Styr unna røvertidsskrifter!

Den siste måneden har Aftenposten omtalt såkalte røvertidsskrifter og røverkonferanser. Som internasjonalt publiserende forsker har jeg det siste året merket større pågang fra tidsskrifter som ønsker at jeg sender inn manuskripter. Jeg mottar også invitasjoner til å presentere forskningsresultatene på internasjonale kongresser. 

Jeg har gått gjennom alle henvendelsene til e-postadressen min de siste sju dagene. Den viser at jeg har fått ti invitasjoner til å sende inn vitenskapelige artikler til tidsskrifter jeg ikke har hørt om, og ni invitasjoner til å presentere forskning på internasjonale kongresser som jeg heller ikke har hørt om eller har deltatt på tidligere. 

Slike invitasjoner kan de første gangene virke spennende, og forskerselvfølelsen kan få seg en opptur av å ha blitt lagt merke til internasjonalt. I en av invitasjonene begrunnes henvendelsen med smigrende «you are the top most professors in your university».

For gode til å være sanne

Som Aftenpostens journalister og andre i det siste har påpekt: Tilbud som er for gode til å være sanne, er nettopp det! Dessverre er det om lag 700 norske forskere som har gått i denne fellen ifølge samme kilde.

Resultatet kan være at forskningen man har arbeidet med i flere år, er publisert i et røvertidsskrift. Det innebærer at den ikke har gått gjennom den nøye kvalitetsvurderingen fagfellevurderte vitenskapelige artikler forventes å ha gjennomgått. Forskningsresultatene blir dermed ikke til å stole på, artikkelen regnes ikke som en vitenskapelig publikasjon. Forskeren kan heller ikke publisere resultatene i et nytt seriøst tidsskrift.

Er du usikker på om tidsskriftet du planlegger å sende inn artikkelen din til, er vitenskapelig, kan du søke i Register over vitenskapelige publiseringskanaler og se om tidsskriftet er godkjent på nivå 1 eller 2.

Kvalitet tar tid

Hvorfor tar det så lang tid før forskningen blir publisert i Sykepleien Forskning?

Når man har forsket og skrevet et manus, ønsker man ofte at det skal blir publisert så raskt som mulig. I Sykepleien Forskning tar det fra seks måneder til ett år til manuskripter blir akseptert for publisering. Deretter kan det ta flere måneder før artikkelen er publisert elektronisk. 

Det mest tidkrevende er å finne fagfeller som vil ta på seg å vurdere artikkelen, ofte på sin egen fritid og uten vederlag. Det har vært tilfeller der tematikken eller metodikken har vært så spesiell at vi har måttet forespørre opptil femten relevante fagfeller før vi har fått napp.

Når fagfellene har akseptert oppdraget, får de en måned på å vurdere manuskriptet. De går gjennom manuskriptet med vekt på følgende: det substansielle og teoretiske aspektet, metodologisk fremgangsmåte, forskningsetiske hensyn og personvernhensyn, tolkning og diskusjon av resultatet samt presentasjon og stilistisk fremstilling.

Hvis det trengs en omfattende omarbeiding av manuskriptet, kalt major revision, kan det være behov for flere runder med omarbeiding og tilbakemelding fra fagfellene. Denne prosessen kan derfor ta opptil ett år.

Ikke la deg lure

På bakgrunn av dette kan jeg forstå at det kan være fristende å sende inn et manuskript til et internasjonalt tidsskrift som lover rask publisering og deltakelse som invitert foredragsholder på en tilsynelatende relevant fagkongress.

I Sykepleien Forskning gjennomgår minst to fagfeller alle manuskripter, og alle artikler gjennomgår en språklig bearbeiding. Alle publiserte artikler oversettes dessuten til engelsk av profesjonelle oversettere og foreligger i engelskspråklig versjon i Norwegian Journal of Clinical Nursing, og er søkbare i CINAHL. Det betyr at i tillegg til å være fritt tilgjengelige på norsk, er artiklene også fritt tilgjengelige internasjonalt. Unngå tilbud som er for gode til å være sanne, og send heller ditt forskningsbidrag til Sykepleien Forskning.

Ha en god forskningshøst!