Forsvarlig stell krever god dialog

Av Ragnhild Hårstad, geriatrisk sykepleier Gausdal kommune. 

I studien «Etikk i sykehjem og hjemmetjenester» setter Georg Bollig søkelyset på utfordringer i kommunehelsetjenesten og viser til at dilemmaer som følge av ressursmangel i sykehjem og hjemmetjenester. Etiske utfordringer ved livets slutt er de som oftest ble beskrevet av informantene. Dette kjenner jeg igjen ifra egen hverdag som er preget av knappe ressurser, overbelegg og stort press fra sykehuset som har ferdigbehandlede pasienter som kommunen må gi et tilbud. Sykehjemmet er oftest fullt, og det er ingen ledige sengeplasser. Hvordan skal vi på en presset avdeling kunne ta imot flere pasienter innenfor de rammer vi har og samtidig kunne gi forsvarlig stell og pleie?

Ifølge norsk helsepolitikk skal alle pasienter behandles etter LEON-prinsippet, noe som innebærer at omsorgen gis på laveste effektive omsorgsnivå. Føringene er klare: «Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommunen han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg» (Lov om helsetjenesten i kommunene, § 2-1).

Som kommunehelsetjeneste har vi plikt til å ta imot kommunens borgere når de er ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten, og vår oppgave er å komme frem til det beste tilbudet. Et etisk dilemma oppstår når vi har en valgsituasjon der vi føler vi går på akkord med oss selv og våre moralske verdier og normer. Det er et dilemma når det føles galt uansett hva vi gjør. Hvilke rettigheter har pasientene, hvilke verdier og forhold skal tas hensyn til for å komme frem til det beste alternativet? Hva blir konsekvensene av våre valg? Pasientene blir ofte tilbudt korridorplass og må dele rom med andre pasienter. Andre igjen må kanskje flytte for å frigjøre plass til meget syke og døende pasienter. Selv om vi i kommunen har felles etiske retningslinjer for ansatte og folkevalgte har vi ikke satt av tid til systematisk etisk refleksjon. Det vi derimot synes å ha god nytte av, er satsingen på bedriftsinterne studieopplegg der gruppearbeid og refleksjon er bærebjelken i undervisningen. Tilbakemeldinger fra deltakerne er mer trygghet i forhold til, og økt kunnskap om, faget. De opplever økt bevissthet og kommer med flere løsningsforslag i arbeidssituasjoner. De føler også at det er lettere å samarbeide med og informere pasient og pårørende. De gangene vi opplever å lykkes best med å gi forsvarlig stell og pleie i en utfordrende hverdag, er når vi har hatt en god dialog med pasient, pårørende og lege. Og når vi har klart å lage gode planer som gjør oss trygge på oppgavene våre, kan unngå unødvendige innleggelser i sykehus og gi verdig pleie i livets sluttfase. Da kan vi gå av vakt med en god følelse av å ha gjort en god jobb for våre pasienter til tross for begrensede ressurser.