Tilbudet må tilpasse lokale forhold

Artikkelen til Karlsson m.fl. ga meg som kliniker i Oslo, oversikt over og status på opprettelse av akutt ambulante team rundt i landet. Det er interessant at teamene er organisert på veldig forskjellig måte med hensyn til åpningstider, organisering og antall ansatte. Stortinget har vedtatt at akutt ambulante team skulle opprettes ved alle landets distriktspsykiatriske sentre (DPS) innen 2008. Teamene skulle blant annet bidra til økt tilgjengelighet og rask hjelp til brukere av tjenestetilbudet innen psykisk helsevern. Når 25 av landets 76 distriktspsykiatriske sentre høsten 2010 fortsatt ikke har etablert akutt ambulant team er ikke målet nådd. Jeg synes det er synd, for dermed er verken tilgjengeligheten bedret eller lik for alle. I tillegg krever 17 av de akutte ambulante teamene at brukerne har en henvisning. Da undrer jeg meg om hvor akutt teamene kan fungere og i hvilken grad tilgjengeligheten er bedret. Mange brukere og pårørende som trenger hjelp fra tjenestetilbudene i psykisk helsevern, opplever og gir uttrykk for at terskelen til spesialistbehandling er høy. Jeg traff for kort tid tilbake en pasient som hadde overveid å hoppe fra 13. etasje. Han hadde imidlertid kjennskap til det akutt ambulante teamet tilknyttet hans distriktspsykiatriske senter og henvendte seg direkte dit. Resultatet var rask spesialistvurdering med påfølgende innleggelse i psykiatrisk avdeling. Det å vite at det eksisterer et team med lav terskel for vurdering er forutsigbart og trygghetsskapende, både for pasienter, pårørende og behandlere. I studiens konklusjon vises det til at det er stor variasjon i de etablerte teamenes profil og arbeidsmåter. Der foreslår forfatterne at det bør vurderes hvorvidt man skal utvikle retningslinjer for «Best practice» for tjenestetilbudet i teamene, eller om man skal akseptere forskjellene. Jeg spør meg hvor hensiktsmessig det er med en veileder i «Best practice». Etter mitt skjønn må utformingen av tilbudet tilpasses lokale forhold. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig at utformingen av tjenestetilbudet i teamene er det samme i Tana som i Bergen. For eksempel hvor mange personer de ulike teamene skal betjene, avstander, andre tilbud til pasienter med psykiske plager og fagfolk i området er av vesentlig betydning. Studien påpeker manglende forskning og vitenskapelig dokumentasjon av effekten av AAT, og ser behovet for å styrke dette. Og videre – at forskning bør involvere klinikere, brukere og pårørende i forskningsutformingen. Det er av like stor betydning at disse aktører også involveres dersom veileder for «Best practice» skal utredes. > Antallet brukere det akutte teamet skal betjene, avstander og hvilke andre tilbud som finnes i området, er av vesentlig betydning. Tilbudet må tilpasses lokale forhold