Sett farge på høsten

MILJØTILTAK: Dementes tanker om høst blir til kreative kunstverk.

Farger skaper følelser, og en malegruppe kan virke terapeutisk for personer med demens, skriver Marte Haugen.

I fellesstuen på sykehjemmet sitter fire velvoksne damer og to herremenn. De er samlet ved bordet, ventende og tålmodige. De har i alle fall én ting til felles: De har kommet for å delta i en malegruppe.

Den eldre damen som sitter nærmest meg, har hvitt, tykt hår. Hun vipper seg bakover på stolen, tar fatt i to pensler og trommer med dem på lårene sine. Herremannen til venstre ser i taket, tenkende og undrende.

Den tredje personen, ektefellen til herremannen, trommer med fingrene på bordet. Hun er klar over hva som er i vente. På bordet er det en duk, og pleiepersonalet har satt frem akvarellmaling, akryltuber, fargestifter, blyanter, kull, kritt i alle farger, ark og pensler. Nå er det helt stille i stuen.

En av jentene fanger de gamles oppmerksomhet mens hun sier: «Velkommen til dagens malegruppe. Takk for at dere tok dere tid til å komme hit i dag. Vi er inne i en tid på året som byr på mange farger, og i den anledning ønsker jeg at dagens tema for malegruppen er høst.»

Bekreftende og litt tankefulle vendes hodene nedover. Alt vi kan se, er seks bleke nakker med hvitt hår, nesten som skydotter, i full konsentrasjon.

De blanke arkene fylles omsider med farger: noen systematisk, andre lekent og enkelte helt tilgriset. Det er tydelig at fargene skaper følelser, og at de eldres tanker overføres til papiret.

Den grå oktoberkvelden finnes kun utenfor vinduet. En time går fort, og i løpet av et øyeblikk er seks blanke ark fylt av høst. Glade og litt slitne reiser de eldre seg én etter én og viser frem kunstverkene sine. Arkene stilles opp langs pianoet til tørk. I mellomtiden ser jeg at en av jentene skriver navn og dato på hvert enkelt ark.

Det begynner å bli sent på kvelden, og flere er klare for å gå til sengs. Jeg følger en av damene til rommet hennes og spør hva hun synes om dagens tema. Litt fortumlet og forvirret sier hun: «Jeg kan ikke helt forstå hva høst er.» Jeg svarer: «Det gjør ikke noe. Jeg kan huske det for deg.»

Les også:

Det trengs forståelse for at demensarbeid er ressurskrevende

Pleier legger hånden på armen til eldre mann
ANERKJENN JOBBEN SOM GJØRES: Demensomsorg krever faglig kompetanse og tid til refleksjon i arbeidshverdagen, mener forfatterne.

Hvordan kan vi skape gode hverdager for personer med demens? spør Anne Margrethe Støback og Elisabeth Meløy.

Jan Grue har skrevet boken “Jeg lever et liv som ligner deres”. Her skriver han om å leve med en sårbar kropp, men med en frisk hjerne. Han har ingen problemer med tankerekker og refleksjon, men har en kropp som krever nøye planlegging av hverdagens gjøremål.

Personer som rammes av demenssykdom, er i motsatt situasjon. Hos mange kan kroppen være frisk og velfungerende lenge, men evnen til å klare dagliglivets aktiviteter og fullføre tankerekker svekkes mer og mer. Likevel har personer med demenssykdom liv som ligner andre liv i mangfoldet av liv som leves. I et forsøk på å vise hvordan demenssykdom kan oppleves, bruker vi her erfaringer fra arbeid med personer med demenssykdom og samtaler med pasienter og pårørende.

Ikke bare minnene som forsvinner

«Jeg skjønte etter en tid hva som var i ferd med å skje med meg. Jeg hadde sett dette før. Min far levde med demenssykdom i mange år. Vi så at han glemte mye selv om det lå huskelister overalt. For meg ble jobben en stor utfordring. Jeg fikk skylden for alt som var feil eller som ingen tok ansvar for. Jeg ble syndebukken. Det var trist å gå ut av arbeidslivet på denne måten.»

De fleste av...

Les også: