Fagutvikling
Publisert
Sårbare søsken
Et forskningsbasert besøksprogram skal sørge for at barn som pårørende blir ivaretatt på en god måte.
Over 80 prosent av alle barn i Norge har søsken. Det vil si at
de fleste barn som ligger på sykehus har en søster eller bror. Vår
erfaring er at det er svært individuelt hvordan søsken blir møtt på
sykehus. Gjennom vår hovedoppgave i barnesykepleie har vi derfor
utarbeidet et forskningsbasert besøksprogram for søsken som
pårørende. Besøksprogrammet består av en søskeninvitasjon (fig 1)
med tilhørende veileder for tilretteleggelse før, under og etter
sykehusbesøket (figur 2). Veilederen er ment som et arbeidsverktøy
for sykepleiere for å kvalitetssikre at søskenbesøket er preget av
kunnskap, forståelse og målrettet handling. Besøksprogrammet er
først og fremst rettet mot søsken som pårørende, men kan brukes til
å ivareta alle barn som er pårørende.
Sterke følelser
Litteratur og forskning vektlegger behovet for å ivareta søsken som pårørende (1,2,3,4,5,6,7). En oversiktsartikkel over studier fra 1979 til 2005 om barns erfaringer knyttet til søsken med kreft, konkluderer med at disse barna gir uttrykk for sterke følelser, opplever forandringer i livet sitt og at deres behov ikke blir møtt (7).
Målet med besøksprogrammet er at søsken får alderstilpasset informasjon, mulighet til selv å erfare hvordan det syke barnet har det og at de får følelsen av å bli regnet med (2,7,8). En studie viser at barn som fikk tilrettelagt besøk på en intensivavdeling viste signifikant færre negative emosjonelle problemer og atferdsforandringer enn barn som ikke fikk dette tilbudet (9).
Barn er i en sårbar situasjon. De er avhengig av, og derfor prisgitt, de voksnes evne til å se deres uttrykte behov (10). Mange foreldre opplever et barns innleggelse på sykehus som traumatisk. Foreldre har mer enn nok med egne følelsesmessige reaksjoner og evner kanskje ikke å se søskens behov. Dette understøttes av flere studier hvor søsken rapporterer om signifikant høyere antall emosjonelle forandringer som pårørende enn hva foreldrene selv opplever at barna har (11,12,13).
Åpenhet viktig
Det er utført flere studier på søskens opplevelser av å være pårørende. Mange av studiene er knyttet opp mot spesifikke diagnoser og spesialavdelinger. Til tross for disse forskjellene har vi funnet flere sammenfallende resultater. Søsken rapporterer om forandringer i familieforholdet som preges av:
• Endring i daglige rutiner
• Mindre tid med og oppmerksomhet fra foreldre
• Mer tid med andre omsorgspersoner
• Forskjellsbehandling
• Tap av søskenforhold og økende rivalisering
Videre rapporterer de om intense følelser uttrykt gjennom: Tristhet, ensomhet, avvisning, engstelse, sinne, sjalusi og skyld (2,7,14).
Søsken uttrykker behov for åpenhet, ærlighet, adekvat informasjon, deltagelse, og støtte til å opprettholde egne interesser og aktiviteter i hverdagen (7). I veilederen til besøksprogrammet vektlegger vi nettopp hvordan sykepleieren kan ivareta søskens behov gjennom åpenhet, ærlighet og aldersadekvat informasjon og deltagelse.
Besøksprogrammet
Metoden vi har brukt for å utarbeide besøksprogrammet er i pakt med Retningslinjer utgitt av Statens helsetilsyn i 2002 (15). Tiltakene er bygget på programmet Faciliated Child-Visit Intervention (FCVI) og vektlegger hvordan sykepleieren kan fremme emosjonell og kognitiv støtte til barn før, under og etter besøk på voksenintensiv. En pilotstudie konkluderte med at barn som fulgte programmet rapporterte om mindre negativ atferd og emosjonelle reaksjoner knyttet til sykehusinnleggelsen enn kontrollgruppen (9). På bakgrunn av dette har vi valgt å strukturere utarbeidelsen av tiltakene i besøksprogrammet, se tabell 2.
