Fagutvikling
Publisert
Psykotisk og religiøs
Sammendrag: Undersøkelser utført på norske somatiske
avdelinger med alvorlig eller kronisk syke viser at pasientene ble
mer opptatt av religiøse spørsmål etter sykdomsutbruddet. I lys av
dette må vi kunne anta at religiøs tro også kan være viktig for
pasienter både under og etter akutte psykotiske episoder. En rekke
undersøkelser har vist at pasienter ofte kommer med religiøse
utsagn når de er psykotiske. Denne undersøkelsen viser at
personalet på lukkede psykiatriske avdelinger daglig møter
pasienter som er opptatt av religiøse tema. Likevel er det
tilsynelatende stor uenighet om hvordan pasientene kan møtes når de
tar opp slike tema. Er det en vrangforestilling eller en religiøs
forestilling når en pasient forteller at han hører Guds stemme? Og
har det noen betydning for den enkelte pasient hva vi velger å
kalle en slik opplevelse?
Psykotiske pasienter bruker ofte språk og begreper fra religion (1). En kan velge å se dette som et tegn på sykdom, og ikke fokusere på det religiøse i pasientenes utsagn (2). Eller kan dette si oss noe om den betydning religiøsitet har for pasientene? I en undersøkelse fra England der pasientene ble spurt om sin religiøse tro etter å ha vært igjennom en akutt psykotisk fase, svarte 69,4 % at de er religiøse og ber til Gud minst en gang i uka. 22,4 % oppga religion som det mest betydningsfulle i livet sitt, 30,4 % svarte at de var blitt mer religiøse etter at de hadde vært psykotiske og 61,2 % svarte at religion var viktig for å mestre sykdommen (3). Jeg har ikke funnet tilsvarende norske undersøkelser av psykotiske pasienter. Undersøkelser utført på norske somatiske avdelinger med alvorlig eller kronisk syke viser imidlertid at pasientene ble mer opptatt av religiøse spørsmål etter sykdomsutbruddet (4). I lys av dette må vi kunne anta at religiøs tro også kan være viktig for pasienter både under og etter akutte psykotiske episoder.
Det at pasienter så ofte berører dette temaet, står i kontrast til hvor liten vekt helsepersonell legger på emnet. Fra flere hold blir det hevdet at religiøsitet hos pasientene ikke tas på alvor innenfor psykiatrien (2,5,6,7). Denne undersøkelsen, gjort blant personale på tre psykiatriske akuttavdelinger i Norge, retter oppmerksomheten mot hvordan personalet møter pasienter når de tar opp religiøse tema. Blir pasientene møtt på sin religiøsitet, og hvordan blir dette gjort? Hvilke holdninger ligger til grunn for personalets handlinger? Og hvordan opplever personalet situasjoner der pasientene ønsker å snakke om sin religiøsitet?
Metode
Spørreskjemaet som er brukt i denne undersøkelsen, inneholdt 13 hovedspørsmål med ferdige svaralternativ, der informantene skulle krysse av de alternativene som passet best. Fire av spørsmåla angikk opplysninger om informanten selv. To spørsmål handlet om hvor ofte personalet opplever at pasientene tar opp religiøse tema og hvordan de da møter pasientene. Spørreskjemaet inneholdt også to beskrivelser av pasienter der informantene skulle velge mellom forskjellige måter å møte disse to på i den konkrete situasjonen. Disse pasientbeskrivelsene kommer jeg tilbake til i resultatdelen. Noen spørsmål var laget med tanke på å finne ut hvilket faglig perspektiv eller mellommenneskelige holdninger informantene legger til grunn for sine valg.
Spørreskjemaene ble først delt ut blant personalet på to psykiatriske akuttavdelinger. Alt personalet som deltok i undersøkelsen, måtte ha mer enn halv stilling på dagtid for å sikre at de faktisk hadde tilstrekkelig pasientkontakt. Til sammen 38 av personalet på de to avdelingene fikk utdelt informasjonsskriv og spørreskjema. Da svarresponsen var noe lavere enn det en kunne forvente, ble personalet fra en 3. akuttavdeling ved et annet sykehus også med i undersøkelsen. Her fikk jeg anledning til ikke bare å gi skriftlig informasjon om undersøkelsen, men også å bruke litt tid på et personalmøte til informasjon om undersøkelsen og utdeling av spørreskjemaene. Da dette var ei avdeling med mange ansatte, ble spørreskjemaet delt ut kun til dem som var til stede på det aktuelle personalmøtet. Alle som var til stede, oppfylte kravet til stillingsandel.
Til hjelp i analysen ble statistikk-programmet Complete Statistic System benyttet (8). Testene Pearson product moment correlation (r) og Spearman rank order correlation (rs) ble brukt for å finne ut eventuelle sammenhenger mellom informantenes kjønn, utdanning, erfaring eller livssyn og deres svar i spørreskjemaet.
Resultat
Av de 38 som først fikk utdelt spørreskjemaet kom det inn 17 svar. Som tiltak for å heve svarprosenten ble det sendt ut ny skriftlig påminnelse, avdelingsleder kom med en muntlig påminnelse om undersøkelsen, og fristen for innlevering ble forlenget. Dette førte imidlertid ikke til større oppslutning. Det var imidlertid stor forskjell mellom de to avdelingene, da svarprosenten var på hele 75 % på den ene avdelingen, og tilsvarende lav på den andre. Når det gjelder den 3.avdelinga, ble spørreskjemaet delt ut til 12, og samtlige valgte å delta i undersøkelsen.
I det videre arbeidet ble svarene fra de tre akuttavdelingene behandlet under ett. Til sammen besvarte 29 respondenter spørreskjemaet. To av skjemaene var så mangelfullt utfylt at de ikke kunne benyttes i analysen. Funnene som blir presentert her, dreier seg derfor om svar fra 27 informanter, som utgjør en total svarandel på 54 %. 17 (63 %) kvinner og 10 (37 %) menn er med i undersøkelsen. 13 (48 %) er sykepleiere, eller sykepleiere med videreutdanning i psykiatri/psykisk helsearbeid. 9 (33 %) er hjelpepleiere eller psykiatrisk hjelpepleiere, og 5 (19 %) har annen 3-årig høgskoleutdanning.
