeidsforhold. Det er kjent at sykepleiere som blir forfremmes skifter lojalitet fra profesjon til organisasjon. Sykepleien og NSF har blant annet skrevet om dette. Min erfaring – som begrenser seg til fire sykehus i tre regionale helseforetak – er at leger forfremmes fordi de må, mens sykepleiere forfremmes fordi de vil. Resultatet at leger som forfremmes forblir profesjonelle, mens sykepleiere som forfremmes blir lojale mot organisasjonen.

Om de ble ledere fordi de i utgangspunktet var lojale mot organisasjonen og ikke ønsket pasientkontakt, eller om lojaliteten kom gradvis, er uvisst. Det kan være mange gode og prisverdige grunner til at en pleier ønsker å bli leder, sjef eller direktør, men min bestemte oppfatning er at hvis oppmerksomheten hadde vært rettet mot pasientene, så hadde de ikke vært ledere i dag.

Ansvarspulverisering

I stedet for å slutte eller protestere, så velger mange heller lojalitet til foretaket og pseudoarbeid (travelt arbeid med å gjøre ingenting). Parkinsons lov om økende byråkrati og Peter-prinsippet om forfremmelse til inkompetansenivå gjør seg gjeldende og har med 5–6 ledernivåer og et utall rådgivere og konsulenter å gjøre. Dette skiftet – fra profesjonalitet til lojalitet – er et brudd på den tilliten samfunnet har til at pasientens beste settes først. Det ikke forenelig med sykepleie som et moralsk yrke og utgjør til sjuende og sist en fare for pleierne.

Norge har et godt helsevesen, men det lider av dårlig ledelse og ineffektivitet. Helseforetakene er som servicebedrifter som selger helsetjenester, men helseforetakene er ikke ordentlige bedrifter og de opererer ikke i et reelt marked. Styreledere og direktører blir heller ikke vurdert ut fra verken økonomiske resultater eller verdiskapning (kvalitet og sikkerhet) av sine aksjonærer (befolkningen). Foretaksreformen, som skulle gi økt ansvarlighet, har endt opp med ansvarspulverisering.

Trenger en tillitsreform

Tidligere Telenorsjef, Tormod Hermansen, var en av dem som i sin tid sto bak innføringen av New Public Management i Norge. Allerede for ti år siden sa han at der det før var en prosess mot et mål, er nå prosessen blitt målet. Videre sa han at hvis man later som om man opererer i et marked uten å gjøre det, vil det bare gi byråkrati og økte kostnader. Dette esende byråkratiet øker interne motsetninger, reduserer tilliten til ledelsen og forringer kvaliteten på tjenestene, noe også stortingsrepresentant Ketil Kjenseth (V) skrev i en kronikk i Dagens Medisin for et år siden.

Hva gjelder en virkelig servicebedrift, er det verdt å merke seg hva den tidligere SAS-sjefen Jan Carlzons sa i sin tid: «Hvis man ikke betjener kunden direkte, så er det ens jobb å betjene dem som gjør det». Slik er det ikke i de føydale helseforetakene hvor staten er både eier og kunde.

Sykehus vs. helseforetak

Det er stor forskjell på et sykehus og et helseforetak. Sykehus skal pleie og behandle, mens et helseforetak bare skal gjøre det som er lønnsomt. Helseforetakene er verken demokratier og eller meritokratier. De er føydale systemer hvor lederen på hvert nivå får beskyttelse i bytte mot lojalitet. Debatten på NRK tok i april i år for seg foretaksmodellen, og det som kom frem var blant annet at helseforetakene ikke bryr seg om pasienter eller ansatte, bare om budsjetter og rapporter som de ikke har noen plan for hva de skal gjøre med. Innspill fra pasienter og ansatte, derimot, blir møtt med byråkratiske hersketeknikker.

At ledere og sjefer krever lojalitet til sine overordnede og organisasjonen i stedet for pasientene og de ansatte er så sin sak, men å registrere at også tillitsvalgte og verneombude på divisjons- og foretaksnivå også er lojale mot foretakene i stedet for de ansatte, er kanskje det som har skuffet meg mest. Og det som er mest skremmende er hvordan de alle fraskriver seg ansvar ved å henvise til føringer, bestillinger og bestemmelser ovenfra. Det mener jeg er en feig holdning, for vi har alle et ansvar for å si fra og en mulighet til å ikke godta. Eller sagt på en litt annen måte; hvis man ikke er en del av løsningen, så er man kanskje en del av problemet.

Handler om moral og integritet

Helseforetakene bruker styringsretten for alt den og verdt, og de strekker arbeidsmiljøloven så langt som overhodet mulig. NSF har vært med på hele utviklingen fra helsereformen og frem til den situasjonen vi har i dag; bemanningsreduksjoner, gjennomsnittsberegning av turnus og røde dager, «frivillige» kurs og møter som ikke gir godtgjørelse, utskvising av hjelpepleiere fra sykehusene, årelange vikariater i deltidsstilling, korttidskontrakter liknende dem man ser i bransjer kjent for sosial dumping og så videre.

Denne systematiske kynismen leder frem mot spørsmålet om dårlig sykepleie, høyt sykefravær og milliardkostnader. Det handler om moral og integritet. Og når alt kommer til alt så bør man kanskje spørre seg selv: Kan jeg leve med det? Kan jeg gjøre noe med det? Hvis man svarer nei på begge spørsmålene, så kan det hende man skal vurdere å gjøre noe annet. Hvis ledere, sjefer, direktører og de som skal ta vare på de ansatte kan leve med denne utviklingen (uansett om de innerst inne vet, mener eller føler at det er galt eller ikke) så er det deres sak. Jeg kan ikke det! Derfor meldte jeg meg ut av NSF for flere år siden og derfor kommer jeg, i likhet med hver femte kollega av meg, til å slutte å jobbe som sykepleier.