Før besøket
Forutsetningene som ligger til grunn for FCVI er at foreldrene gir innformert samtykke til at søsken skal få besøke sin syke bror eller søster (9,16). Foreldrene har krav på informasjon om hvilke fordeler besøket har for søsken og familie som helhet samt hvilke tankeprosesser som kan igangsettes.
Samtale med foreldre
Sykepleieren må ha en grunnholdning basert på at foreldre handler ut ifra barnets beste (17). Ballard (18) gjennomførte en studie på foreldre til kreftsyke barn som viste at 50 prosent av foreldrene ikke forventet at søsken skulle få emosjonell eller atferdsmessige problemer. Dette bekrefter at mange foreldre mangler kunnskap om hvilke innvirkning sykehusinnleggelse av barn har på de andre barna i familien. Det kan føre til at foreldrenes sårbarhet blir et hinder for at søsken ikke informeres og innlemmes i familiens nye virkelighet.
Når søsken utsettes for stress er deres opplevelse influert av hvordan omsorgspersonene reagerer og om de evner å ivareta dem i situasjonen (2,19,20). Klarer ikke foreldrene å ivareta søsken, må sykepleieren tre støttende til. Foreldre trenger informasjon om de følelses- og atferdsmessige forandringene som kan oppstå hos barna. Foreldre som er klar over at friske søsken kan få problemer under sykehusinnleggelsen viser en større vilje til og interesse for å motta støttende tiltak (18).
Erfaringer fra sorgstøttearbeid viser at foreldre ofte er usikre på hvordan de skal informere barna sine om alvorlig sykdom (3, 18). De er ofte redde for å konfrontere søsken med virkeligheten fordi de vil beskytte dem. Studier viser at når søsken ikke får delta i familieproblemer, øker muligheten for at de føler seg ensomme (21,22).
Under besøket
Søskenbesøk er en unik mulighet for sykepleieren til å høre om hvordan søsken opplever situasjonen og til å få gitt viktig informasjon. Utfordringen er å ivareta denne muligheten på best mulig måte. Gjennom veilederen har vi kommet frem til tiltak under besøket som vi mener er sentrale. Tiltakene går først og fremst ut på å avklare søskens forståelse av situasjonen og finne ut hvilke forventninger de har til besøket. Gjennom samtalen med foreldrene og søsken selv, vil sykepleieren få god innsikt i søskens situasjon og kunne identifisere de faktorene som er spesielt stressfremkallende. Sykepleieren må ha denne kunnskapen for å kunne møte søskens behov.
Søskens forforståelse og forventninger til besøket
Et gjensidig tillitsforhold er en forutsetning for å kunne samarbeide med barn (10,23). For å oppnå tillit må sykepleieren vise interesse og ha evnen til å sette seg inn i hvordan det er å være søsken. Primærkilden for å kunne imøtekomme søsken er det disse selv uttrykker (11,12, 13,24,25). Sykepleieren skal lytte til søskens tanker, oppfatninger og svare ærlig og åpent på spørsmål. Ved å gi tid og rom for at søsken kan stille spørsmål fremmer vi økt forståelse (10,26,27).
Informasjon om hva som skal skje under besøket
Hovedmålet for forberedelsene er å gjøre situasjonen mest mulig forutsigbar. For at barn skal forstå sine omgivelser, trenger de forutsigbarhet og følelsen av å ha kontroll. Trygghet skapes gjennom å forberede dem på ting som skal skje og gi dem en forståelig forklaring på hvorfor. Når søsken opplever å bli ivaretatt følelsesmessig styrkes samtidig mulighet for læring og utvikling. Evne til å se, vise empati og engasjere seg positivt følelsesmessig i deres situasjon er viktig i samhandling med barn. Sykepleierens evne til å styrke disse funksjonene i samarbeid med foreldrene, kan være med på å fremme mestring og å forebygge emosjonelle problemer (10).
