fbpx Sykepleietjenesten umenneskeliggjøres Hopp til hovedinnhold

Sykepleietjenesten umenneskeliggjøres

EFFEKTIVISERING: Det virker som om helse- og omsorgstjenestene vender seg vekk fra det sårbare menneskets behov til fordel for en effektiv organisering, skriver innleggsforfatteren.

Vi hører ofte fra politikere at vi trenger flere varme hender. Vi hører mindre om hvordan faglig kvalifisert sykepleie kan bidra til å løse helseutfordringene i samfunnet, skriver Nina Elisabeth Blegen.

I dagens samfunn er vi godt kjent med begrepene bærekraft, innovasjon og entreprenørskap. Det er begreper som først og fremst forbindes med markedsøkonomi og produksjon av varer og tjenester, men som nå dukker opp tilsynelatende overalt, også i forbindelse med både sykepleie og sykepleierutdanning.

I sykepleierutdanninga og den kliniske hverdagen blir innovasjon ofte og feilaktig forbundet med optimalisering av tidsbruk, oppretting av feil og mangler og sist, men ikke minst å følge med i den teknologiske utviklingen.

Dette er ikke innovasjon og entreprenørskap, men logiske slutninger som kommer fra organisatoriske ideologier og administrative og økonomiske krav. Å oppfatte dette som innovasjon og entreprenørskap fører sykepleiefaget i feil retning og bidrar til en umenneskeliggjøring av sykepleietjenesten.

Individualisme og selvopptatthet i samfunnet

Velferdssamfunnet er tuftet på grunnleggende verdier som verdighet, barmhjertighet, omsorg og solidaritet. Verdiene gjenspeiler velferdssamfunnets og det offentlige helsevesenets ansvar for å behandle syke og gi omsorg og pleie på alle nivåer til mennesker gjennom hele livsløpet.

Men samfunnet vårt er preget av individualisme og selvopptatthet, hvor idealet er menneskets selvstendighet og uavhengighet. Når dette idealet blir en livsforståelse, står de grunnleggende vilkårene i livet i fare for å bli tilslørt: nemlig at vi er sårbare og avhengige av omsorg og det menneskelige fellesskapet hele livet.

Jo mer motstand, desto sterkere og tydeligere har sykepleiefaget stått frem.

Til tross for at omsorgsverdiene ligger til grunn, er det organiserings- og administrasjonsidealer som styrer. Studentene blir framstilt som råvarer som skal opplæres, slik at de kan produsere samfunnets velferdstjenester på en effektiv måte.

Frafall av studenter er svinn, og lærere og andre ansatte beskrives som «masse». Dette bidrar til å undergrave ideen om utdannelse, dannelse og kunnskap som det bærende element i sykepleierutdanningen og i helsevesenet.

Bærekraft i sykepleiefaget

I utdanningsinstitusjonene er det opplest og vedtatt at profesjonsutdannelsen i sykepleie skal være praksisnær, i samarbeid med arbeidslivet samt svare på samfunnets behov. Det er vel og bra, men det er ikke det samme som å svare på praksisfeltets behov for detaljerte retningslinjer, organisasjonsrutiner og effektivisering.

Snarere er det pasientens og menneskets behov i det samfunnet det lever i som skal svares på. I denne skvisen står sykepleiefaget og den kliniske praksisen i dag. I helsevesenets effektivitetsiver og gjøremålskultur står vi i fare for å overse det bærekraftige som ligger i sykepleiefaget. Det er etter min mening den største trusselen og utfordringen for fremtidens sykepleiefag og -utdanning.

Sykepleiefaget har gjennom sine 150 års virke vært igjennom utallige endringer. Samfunnsutviklingen har krevd omstillinger og nytenkning når det gjelder både teorigrunnlag, praksis og teknologi. Sykepleiefaget er formet og omformet alt etter hvilke krav ny viten og kunnskap og samfunnsutviklingen har stilt.

Sykepleie har vokst til å bli et eget fag og en egen vitenskapsgren til tross for motstand. Jo mer motstand, desto sterkere og tydeligere har sykepleiefaget stått frem. Det er noe fundamentalt, noe bestandig, som har båret og bærer faget og utdanningen gjennom skiftende tider. Sykepleiefaget har på den måten vist seg bærekraftig.

Kimen til innovasjon

I dag står sykepleien foran utfordringer på flere plan, og vi hører ofte fra politikere at vi trenger flere varme hender. I mindre grad hører vi om hvordan faglig kvalifisert sykepleie kan bidra til å løse helseutfordringene i dagens samfunn.

Hva er varme hender dersom de ikke er festet på en kropp med et klart hode og en skjerpet tanke? Det handler blant annet om å være oppdatert på forskning og fagutvikling, stole på eget faglig skjønn og de faglige verdiene.

I lang tid har sykepleierutdanningen vært opptatt av å utvikle studentenes handlingskompetanse og handlingsberedskap. Det krever en kognitiv og analytisk kunnskapstilgang. På den andre siden baserer vår sykepleierutdanning ved Universitetet i Sørøst-Norge seg på FNs menneskerettigheter og skal ha en personorientert tilnærming.

Kampen som startet for 150 år siden, er ikke over, den har bare antatt en annen form i en annen tid.

Derfor skal utdanningen også omfatte dimensjoner som relasjon, innlevelse, verdier, etikk og moraletisk ansvar. Dette er spesielt knyttet til praksisstudiene, hvor søkelyset ikke bare er rettet mot studentens kompetanse i de praktiske ferdighetene, men også mot hvordan studentene erfarer og forstår seg selv, pasienten og faget i praksissituasjonen.

Det er i skjæringspunktet mellom praktiske ferdigheter og sykepleiefagets begreper og verdier at mulighetene for innovasjon ligger.

Kampen er ikke over

Å ha en utforskende innfallsvinkel til erfaringer knyttet til sykepleiefagets kjernebegreper og verdier vil skape basis for å tenke nytt, på tvers og utover det vi anser som vanlig i sykepleiefaget. Entreprenørskapet blir en naturlig følge, som kan skape nye og andre former for utøvelse av faget uten å miste verdiene.

Sykepleieutøvelse er noe mer enn å ha kunnskap, ferdigheter og kompetanse. Alt dette må virkeliggjøres og forstås i det praktiske arbeidet, der den moraletiske dømmekraft og faglige skjønn står sentralt.

Basis for profesjonskunnskapen finnes ikke bare i teori, men også i forståelsen av kultur, tradisjon, livserfaringer, filosofi, kunst og litteratur. Innovasjon og entreprenørskap bør få plass i dette bildet av sykepleiefaget.

Fortidens sykepleiere kjempet mot å underordne seg teologien og det mannlige hierarkiet. I dag kjemper de mot å underordne seg en styrings- og organiseringsmodell hvor effektivisering og fortjeneste er hensikten. Det er en kamp om retten til å utøve sitt fag og sørge for at pasientene får nødvendig og god behandling og omsorg.

Innovasjon er ikke å finne på tiltak som letter underordningsprosessen – det retter seg inn mot fagets kjerne i det praktiske arbeidet og starte prosesser som tydeliggjør og styrker dette.

Ved å styrke den personlige og erfaringsorienterte tilnærmingen og forståelsen vil det gi sykepleierstudenter og morgendagens sykepleiere større rom og styrke til å stå i tidens utfordringer. Kampen som startet for 150 år siden, er ikke over. Den har bare antatt en annen form i en annen tid.