Når det gjelder erfaring fra arbeid med mennesker med psykiske lidelser, var det et spenn fra 2 til 27 år. Gjennomsnittlig erfaringstid var 10,5 år. 11 (41 %) holdt på med en eller annen form for utdanning da undersøkelsen ble foretatt. 20 (74 %) hadde tatt utdanning i løpet av de siste 15 åra, og 7 (26 %) var ferdig med sin utdanning før den tid. Når det gjelder spørsmål om livssyn, svarte 13 (48 %) at de har en religiøs tro. 6 (22 %) svarte «vet ikke», og 8 (30 %) svarte at de ikke har en religiøs tro.
Hvor vanlig er det at pasienter med psykose er opptatt av religiøse tema?
Som det går fram av figur 1, opplever 22 (81 %) av informantene at pasientene kommer med utsagn vedrørende religion daglig eller minst en gang i uka.10 (37 %) av informantene opplever ofte at pasientene ønsker samtale om religiøse tema, 15 (56 %) opplever dette av og til.
Vrangforestillinger eller religiøse forestillinger?
I spørreskjemaet ble informantene presentert for Per, en tilbaketrukket pasient med diagnosen schizofreni. Per forteller ved en anledning at han hører Guds stemme. 14 (52 %) av informantene vil kalle dette for vrangforestilling/hallusinasjon. Ingen vil kalle det en ren religiøs forestilling. 13 (48 %) mener det er snakk om en kombinasjon av religiøs forestilling og en vrangforestilling.
Når Per forteller at han har fått et spesielt oppdrag fra Gud, dreier svartendensen fortsatt i retning av at dette må forstås som en vrangforestilling. 17 (63 %) vil kalle dette en kombinasjon av de to forestillingene. 8 (30 %) mener dette kun er snakk om vrangforestilling. Undersøkelsen viser med andre ord at det Per kaller «Gudgitte» opplevelser, vil personalet ofte kalle vrangforestillinger. Det var ingen statistisk signifikant sammenheng mellom kjønn eller utdanning og hvordan informantene svarte. Jo lenger det var siden personalet hadde tatt utdanning, jo mer sannsynlig var det at de ville kalle Pers oppdrag for en vrangforestilling (r (25)=.43, p .05>
Hvordan velger personalet å møte pasientene når de tar opp religiøse tema?
I eksemplet med Per som forteller at han hører Guds stemme og har et oppdrag fra Gud, velger 6 (22 %) å møte Per med realitetsorientering. Disse har valgt alternativene: «Jeg vil minne han på at det å høre stemmer er en del av sykdommen hans, og at han derfor ikke må legge for mye i det han nå kaller Guds stemme.» og «Jeg vil be legen vurdere medisinene på nytt.»
12 (44%) inntok en slags mellomposisjon, der de ikke direkte ville realitetsorientere ham i samme grad, men heller «få ham til å tenke på noe annet, uten direkte å avvise det han sier» og «be Per vente med å snakke mer om dette til han er blitt bedre».
Det var 9 (33 %) som ville «be Per fortelle mer om sitt oppdrag», og «forsøke å forstå hva dette oppdraget betyr for ham».
Spørreskjemaet inneholdt også beskrivelse av en annen pasient, Tone, som kom tilbake fra perm og hadde sett et lys som hun mente var fra Gud. Hun forteller personalet at hun er blitt en kristen, og trekker seg etter hvert inn på rommet, der personalet kan høre hun sier «ja, Gud». Også her ble informantene bedt om å krysse av for hvordan de ville møte Tone i denne situasjonen.
Her ville 6 (22 %) realitetsorientere med å fortelle henne om hennes sykdom. 12 (44 %) ville innta en mellomposisjon der de ville prøve å snakke om noe annet. 9 (33 %) ville få henne til å fortelle mer, og prøve å forstå hennes opplevelse. Det er altså like mange på de forskjellige svaralternativene som i tilfellet med Per. Overraskende nok er det 5 (19 %) av informantene som i møte med Per vil åpne opp for samtale, og prøve å forstå, men som i møte med Tone velger det helt motsatte alternativet: å realitetsorientere om sykdom og hallusinasjoner. Her var det ingen signifikant forskjell eller tendenser i hvordan informantene hadde svart i forhold til utdanningsbakgrunn, erfaring, kjønn eller livssyn.
Hvilke holdninger/fagsyn ligger til grunn for personalets handlinger?
14 (52%) av informantene var enig i utsagnet: «Det er viktig at pasientene får snakke om sine vrangforestillinger.» 10 (37 %) har valgt alternativet «både og», mens bare 3 (11 %) er uenig i dette utsagnet. Her er det en signifikant forskjell i utvalget. De med lengst tid siden de avsluttet utdanninga, var mest enig i dette utsagnet (r(25)= -.44, p . den="" samme="" tendensen="" gjelder="" ogs="" for="" personalet="" med="" lang="" erfaring="" p="" n="" det="" forskjeller="" tanke="" om="" har="" en="" religi="" tro="" var="" ingen="" signifikante="" her.="" er="" likevel="" at="" de="" som="" svarte="" mer="" uenig="" i="" utsagnet:="">«Det er viktig at pasientene får snakke om sine vrangforestillinger.» (rs(25)=-.37, pDet var ingen forskjeller i svartendens med tanke på hvilken utdanningsbakgrunn personalet hadde.
Hvordan oppleves det for personalet når pasientene kommer med religiøse utsagn og spørsmål?
På spørsmål om hvordan personalet opplever å være i situasjoner der pasienten kommer med utsagn og spørsmål vedrørende religion, svarte 15 (56 %) at «jeg er oftest trygg i slike situasjoner, og føler at jeg får møtt pasientene på en god terapeutisk måte». 9 (33 %) opplever dette noen ganger, 3 (11 %) opplever dette sjelden. Menn svarte oftere at de føler seg trygge i slike situasjoner, enn kvinner (r(25)=.42, p . selv="" om="" det="" var="" kj="" n="" gjelder="" hvordan="" personalet="" opplever="" slike="" situasjoner="" fant="" jeg="" ingen="" signifikant="" forskjell="" p="" de="" m="" pasientene="" i="" disse="" settingene.="">
Informantene ble også spurt om årsaker til at de eventuelt blir usikre når pasientene tar opp religiøse tema. Her var det anledning til å velge flere alternativ. 17 (63 %) har valgt alternativet «Jeg er redd for at pasienten skal bli mer forvirret og dårligere hvis de får snakke om sin religiøsitet». 12 (44 %) svarte «Jeg har lært at en ikke skal snakke om religion med pasientene, men føler likevel noen har behov for å snakke om dette temaet» og «Hvis en møter pasientene på dette temaet, kan andre i personalgruppa reagere negativt på dette». Bare 6 (22 %) er usikre på hva de selv mener om religiøse tema, eller er redd for å være misjonerende om eget livssyn.
Diskusjon
Denne undersøkelsen viser at psykotiske pasienter er opptatt av sin religiøsitet. Videre har vi sett at det pasientene betrakter som religiøse opplevelser, ofte betraktes som vrangforestillinger av personalet. De fleste av personalet i denne undersøkelsen opplever at de oftest får møtt pasientene på en god terapeutisk måte når pasientene tar opp religiøse tema. Svarene viser likevel at pasientene blir møtt svært forskjellig, og at bare 33 % av personalet velger å åpne opp for samtale i de to konkrete pasientbeskrivelsene. Som det framkommer i resultatdelen er det halvparten av informantene i denne undersøkelsen som har en religiøs tro. Ut fra dette er det kanskje noe overraskende at så få velger å åpne opp for samtale omkring religiøsitet med pasientene. I denne undersøkelsen er det heller ingenting som tilsier at de som selv har en religiøs tro er mer åpne for samtale med pasientene, enn de av informantene som ikke har en religiøs tro, eller har svart «vet ikke» på dette spørsmålet.
Er temaer vedrørende pasienters religiøsitet lite aktuelt for personalet?
Da spørreskjemaet ble laget, ble det utformet med tanke på at det ikke skulle være for tidkrevende å delta i undersøkelsen. Det ble også lagt vekt på å gi informasjon til deltakerne om hvordan dataene skulle behandles i det videre arbeidet, slik at anonymiteten blant annet skulle være sikret. Likevel varierer deltakelsen på de tre postene fra 38 % på den ene til 100 % på den 3. avdelinga.
Hva kan grunnen være til at det var så stor forskjell mellom avdelingene i svarprosent? Størst oppslutning var det på den avdelinga der jeg fikk anledning til å bruke litt av et personalmøte til å orientere om undersøkelsen. På denne posten opplevde jeg god støtte fra ledelsen, som aktivt oppfordret personale til å svare på skjemaet. Også på de to andre postene hadde ledelsen sagt seg positive til at undersøkelsen skulle gjennomføres, men de viste etter min mening mindre engasjement i forhold til undersøkelsen. Religion har tradisjonelt vært et tabuområde innenfor psykiatri og flere psykoterapeutiske retninger (6). Kan den totale deltakelsen på 54 % si noe om at en stor del av personalet og ledelsen ikke synes temaet religiøsitet er verd å vie oppmerksomhet? Kan det tenkes at de som synes religion ikke bør være et tema i samtale med pasientene, har unnlatt å delta i undersøkelsen? I så fall kan det være fare for at informantene som er med i undersøkelsen, representerer et selektivt utvalg når det gjelder engasjement og holdninger til religiøse tema. Etter min mening viser svarene at det eksisterer mange ulike holdninger og måter å møte pasientene på, også blant de 27 som har deltatt i undersøkelsen. Det er likevel sannsynlig at flere signifikante forskjeller ville ha kommet fram med et noe større utvalg. Med tanke på informantenes utdanning, erfaring, livssyn og kjønnsfordeling stemmer prosentfordelingene bra med hva en ellers kan vente å finne på denne typen avdelinger.
Religiøsitet- et sentralt tema for mange pasienter
Om religiøsitet i mange tilfeller er et ikke-tema blant personalet i psykiatriske avdelinger, viser denne undersøkelsen at religiøse tema er viktig for mange pasienter. 81 % av personalet opplever at pasienter kommer med religiøse utsagn daglig eller minst 1 gang i uka. Dette stemmer med undersøkelser gjort blant pasienter med psykose i England, og norske undersøkelser av pasienter med somatiske lidelser (3,4). Av figur 1 ser en at forholdet mellom religiøse utsagn og ønske om samtale samsvarer. Dette kan bety at de i personalgruppa som er oppmerksomme på det religiøse innholdet i pasienters utsagn, også får spørsmål om å delta i samtale rundt dette temaet. I denne undersøkelsen er det bare 19 % som sjelden eller aldri opplever at pasienter kommer med religiøse utsagn. Disse opplever også i liten grad ønske om samtale. Det er grunn til å tro at pasientene tar opp religiøse tema til samtale med de av personalet som er lydhøre for deres religiøse budskap i utsagnene.
Hvilke konsekvenser får det for pasientene når personalet kaller deres opplevelser for vrangforestillinger?
Samtlige av informantene ville kalle Pers opplevelse om å høre Guds stemme for en vrangforestilling, eller både religiøs forestilling og vrangforestilling. Ingen valgte å kalle dette for en religiøs forestilling. Er det nødvendigvis en vrangforestilling? Ifølge 1.amanuensis Hans Stifoss-Hanssen er det å høre Guds stemme så vanlig i noen miljø at det ikke kan kalles en vrangforestilling (1). Også når Per forteller at han har fått et spesielt oppdrag fra Gud, vil 93 % betegne dette som vrangforestilling eller en kombinasjon av en religiøs- og en vrangforestilling. Resultatdelen viser at 52 % kaller det å høre Guds stemme for en ren vrangforestilling, men «bare» 30 % mener at Pers oppdrag fra Gud er en ren vrangforestilling. Hva kan grunnen være til at det å høre Guds stemme ble oppfattet i større grad som vrangforestilling, enn det å ha et oppdrag fra Gud?
Har det noe å si for pasientene om personalet ser på det som en vrangforestilling? I denne undersøkelsen er det ingen signifikante funn når det gjelder om de som betraktet Pers forestillinger som rene vrangforestillinger, møtte Per på en annen måte enn resten av utvalget. Undersøkelser blant sykepleiere som arbeider med psykotiske pasienter, viser at realitetsorientering er den mest brukte strategien mot vrangforestillinger, og at det er viktig for sykepleierne ikke å bekrefte vrangforestillingene (9). I forhold til Tone og Per ville 22 % realitetsorientere ved å minne om deres sykdom, når de fortalte om sine religiøse opplevelser, og 44 % ville be Tone og Per vente med temaet til de ble bedre. Dette kan tyde på at så lenge personalet oppfatter pasientenes religiøse opplevelser som sykdom og vrangforestillinger, blir det vanskelig å møte pasientene i en samtale omkring religiøsitet. Dette bekreftes også ved at bare 52 % sa seg enig i utsagnet: «det er viktig at pasientene får snakke om sine vrangforestillinger». Her var det de av personalet med lengst erfaring, og lengst tid siden de hadde tatt utdanning, som var mest enig i dette utsagnet. Resultatene viser også at denne gruppen hadde lettest for å kalle Pers opplevelser av Guds stemme for vrangforestillinger. Vil Per bli møtt på sin religiøsitet hvis personalet betrakter det som en samtale rundt vrangforestillinger?
Psykotiske pasienters religiøsitet - et kontroversielt tema på avdelingen?
Vel halvparten, 59 %, mener det er personalets ansvar å delta i samtale omkring religiøsitet. Det samme antallet mener også at det kan være positivt for pasienten å få snakke om dette temaet selv om han er psykotisk. Flere pasienter har opplevd at de ikke er blitt møtt på sin religiøsitet når de har vært psykotiske, men at deres utsagn om religiøse tema er blitt tolket som sykdom (2). At psykotiske pasienters religiøsitet kan bli oversett, kommer også fram i denne undersøkelsen, da bare 33 % velger å åpne opp for samtale omkring Tone og Pers opplevelse, selv om hele 59 % i utgangspunktet mener det kan være terapeutisk for pasienten å snakke om dette, og at det er personalets ansvar å delta i en slik sammenheng. Det var flest menn som mente det var personalets ansvar å delta i samtale omkring religiøsitet, men det kom ikke fram tilsvarende forskjeller når det gjaldt å møte Tone og Per.
En del spørsmål i undersøkelsen ble brukt for å finne ut hva som ligger til grunn for personalets handlinger i møte med pasientene. En kunne forvente at utdanning skulle utgjøre en forskjell i hvordan personalet velger å møte pasientene, men her er det ingen signifikante funn. Noen signifikante forskjeller i utvalget når det gjelder kjønn og erfaring, er beskrevet tidligere, men disse forskjellene kommer ikke fram i det konkrete møte med Tone og Per. Heller ikke informantenes livssyn har i denne undersøkelsen hatt vesentlig betydning for svarene. 81 % er uenig i at «personalet og pasienten må ha felles livssyn for å kunne snakke om religiøsitet». Undersøkelsen viser at det er stor forskjell på hvordan pasientene blir møtt. Samme informant kan også møte Tone og Per på helt forskjellige måter. Dette tyder på at pasientene møtes noe tilfeldig.
Undersøkelsen viser også at det blant personalet eksisterer ulike holdninger til om pasienters religiøsitet bør være et tema, og hvordan pasienten da best kan møtes. Hele 56 % opplever oftest at de møter pasientene på en god terapeutisk måte når de tar opp religiøse spørsmål, og bare 11 % opplever dette sjelden. Kanskje ville pasientene gitt en annen beskrivelse av disse situasjonene hvis de var blitt spurt om sine opplevelser? Når det gjelder faktorer som gjør personalet usikre, kan det se ut som om mange av de tradisjonelle holdningene med skepsis i forhold til pasienters religiøsitet, lever videre. Hele 63 % av informantene er redde for at pasientene kan bli dårligere av å snakke om religiøse tema. Og 44 % hadde også oppgitt at de hadde lært at de ikke skulle snakke om religion med pasientene, eller at andre i personalgruppa kunne reagere negativt hvis de møtte pasientene på religiøse tema.
Hva kan gjøres videre?
Denne undersøkelsen viser at pasienter ofte forsøker å ta opp religiøse tema med personalet, men at personalet responderer forskjellig og kanskje tilfeldig i disse situasjonene. Utdanning ser ikke ut til å ha noe å si i denne sammenhengen. Er det da for lite fokus på dette temaet i utdanningene? Sykepleieren skal blant annet ivareta pasientenes åndelige behov. Kanskje viser denne undersøkelsen at det fokuseres for lite i utdanninga på hvordan personalet kan ivareta dette behovet hos psykotiske pasienter. Kanskje unnlater personalet å møte pasientene på religiøse tema fordi de blir usikre i mangel på faglig ståsted når det gjelder hva som er terapeutisk for pasientene. Da tradisjonelle holdninger om at pasienter kan bli mer psykotiske av å snakke om sin religiøsitet lever fortsatt, er det også behov for å fokusere mer på dette temaet i praksisfeltet.