Etter besøket
I etterkant er det viktig å gi rom for ytterligere avklaring av eventuelle misforståelser og feiloppfatninger av hva de har opplevd under besøket (3,4). Denne samtalen er like viktig som selve besøket. Å la søsken leke er med på å fremme refleksjon (10). Til tross for at intensjonen med besøket er å gi søsken en positiv erfaring, kan det også oppstå uventede reaksjoner (28). Samtalen med barnet i etterkant av besøket er en mulighet til å få luftet disse tankene.
Foreldrene bør oppmuntres til å snakke om sykehusbesøket hjemme, da det ofte er lettere for barn å uttrykke følelsene sine i trygge omgivelser. Det er også viktig å opprettholde daglige rutiner og ritualer hjemme samt gi søsken kontinuerlig enkel, men ærlig oppdatering om det syke barnets tilstand (3,4,27). Ved å la søsken få fortsette med leken hjemme og tegne ut sine erfaringer fra sykehusbesøket, får de utrykk for følelsene sine med sitt eget språk (10).
En studie utført i forhold til langtidseffekten hos søsken til barn med kreft konkluderte med at søsken under skolelader tenderte til å ha flest atferdsproblemer og psykosomatiske problemer tre måneder etter diagnosen, deretter avtok det. Hos søsken i skolealder vedvarte atferds-, lærings- og psykosomatiske problemer ett år etter diagnosen (29). Sykepleieren må derfor fortsette å evaluere og gi støtte til foreldre og søsken. Slik kan man forebygge at barns reaksjoner på sykehusinnleggelser av søsken utvikler seg til å bli et langtids helseproblem (11).
Litteratur
1. Angel S.Brødre og søstere. Brikker i familiens psykologi. København: Klitrose, 2000.
2. Craft, MJ. Siblings of Hospitalized Children: Assessment and Intervention. Journal of Pediatric Nursing 1993; 8(5): 289-297.
3. Dyregrov A, Hordvik E. Alvorlig sykdom hos barn: Søskens reaksjoner. Tidskrift for Norsk psykologiforening 1986; 23: 565-572.
4. Hazinski MF. Psychosocial Aspects of Pediatric Critical Care. I: Hazinski MF. Manual of Pediatric Critical Care Missouri: Mosby, 1999: 14-43.
5. Husebø S. Sykdom, sorg og kjærlighet: Hva kan vi lære av barn? Oslo: MEDLEX Norsk Helseinformasjon, 2005.
6. Stenshammar A Jag finns också! Om att vara syskon til en bror eller syster med svår sjukdom eller funkstionshinder. Stockholm: Stiftelsen Almänna Barnhuset, 1996.
7. Wilkins KL, Woodgate RL. A Review of Qualitative Research on the Childhood Cancer Experience from the Perspective of Siblings: A Need to Give Them a Voice. Journal of Pediatric Oncology Nursing 2005; 22(6): 305-319.
8. Meyer DJ. Information needs of siblings. Exceptional Parent 1994; 24(12): 49.
9. Nicholson AC, Titler M, Montgomery L, Kleiber C, Craft MJ, Halm M., Buckwalter K, Johnson S. Effects of child visitation in adult critical care units: A pilot study. Heart and Lung 1993; 22(1): 36-45.
10. Holmsen M. Samtalebilder og tegninger – en vei til kommunikasjon med barn i vanskelige livssituasjoner. Oslo: Damm & Søn, 2004.
11. Craft MJ, Wyatt N. Effect of visitation upon siblings of hospitalized children. Maternal children Nursing Journal 1986b; 15: 47-58.
12. Craft MJ. Validation of Responses Reported by School-Aged Siblings of Hospitalized Children. Child Health Care 1986a; 15(1): 6-13.
13. Kleiber C, Montgomery L. Information Needs of the Siblings of Critically Ill Children. Children`s Health Care 1995; 24(1): 47-60.
