Jeg har sett to sider av eldreomsorgen

Sykehjem og omsorgsboliger er for mange eldre deres siste hjem. Det må ingen glemme – verken politikere, de som jobber i eldreomsorgen eller pårørende. Sykehjem og omsorgsboliger skal være steder der eldre mennesker blir godt ivaretatt. 

Da farmor bodde på Tretten sykehjem fikk hun en helt eksepsjonell omsorg. Jeg opplevde pleiere og ledere som brydde seg om de eldre og som gjorde det de kunne for at sykehjemmet skulle være et fint sted å være. De drakk kaffe med dem, aktiviserte dem og arrangerte festlige tilstelninger. Jeg opplevde Tretten sykehjem som eldreomsorgens svar på himmelen.

Så kom helvete.

Uholdbar situasjon

Da mormor trengte litt ekstra tilsyn og pleie, fikk hun plass i et bofellesskap med omsorgsboliger på Lillehammer. Jeg var fornøyd fordi jeg kjenner en som hadde vært med å etablere det, og som hadde jobbet beinhardt hver eneste dag for at det skulle bli et bra bofellesskap. Hun fylte stedet med verdighet og kjærlighet, og det var helt enkelt et fantastisk sted. Den gang. Nå er ikke stedet til å kjenne igjen.

I løpet av de årene mormor har bodd i omsorgsboligen har vi – som pårørende – funnet henne i utallige situasjoner som jeg opplever som totalt uholdbare. Jeg skal ikke ramse opp alle episodene, men her et lite utdrag.

Mormors primærkontakt sluttet 1. juni, og den nye primærkontakten er ikke på plass før i september. I mellomtiden fikk vi beskjed om at det var sekundærkontakten som hadde ansvaret. Men sekundærkontakten er sykmeldt. Dermed står mormor uten de tjenestene som skal sikre at eldre skal få hjelp og støtte, og som også fremkommer i «Leve hele livet» – regjeringens kvalitetsreform for eldre. 

Sjokkerende og uverdig

Lille julaften 2018 var jeg på besøk i omsorgsboligen for å feire jul med mormor. De ansatte ville ikke at de eldre skulle tas ut av bofellesskapet på julaften fordi de ble så urolige når de kom tilbake. Da jeg kom til omsorgsboligen, så det ut som om mormor ikke hadde vasket håret på flere uker. Hun er en forfengelig dame som alltid har likt å pynte seg, så jeg spurte en sykepleier om de ikke kunne vaske håret hennes til julaften slik at hun kunne føle seg litt fin. Jeg fikk til svar at «i morgen er det fem på jobb, så da kan de sikkert ta et raid».

Et raid? Vi snakker om grunnleggende behov, personlig hygiene og nødvendig pleie, og sykepleieren omtaler dette som «å ta et raid»? Det er så sjokkerende og uverdig at jeg nesten ikke finner ord, og det vitner om holdninger som ikke hører hjemme i verken eldreomsorgen eller helsesektoren.

Ingen unnskyldning

Mormor er nok en vanskelig beboer. Hun vil ikke være i omsorgsboligen, og hun skjønner ikke hvorfor hun må være der. Hun er urolig, og hun er deprimert, men det er ikke god nok grunn til det vi opplever som overmedisinering. Og det er ikke en god nok unnskyldning for å «ta et raid» når vi ber pleierne om å vaske håret hennes. 

For ikke så lenge siden falt mormor ut av sengen sin. Hun ble lagt klokken 20.00 og funnet blodig, kald og forslått klokken 22.00. Deretter ble hun sendt i ambulanse til sykehuset hvor hun fikk konstatert brudd i kinnbenet. Mormor måtte sy flere sting på grunn av et kutt i kinnet. Halvannen time senere fikk vi – som pårørende – beskjed om hendelsen. Halvannen time!

Min oppfordring

Jeg vet at det er økonomiske begrensninger i eldreomsorgen. Jeg vet at i de fleste tilfellene er det et ledelsesspørsmål, og at de aller fleste som jobber «på gulvet» i eldreomsorgen gjør sitt beste. Men jeg kan ikke sitte stille og se på at min mormor får en uverdig avslutning på livet.

Derfor har jeg en oppfordring til ledelsen og dem som er ansvarlige for eldreomsorgen: Dere bør gå i dere selv og tenke over hvordan dere selv ønsker at deres foreldre og besteforeldre skal bli ivaretatt. Bofellesskapet på Lillehammer må igjen bli et verdig hjem for eldre. Det kommer flere eldre, og ingen av dem fortjener den «pleien» som mormor har fått.

Innlegget ble først publisert hos Gudbrandsdølen Dagningen.