'Flere undersøkelser med større utvalg enn denne undersøkelsen, vil gi oss sikrere svar på hvordan personalet møter pasientene når de tar opp religiøse tema. Selv om det fra flere hold hevdes at psykotiske pasienter ikke blir møtt på sin religiøsitet, er det mitt inntrykk at det er gjort få undersøkelser om hvordan pasientene ønsker å bli møtt i slike situasjoner. Det er derfor behov for studier som fokuserer på hvordan pasientene selv opplever at de blir møtt, når de tar opp religiøse tema. Kanskje kan dette være med å bidra til at flere psykotiske pasienter kan møtes når de tar opp religiøse opplevelser som er viktig for dem, og at de slipper å bli avvist fordi personalet er redd for å bekrefte vrangforestillinger eller bidra til enda mer forvirring i psykosen.
Veiledningen til dette forskningsarbeidet er gitt i en tverrfaglig gruppe av 5 tidligere studenter fra Videreutdanning i psykisk helsearbeid, Institutt for Helsefag (IFH), Høgskolen i Molde.
Av tekniske årsaker er figuren i artikkelen bare å finne i papirutgaven.
Litteratur
1. Stifoss-Hanssen H. Psykosens religiøsitet. Tidsskrift for sjelesorg 1997; 3: 115-26.
2. Karlsson B. Psykose og selvforståelse - En relasjonell tilnærming. Oslo: Universitetet i Oslo, 1992.
3. Kirov G, Kemp R, Kirov K, David A. Religious Faith after Psychotic Illness. Psychopathology 1998; 31: 234-45.
4. Saursaunet Aa. Pasienten ønsker noen å snakke med. Tidsskr Sykepl 1999; 6: 53-56.
5. Bø AK. Omsorgens ansikt. Om metoder og kunst i psykiatrisk sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.
6. Roness A. Psykiatri og religion. En religionspsykologisk innføring. Oslo: Universitetsforlaget, 1988.
7. Aadland E. «Og eg ser på deg» Vitenskapsteori og metode i helse- og sosialfag. Otta: Tano Aschehoug, 1998.
8. CSS: Statistica. Fulsa, OK: StatSoft.
9. Hummelvoll JK. Helt - ikke stykkevis og delt. Psykiatrisk sykepleie. Oslo: Ad notam Gyldendal AS, 1992, 4.utgave
Psykotiske pasienter bruker ofte språk og begreper fra religion (1). En kan velge å se dette som et tegn på sykdom, og ikke fokusere på det religiøse i pasientenes utsagn (2). Eller kan dette si oss noe om den betydning religiøsitet har for pasientene? I en undersøkelse fra England der pasientene ble spurt om sin religiøse tro etter å ha vært igjennom en akutt psykotisk fase, svarte 69,4 % at de er religiøse og ber til Gud minst en gang i uka. 22,4 % oppga religion som det mest betydningsfulle i livet sitt, 30,4 % svarte at de var blitt mer religiøse etter at de hadde vært psykotiske og 61,2 % svarte at religion var viktig for å mestre sykdommen (3). Jeg har ikke funnet tilsvarende norske undersøkelser av psykotiske pasienter. Undersøkelser utført på norske somatiske avdelinger med alvorlig eller kronisk syke viser imidlertid at pasientene ble mer opptatt av religiøse spørsmål etter sykdomsutbruddet (4). I lys av dette må vi kunne anta at religiøs tro også kan være viktig for pasienter både under og etter akutte psykotiske episoder.
Det at pasienter så ofte berører dette temaet, står i kontrast til hvor liten vekt helsepersonell legger på emnet. Fra flere hold blir det hevdet at religiøsitet hos pasientene ikke tas på alvor innenfor psykiatrien (2,5,6,7). Denne undersøkelsen, gjort blant personale på tre psykiatriske akuttavdelinger i Norge, retter oppmerksomheten mot hvordan personalet møter pasienter når de tar opp religiøse tema. Blir pasientene møtt på sin religiøsitet, og hvordan blir dette gjort? Hvilke holdninger ligger til grunn for personalets handlinger? Og hvordan opplever personalet situasjoner der pasientene ønsker å snakke om sin religiøsitet?
Metode
Spørreskjemaet som er brukt i denne undersøkelsen, inneholdt 13 hovedspørsmål med ferdige svaralternativ, der informantene skulle krysse av de alternativene som passet best. Fire av spørsmåla angikk opplysninger om informanten selv. To spørsmål handlet om hvor ofte personalet opplever at pasientene tar opp religiøse tema og hvordan de da møter pasientene. Spørreskjemaet inneholdt også to beskrivelser av pasienter der informantene skulle velge mellom forskjellige måter å møte disse to på i den konkrete situasjonen. Disse pasientbeskrivelsene kommer jeg tilbake til i resultatdelen. Noen spørsmål var laget med tanke på å finne ut hvilket faglig perspektiv eller mellommenneskelige holdninger informantene legger til grunn for sine valg.
Spørreskjemaene ble først delt ut blant personalet på to psykiatriske akuttavdelinger. Alt personalet som deltok i undersøkelsen, måtte ha mer enn halv stilling på dagtid for å sikre at de faktisk hadde tilstrekkelig pasientkontakt. Til sammen 38 av personalet på de to avdelingene fikk utdelt informasjonsskriv og spørreskjema. Da svarresponsen var noe lavere enn det en kunne forvente, ble personalet fra en 3. akuttavdeling ved et annet sykehus også med i undersøkelsen. Her fikk jeg anledning til ikke bare å gi skriftlig informasjon om undersøkelsen, men også å bruke litt tid på et personalmøte til informasjon om undersøkelsen og utdeling av spørreskjemaene. Da dette var ei avdeling med mange ansatte, ble spørreskjemaet delt ut kun til dem som var til stede på det aktuelle personalmøtet. Alle som var til stede, oppfylte kravet til stillingsandel.