14. Kaspersen A, Mortensen G. Syge børns søskende overses. Sygeplejersken 2004; 8: 16-20.
15. Statens helsetilsyn. Retningslinjer for retningslinjer – prosesser og metoder for utvikling og implementering av faglige retningslinjer. 2002.
16. Montgomery L, Kleiber C, Nicholson A, Craft M. A Research-Based Sibling Visitation Program for the Neonatal ICU. Critical Care Nurse 1997; 17(2): 29-40.
17. Helseth S, Slettebø Å. Research Involving Children: Some Ethical Issues. Nursing Ethics 2004; 11(3): 298-307.
18. Ballard KL. Meeting the needs of siblings of children with cancer. Pediatric Nursing 2004; 30: 394-401.
19. Grøholt B., Sommerschild H, Garløv I. Lærebok i barnepsykiatri. Oslo: Universitetsforlaget, 2001.
20. Madden-Derdich DA, Herzog MJ. Families, Stress, and Intervention. I: McKenry PC, Price SJ. (red.) Families and change : Coping With Stressfull Events and Transition. California : Sage Publications, 2005: 403-425.
21. Montgomery LV. Needs of siblings of hospitalized children. Humanities and Social Sciences 2001; 61(12-A): 4682.
22. Nedberg E, Skrede A. Søsken trenger mer oppfølging. Våre barn 1991; 1: 2-4.
23. Grønseth R, Markestad T. Pediatri og pediatrisk sykepleie. Bergen: Fagbokforlaget, 2005.
24. Craft MJ, Craft JL. Perceived changes in siblings of hospitalized children: a comparison of sibling and parent reports. Child Health Care 1989; 18(1): 42-48.
25. Sharrer VW, Ryan-Wenger NA. School-age Children’s Self-Reported Stress Symptoms. Pediatric Nursing 2002; 28(1):21-27.
26. Dyregrov A, Hordvik E. Sorg hos barn – En veiledning til foreldre om barn som sørger. Bergen: Sigma Forlag, 1989.
27. Murra JS. A qualitative exploration of psychosocial support for siblings of children with cancer. Journal of Pediatric Nursing 2002; 17(5): 327-337.
28. Wincek JM. Promoting family-centered visitation makes a difference. AACN Clinical Issues Critical Care Nursing 1991; 2(2): 293-298.
29. Lähteenmöki PM, Sjöblom J, Korhonen T, Salmi T. The Siblings of Childhood Cancer Patients need Early Support: A follow up study over the first year. Archives of Diseases in Childhood 2004; 89(11): 1008-1013.
Sterke følelser
Litteratur og forskning vektlegger behovet for å ivareta søsken som pårørende (1,2,3,4,5,6,7). En oversiktsartikkel over studier fra 1979 til 2005 om barns erfaringer knyttet til søsken med kreft, konkluderer med at disse barna gir uttrykk for sterke følelser, opplever forandringer i livet sitt og at deres behov ikke blir møtt (7).
Målet med besøksprogrammet er at søsken får alderstilpasset informasjon, mulighet til selv å erfare hvordan det syke barnet har det og at de får følelsen av å bli regnet med (2,7,8). En studie viser at barn som fikk tilrettelagt besøk på en intensivavdeling viste signifikant færre negative emosjonelle problemer og atferdsforandringer enn barn som ikke fikk dette tilbudet (9).
Barn er i en sårbar situasjon. De er avhengig av, og derfor prisgitt, de voksnes evne til å se deres uttrykte behov (10). Mange foreldre opplever et barns innleggelse på sykehus som traumatisk. Foreldre har mer enn nok med egne følelsesmessige reaksjoner og evner kanskje ikke å se søskens behov. Dette understøttes av flere studier hvor søsken rapporterer om signifikant høyere antall emosjonelle forandringer som pårørende enn hva foreldrene selv opplever at barna har (11,12,13).
Åpenhet viktig
Det er utført flere studier på søskens opplevelser av å være pårørende. Mange av studiene er knyttet opp mot spesifikke diagnoser og spesialavdelinger. Til tross for disse forskjellene har vi funnet flere sammenfallende resultater. Søsken rapporterer om forandringer i familieforholdet som preges av:
• Endring i daglige rutiner
• Mindre tid med og oppmerksomhet fra foreldre
• Mer tid med andre omsorgspersoner
• Forskjellsbehandling
• Tap av søskenforhold og økende rivalisering
Videre rapporterer de om intense følelser uttrykt gjennom: Tristhet, ensomhet, avvisning, engstelse, sinne, sjalusi og skyld (2,7,14).
Søsken uttrykker behov for åpenhet, ærlighet, adekvat informasjon, deltagelse, og støtte til å opprettholde egne interesser og aktiviteter i hverdagen (7). I veilederen til besøksprogrammet vektlegger vi nettopp hvordan sykepleieren kan ivareta søskens behov gjennom åpenhet, ærlighet og aldersadekvat informasjon og deltagelse.
Besøksprogrammet
Metoden vi har brukt for å utarbeide besøksprogrammet er i pakt med Retningslinjer utgitt av Statens helsetilsyn i 2002 (15). Tiltakene er bygget på programmet Faciliated Child-Visit Intervention (FCVI) og vektlegger hvordan sykepleieren kan fremme emosjonell og kognitiv støtte til barn før, under og etter besøk på voksenintensiv. En pilotstudie konkluderte med at barn som fulgte programmet rapporterte om mindre negativ atferd og emosjonelle reaksjoner knyttet til sykehusinnleggelsen enn kontrollgruppen (9). På bakgrunn av dette har vi valgt å strukturere utarbeidelsen av tiltakene i besøksprogrammet, se tabell 2.
Før besøket
Forutsetningene som ligger til grunn for FCVI er at foreldrene gir innformert samtykke til at søsken skal få besøke sin syke bror eller søster (9,16). Foreldrene har krav på informasjon om hvilke fordeler besøket har for søsken og familie som helhet samt hvilke tankeprosesser som kan igangsettes.
Samtale med foreldre
Sykepleieren må ha en grunnholdning basert på at foreldre handler ut ifra barnets beste (17). Ballard (18) gjennomførte en studie på foreldre til kreftsyke barn som viste at 50 prosent av foreldrene ikke forventet at søsken skulle få emosjonell eller atferdsmessige problemer. Dette bekrefter at mange foreldre mangler kunnskap om hvilke innvirkning sykehusinnleggelse av barn har på de andre barna i familien. Det kan føre til at foreldrenes sårbarhet blir et hinder for at søsken ikke informeres og innlemmes i familiens nye virkelighet.
Når søsken utsettes for stress er deres opplevelse influert av hvordan omsorgspersonene reagerer og om de evner å ivareta dem i situasjonen (2,19,20). Klarer ikke foreldrene å ivareta søsken, må sykepleieren tre støttende til. Foreldre trenger informasjon om de følelses- og atferdsmessige forandringene som kan oppstå hos barna. Foreldre som er klar over at friske søsken kan få problemer under sykehusinnleggelsen viser en større vilje til og interesse for å motta støttende tiltak (18).
Erfaringer fra sorgstøttearbeid viser at foreldre ofte er usikre på hvordan de skal informere barna sine om alvorlig sykdom (3, 18). De er ofte redde for å konfrontere søsken med virkeligheten fordi de vil beskytte dem. Studier viser at når søsken ikke får delta i familieproblemer, øker muligheten for at de føler seg ensomme (21,22).
Under besøket
Søskenbesøk er en unik mulighet for sykepleieren til å høre om hvordan søsken opplever situasjonen og til å få gitt viktig informasjon. Utfordringen er å ivareta denne muligheten på best mulig måte. Gjennom veilederen har vi kommet frem til tiltak under besøket som vi mener er sentrale. Tiltakene går først og fremst ut på å avklare søskens forståelse av situasjonen og finne ut hvilke forventninger de har til besøket. Gjennom samtalen med foreldrene og søsken selv, vil sykepleieren få god innsikt i søskens situasjon og kunne identifisere de faktorene som er spesielt stressfremkallende. Sykepleieren må ha denne kunnskapen for å kunne møte søskens behov.