Til hjelp i analysen ble statistikk-programmet Complete Statistic System benyttet (8). Testene Pearson product moment correlation (r) og Spearman rank order correlation (rs) ble brukt for å finne ut eventuelle sammenhenger mellom informantenes kjønn, utdanning, erfaring eller livssyn og deres svar i spørreskjemaet.
Resultat
Av de 38 som først fikk utdelt spørreskjemaet kom det inn 17 svar. Som tiltak for å heve svarprosenten ble det sendt ut ny skriftlig påminnelse, avdelingsleder kom med en muntlig påminnelse om undersøkelsen, og fristen for innlevering ble forlenget. Dette førte imidlertid ikke til større oppslutning. Det var imidlertid stor forskjell mellom de to avdelingene, da svarprosenten var på hele 75 % på den ene avdelingen, og tilsvarende lav på den andre. Når det gjelder den 3.avdelinga, ble spørreskjemaet delt ut til 12, og samtlige valgte å delta i undersøkelsen.
I det videre arbeidet ble svarene fra de tre akuttavdelingene behandlet under ett. Til sammen besvarte 29 respondenter spørreskjemaet. To av skjemaene var så mangelfullt utfylt at de ikke kunne benyttes i analysen. Funnene som blir presentert her, dreier seg derfor om svar fra 27 informanter, som utgjør en total svarandel på 54 %. 17 (63 %) kvinner og 10 (37 %) menn er med i undersøkelsen. 13 (48 %) er sykepleiere, eller sykepleiere med videreutdanning i psykiatri/psykisk helsearbeid. 9 (33 %) er hjelpepleiere eller psykiatrisk hjelpepleiere, og 5 (19 %) har annen 3-årig høgskoleutdanning.
Når det gjelder erfaring fra arbeid med mennesker med psykiske lidelser, var det et spenn fra 2 til 27 år. Gjennomsnittlig erfaringstid var 10,5 år. 11 (41 %) holdt på med en eller annen form for utdanning da undersøkelsen ble foretatt. 20 (74 %) hadde tatt utdanning i løpet av de siste 15 åra, og 7 (26 %) var ferdig med sin utdanning før den tid. Når det gjelder spørsmål om livssyn, svarte 13 (48 %) at de har en religiøs tro. 6 (22 %) svarte «vet ikke», og 8 (30 %) svarte at de ikke har en religiøs tro.
Hvor vanlig er det at pasienter med psykose er opptatt av religiøse tema?
Som det går fram av figur 1, opplever 22 (81 %) av informantene at pasientene kommer med utsagn vedrørende religion daglig eller minst en gang i uka.10 (37 %) av informantene opplever ofte at pasientene ønsker samtale om religiøse tema, 15 (56 %) opplever dette av og til.
Vrangforestillinger eller religiøse forestillinger?
I spørreskjemaet ble informantene presentert for Per, en tilbaketrukket pasient med diagnosen schizofreni. Per forteller ved en anledning at han hører Guds stemme. 14 (52 %) av informantene vil kalle dette for vrangforestilling/hallusinasjon. Ingen vil kalle det en ren religiøs forestilling. 13 (48 %) mener det er snakk om en kombinasjon av religiøs forestilling og en vrangforestilling.
Når Per forteller at han har fått et spesielt oppdrag fra Gud, dreier svartendensen fortsatt i retning av at dette må forstås som en vrangforestilling. 17 (63 %) vil kalle dette en kombinasjon av de to forestillingene. 8 (30 %) mener dette kun er snakk om vrangforestilling. Undersøkelsen viser med andre ord at det Per kaller «Gudgitte» opplevelser, vil personalet ofte kalle vrangforestillinger. Det var ingen statistisk signifikant sammenheng mellom kjønn eller utdanning og hvordan informantene svarte. Jo lenger det var siden personalet hadde tatt utdanning, jo mer sannsynlig var det at de ville kalle Pers oppdrag for en vrangforestilling (r (25)=.43, p .05>
Hvordan velger personalet å møte pasientene når de tar opp religiøse tema?
I eksemplet med Per som forteller at han hører Guds stemme og har et oppdrag fra Gud, velger 6 (22 %) å møte Per med realitetsorientering. Disse har valgt alternativene: «Jeg vil minne han på at det å høre stemmer er en del av sykdommen hans, og at han derfor ikke må legge for mye i det han nå kaller Guds stemme.» og «Jeg vil be legen vurdere medisinene på nytt.»
12 (44%) inntok en slags mellomposisjon, der de ikke direkte ville realitetsorientere ham i samme grad, men heller «få ham til å tenke på noe annet, uten direkte å avvise det han sier» og «be Per vente med å snakke mer om dette til han er blitt bedre».
Det var 9 (33 %) som ville «be Per fortelle mer om sitt oppdrag», og «forsøke å forstå hva dette oppdraget betyr for ham».
Spørreskjemaet inneholdt også beskrivelse av en annen pasient, Tone, som kom tilbake fra perm og hadde sett et lys som hun mente var fra Gud. Hun forteller personalet at hun er blitt en kristen, og trekker seg etter hvert inn på rommet, der personalet kan høre hun sier «ja, Gud». Også her ble informantene bedt om å krysse av for hvordan de ville møte Tone i denne situasjonen.
Her ville 6 (22 %) realitetsorientere med å fortelle henne om hennes sykdom. 12 (44 %) ville innta en mellomposisjon der de ville prøve å snakke om noe annet. 9 (33 %) ville få henne til å fortelle mer, og prøve å forstå hennes opplevelse. Det er altså like mange på de forskjellige svaralternativene som i tilfellet med Per. Overraskende nok er det 5 (19 %) av informantene som i møte med Per vil åpne opp for samtale, og prøve å forstå, men som i møte med Tone velger det helt motsatte alternativet: å realitetsorientere om sykdom og hallusinasjoner. Her var det ingen signifikant forskjell eller tendenser i hvordan informantene hadde svart i forhold til utdanningsbakgrunn, erfaring, kjønn eller livssyn.
Hvilke holdninger/fagsyn ligger til grunn for personalets handlinger?
14 (52%) av informantene var enig i utsagnet: «Det er viktig at pasientene får snakke om sine vrangforestillinger.» 10 (37 %) har valgt alternativet «både og», mens bare 3 (11 %) er uenig i dette utsagnet. Her er det en signifikant forskjell i utvalget. De med lengst tid siden de avsluttet utdanninga, var mest enig i dette utsagnet (r(25)= -.44, p . den="" samme="" tendensen="" gjelder="" ogs="" for="" personalet="" med="" lang="" erfaring="" p="" n="" det="" forskjeller="" tanke="" om="" har="" en="" religi="" tro="" var="" ingen="" signifikante="" her.="" er="" likevel="" at="" de="" som="" svarte="" mer="" uenig="" i="" utsagnet:="">«Det er viktig at pasientene får snakke om sine vrangforestillinger.» (rs(25)=-.37, pDet var ingen forskjeller i svartendens med tanke på hvilken utdanningsbakgrunn personalet hadde.
- 10 (37%) mente «pasienten blir mer forvirret av å snakke fritt om sin religiøsitet», 11 (41 %) svarte «både og». 6 (22 %) var uenig i denne påstanden.
- 16 (59%) mente «det kan ha positiv terapeutisk effekt at pasienten kan snakke om sin religiøsitet selv om han er psykotisk». 7 (26 %) var uenig i dette.
- 16 (59%) mente at «det er personalets ansvar å delta i samtale med pasientene omkring religiøse tema». 7 (26 %) valgte «både og», og 4 (15 %) var uenig i dette utsagnet. Her fant vi ingen signifikante korrelasjoner da det ble undersøkt om utdanning, erfaring, livssyn og kjønn hadde noen betydning for hvordan informantene hadde svart. Det er likevel en tendens til at menn er mer enig i dette utsagnet enn kvinner (r(25)=.37, p
- De fleste 22 (81 %) var uenig i utsagnet «personalet og pasienten må ha felles livssyn for å kunne snakke om religiøsitet».
Hvordan oppleves det for personalet når pasientene kommer med religiøse utsagn og spørsmål?
På spørsmål om hvordan personalet opplever å være i situasjoner der pasienten kommer med utsagn og spørsmål vedrørende religion, svarte 15 (56 %) at «jeg er oftest trygg i slike situasjoner, og føler at jeg får møtt pasientene på en god terapeutisk måte». 9 (33 %) opplever dette noen ganger, 3 (11 %) opplever dette sjelden. Menn svarte oftere at de føler seg trygge i slike situasjoner, enn kvinner (r(25)=.42, p . selv="" om="" det="" var="" kj="" n="" gjelder="" hvordan="" personalet="" opplever="" slike="" situasjoner="" fant="" jeg="" ingen="" signifikant="" forskjell="" p="" de="" m="" pasientene="" i="" disse="" settingene.="">
Informantene ble også spurt om årsaker til at de eventuelt blir usikre når pasientene tar opp religiøse tema. Her var det anledning til å velge flere alternativ. 17 (63 %) har valgt alternativet «Jeg er redd for at pasienten skal bli mer forvirret og dårligere hvis de får snakke om sin religiøsitet». 12 (44 %) svarte «Jeg har lært at en ikke skal snakke om religion med pasientene, men føler likevel noen har behov for å snakke om dette temaet» og «Hvis en møter pasientene på dette temaet, kan andre i personalgruppa reagere negativt på dette». Bare 6 (22 %) er usikre på hva de selv mener om religiøse tema, eller er redd for å være misjonerende om eget livssyn.
Diskusjon
Denne undersøkelsen viser at psykotiske pasienter er opptatt av sin religiøsitet. Videre har vi sett at det pasientene betrakter som religiøse opplevelser, ofte betraktes som vrangforestillinger av personalet. De fleste av personalet i denne undersøkelsen opplever at de oftest får møtt pasientene på en god terapeutisk måte når pasientene tar opp religiøse tema. Svarene viser likevel at pasientene blir møtt svært forskjellig, og at bare 33 % av personalet velger å åpne opp for samtale i de to konkrete pasientbeskrivelsene. Som det framkommer i resultatdelen er det halvparten av informantene i denne undersøkelsen som har en religiøs tro. Ut fra dette er det kanskje noe overraskende at så få velger å åpne opp for samtale omkring religiøsitet med pasientene. I denne undersøkelsen er det heller ingenting som tilsier at de som selv har en religiøs tro er mer åpne for samtale med pasientene, enn de av informantene som ikke har en religiøs tro, eller har svart «vet ikke» på dette spørsmålet.
Er temaer vedrørende pasienters religiøsitet lite aktuelt for personalet?
Da spørreskjemaet ble laget, ble det utformet med tanke på at det ikke skulle være for tidkrevende å delta i undersøkelsen. Det ble også lagt vekt på å gi informasjon til deltakerne om hvordan dataene skulle behandles i det videre arbeidet, slik at anonymiteten blant annet skulle være sikret. Likevel varierer deltakelsen på de tre postene fra 38 % på den ene til 100 % på den 3. avdelinga.
Hva kan grunnen være til at det var så stor forskjell mellom avdelingene i svarprosent? Størst oppslutning var det på den avdelinga der jeg fikk anledning til å bruke litt av et personalmøte til å orientere om undersøkelsen. På denne posten opplevde jeg god støtte fra ledelsen, som aktivt oppfordret personale til å svare på skjemaet. Også på de to andre postene hadde ledelsen sagt seg positive til at undersøkelsen skulle gjennomføres, men de viste etter min mening mindre engasjement i forhold til undersøkelsen. Religion har tradisjonelt vært et tabuområde innenfor psykiatri og flere psykoterapeutiske retninger (6). Kan den totale deltakelsen på 54 % si noe om at en stor del av personalet og ledelsen ikke synes temaet religiøsitet er verd å vie oppmerksomhet? Kan det tenkes at de som synes religion ikke bør være et tema i samtale med pasientene, har unnlatt å delta i undersøkelsen? I så fall kan det være fare for at informantene som er med i undersøkelsen, representerer et selektivt utvalg når det gjelder engasjement og holdninger til religiøse tema. Etter min mening viser svarene at det eksisterer mange ulike holdninger og måter å møte pasientene på, også blant de 27 som har deltatt i undersøkelsen. Det er likevel sannsynlig at flere signifikante forskjeller ville ha kommet fram med et noe større utvalg. Med tanke på informantenes utdanning, erfaring, livssyn og kjønnsfordeling stemmer prosentfordelingene bra med hva en ellers kan vente å finne på denne typen avdelinger.