Søskens forforståelse og forventninger til besøket
Et gjensidig tillitsforhold er en forutsetning for å kunne samarbeide med barn (10,23). For å oppnå tillit må sykepleieren vise interesse og ha evnen til å sette seg inn i hvordan det er å være søsken. Primærkilden for å kunne imøtekomme søsken er det disse selv uttrykker (11,12, 13,24,25). Sykepleieren skal lytte til søskens tanker, oppfatninger og svare ærlig og åpent på spørsmål. Ved å gi tid og rom for at søsken kan stille spørsmål fremmer vi økt forståelse (10,26,27).
Informasjon om hva som skal skje under besøket
Hovedmålet for forberedelsene er å gjøre situasjonen mest mulig forutsigbar. For at barn skal forstå sine omgivelser, trenger de forutsigbarhet og følelsen av å ha kontroll. Trygghet skapes gjennom å forberede dem på ting som skal skje og gi dem en forståelig forklaring på hvorfor. Når søsken opplever å bli ivaretatt følelsesmessig styrkes samtidig mulighet for læring og utvikling. Evne til å se, vise empati og engasjere seg positivt følelsesmessig i deres situasjon er viktig i samhandling med barn. Sykepleierens evne til å styrke disse funksjonene i samarbeid med foreldrene, kan være med på å fremme mestring og å forebygge emosjonelle problemer (10).
Etter besøket
I etterkant er det viktig å gi rom for ytterligere avklaring av eventuelle misforståelser og feiloppfatninger av hva de har opplevd under besøket (3,4). Denne samtalen er like viktig som selve besøket. Å la søsken leke er med på å fremme refleksjon (10). Til tross for at intensjonen med besøket er å gi søsken en positiv erfaring, kan det også oppstå uventede reaksjoner (28). Samtalen med barnet i etterkant av besøket er en mulighet til å få luftet disse tankene.
Foreldrene bør oppmuntres til å snakke om sykehusbesøket hjemme, da det ofte er lettere for barn å uttrykke følelsene sine i trygge omgivelser. Det er også viktig å opprettholde daglige rutiner og ritualer hjemme samt gi søsken kontinuerlig enkel, men ærlig oppdatering om det syke barnets tilstand (3,4,27). Ved å la søsken få fortsette med leken hjemme og tegne ut sine erfaringer fra sykehusbesøket, får de utrykk for følelsene sine med sitt eget språk (10).
En studie utført i forhold til langtidseffekten hos søsken til barn med kreft konkluderte med at søsken under skolelader tenderte til å ha flest atferdsproblemer og psykosomatiske problemer tre måneder etter diagnosen, deretter avtok det. Hos søsken i skolealder vedvarte atferds-, lærings- og psykosomatiske problemer ett år etter diagnosen (29). Sykepleieren må derfor fortsette å evaluere og gi støtte til foreldre og søsken. Slik kan man forebygge at barns reaksjoner på sykehusinnleggelser av søsken utvikler seg til å bli et langtids helseproblem (11).
Litteratur
1. Angel S.Brødre og søstere. Brikker i familiens psykologi. København: Klitrose, 2000.
2. Craft, MJ. Siblings of Hospitalized Children: Assessment and Intervention. Journal of Pediatric Nursing 1993; 8(5): 289-297.
3. Dyregrov A, Hordvik E. Alvorlig sykdom hos barn: Søskens reaksjoner. Tidskrift for Norsk psykologiforening 1986; 23: 565-572.
4. Hazinski MF. Psychosocial Aspects of Pediatric Critical Care. I: Hazinski MF. Manual of Pediatric Critical Care Missouri: Mosby, 1999: 14-43.
5. Husebø S. Sykdom, sorg og kjærlighet: Hva kan vi lære av barn? Oslo: MEDLEX Norsk Helseinformasjon, 2005.
6. Stenshammar A Jag finns också! Om att vara syskon til en bror eller syster med svår sjukdom eller funkstionshinder. Stockholm: Stiftelsen Almänna Barnhuset, 1996.
7. Wilkins KL, Woodgate RL. A Review of Qualitative Research on the Childhood Cancer Experience from the Perspective of Siblings: A Need to Give Them a Voice. Journal of Pediatric Oncology Nursing 2005; 22(6): 305-319.
8. Meyer DJ. Information needs of siblings. Exceptional Parent 1994; 24(12): 49.
9. Nicholson AC, Titler M, Montgomery L, Kleiber C, Craft MJ, Halm M., Buckwalter K, Johnson S. Effects of child visitation in adult critical care units: A pilot study. Heart and Lung 1993; 22(1): 36-45.
10. Holmsen M. Samtalebilder og tegninger – en vei til kommunikasjon med barn i vanskelige livssituasjoner. Oslo: Damm & Søn, 2004.
11. Craft MJ, Wyatt N. Effect of visitation upon siblings of hospitalized children. Maternal children Nursing Journal 1986b; 15: 47-58.
12. Craft MJ. Validation of Responses Reported by School-Aged Siblings of Hospitalized Children. Child Health Care 1986a; 15(1): 6-13.
13. Kleiber C, Montgomery L. Information Needs of the Siblings of Critically Ill Children. Children`s Health Care 1995; 24(1): 47-60.
14. Kaspersen A, Mortensen G. Syge børns søskende overses. Sygeplejersken 2004; 8: 16-20.
15. Statens helsetilsyn. Retningslinjer for retningslinjer – prosesser og metoder for utvikling og implementering av faglige retningslinjer. 2002.
16. Montgomery L, Kleiber C, Nicholson A, Craft M. A Research-Based Sibling Visitation Program for the Neonatal ICU. Critical Care Nurse 1997; 17(2): 29-40.
17. Helseth S, Slettebø Å. Research Involving Children: Some Ethical Issues. Nursing Ethics 2004; 11(3): 298-307.
18. Ballard KL. Meeting the needs of siblings of children with cancer. Pediatric Nursing 2004; 30: 394-401.
19. Grøholt B., Sommerschild H, Garløv I. Lærebok i barnepsykiatri. Oslo: Universitetsforlaget, 2001.
20. Madden-Derdich DA, Herzog MJ. Families, Stress, and Intervention. I: McKenry PC, Price SJ. (red.) Families and change : Coping With Stressfull Events and Transition. California : Sage Publications, 2005: 403-425.
21. Montgomery LV. Needs of siblings of hospitalized children. Humanities and Social Sciences 2001; 61(12-A): 4682.
22. Nedberg E, Skrede A. Søsken trenger mer oppfølging. Våre barn 1991; 1: 2-4.
23. Grønseth R, Markestad T. Pediatri og pediatrisk sykepleie. Bergen: Fagbokforlaget, 2005.
24. Craft MJ, Craft JL. Perceived changes in siblings of hospitalized children: a comparison of sibling and parent reports. Child Health Care 1989; 18(1): 42-48.
25. Sharrer VW, Ryan-Wenger NA. School-age Children’s Self-Reported Stress Symptoms. Pediatric Nursing 2002; 28(1):21-27.
26. Dyregrov A, Hordvik E. Sorg hos barn – En veiledning til foreldre om barn som sørger. Bergen: Sigma Forlag, 1989.
27. Murra JS. A qualitative exploration of psychosocial support for siblings of children with cancer. Journal of Pediatric Nursing 2002; 17(5): 327-337.
28. Wincek JM. Promoting family-centered visitation makes a difference. AACN Clinical Issues Critical Care Nursing 1991; 2(2): 293-298.
29. Lähteenmöki PM, Sjöblom J, Korhonen T, Salmi T. The Siblings of Childhood Cancer Patients need Early Support: A follow up study over the first year. Archives of Diseases in Childhood 2004; 89(11): 1008-1013.
0 Kommentarer