Religiøsitet- et sentralt tema for mange pasienter
Om religiøsitet i mange tilfeller er et ikke-tema blant personalet i psykiatriske avdelinger, viser denne undersøkelsen at religiøse tema er viktig for mange pasienter. 81 % av personalet opplever at pasienter kommer med religiøse utsagn daglig eller minst 1 gang i uka. Dette stemmer med undersøkelser gjort blant pasienter med psykose i England, og norske undersøkelser av pasienter med somatiske lidelser (3,4). Av figur 1 ser en at forholdet mellom religiøse utsagn og ønske om samtale samsvarer. Dette kan bety at de i personalgruppa som er oppmerksomme på det religiøse innholdet i pasienters utsagn, også får spørsmål om å delta i samtale rundt dette temaet. I denne undersøkelsen er det bare 19 % som sjelden eller aldri opplever at pasienter kommer med religiøse utsagn. Disse opplever også i liten grad ønske om samtale. Det er grunn til å tro at pasientene tar opp religiøse tema til samtale med de av personalet som er lydhøre for deres religiøse budskap i utsagnene.
Hvilke konsekvenser får det for pasientene når personalet kaller deres opplevelser for vrangforestillinger?
Samtlige av informantene ville kalle Pers opplevelse om å høre Guds stemme for en vrangforestilling, eller både religiøs forestilling og vrangforestilling. Ingen valgte å kalle dette for en religiøs forestilling. Er det nødvendigvis en vrangforestilling? Ifølge 1.amanuensis Hans Stifoss-Hanssen er det å høre Guds stemme så vanlig i noen miljø at det ikke kan kalles en vrangforestilling (1). Også når Per forteller at han har fått et spesielt oppdrag fra Gud, vil 93 % betegne dette som vrangforestilling eller en kombinasjon av en religiøs- og en vrangforestilling. Resultatdelen viser at 52 % kaller det å høre Guds stemme for en ren vrangforestilling, men «bare» 30 % mener at Pers oppdrag fra Gud er en ren vrangforestilling. Hva kan grunnen være til at det å høre Guds stemme ble oppfattet i større grad som vrangforestilling, enn det å ha et oppdrag fra Gud?
Har det noe å si for pasientene om personalet ser på det som en vrangforestilling? I denne undersøkelsen er det ingen signifikante funn når det gjelder om de som betraktet Pers forestillinger som rene vrangforestillinger, møtte Per på en annen måte enn resten av utvalget. Undersøkelser blant sykepleiere som arbeider med psykotiske pasienter, viser at realitetsorientering er den mest brukte strategien mot vrangforestillinger, og at det er viktig for sykepleierne ikke å bekrefte vrangforestillingene (9). I forhold til Tone og Per ville 22 % realitetsorientere ved å minne om deres sykdom, når de fortalte om sine religiøse opplevelser, og 44 % ville be Tone og Per vente med temaet til de ble bedre. Dette kan tyde på at så lenge personalet oppfatter pasientenes religiøse opplevelser som sykdom og vrangforestillinger, blir det vanskelig å møte pasientene i en samtale omkring religiøsitet. Dette bekreftes også ved at bare 52 % sa seg enig i utsagnet: «det er viktig at pasientene får snakke om sine vrangforestillinger». Her var det de av personalet med lengst erfaring, og lengst tid siden de hadde tatt utdanning, som var mest enig i dette utsagnet. Resultatene viser også at denne gruppen hadde lettest for å kalle Pers opplevelser av Guds stemme for vrangforestillinger. Vil Per bli møtt på sin religiøsitet hvis personalet betrakter det som en samtale rundt vrangforestillinger?
Psykotiske pasienters religiøsitet - et kontroversielt tema på avdelingen?
Vel halvparten, 59 %, mener det er personalets ansvar å delta i samtale omkring religiøsitet. Det samme antallet mener også at det kan være positivt for pasienten å få snakke om dette temaet selv om han er psykotisk. Flere pasienter har opplevd at de ikke er blitt møtt på sin religiøsitet når de har vært psykotiske, men at deres utsagn om religiøse tema er blitt tolket som sykdom (2). At psykotiske pasienters religiøsitet kan bli oversett, kommer også fram i denne undersøkelsen, da bare 33 % velger å åpne opp for samtale omkring Tone og Pers opplevelse, selv om hele 59 % i utgangspunktet mener det kan være terapeutisk for pasienten å snakke om dette, og at det er personalets ansvar å delta i en slik sammenheng. Det var flest menn som mente det var personalets ansvar å delta i samtale omkring religiøsitet, men det kom ikke fram tilsvarende forskjeller når det gjaldt å møte Tone og Per.
En del spørsmål i undersøkelsen ble brukt for å finne ut hva som ligger til grunn for personalets handlinger i møte med pasientene. En kunne forvente at utdanning skulle utgjøre en forskjell i hvordan personalet velger å møte pasientene, men her er det ingen signifikante funn. Noen signifikante forskjeller i utvalget når det gjelder kjønn og erfaring, er beskrevet tidligere, men disse forskjellene kommer ikke fram i det konkrete møte med Tone og Per. Heller ikke informantenes livssyn har i denne undersøkelsen hatt vesentlig betydning for svarene. 81 % er uenig i at «personalet og pasienten må ha felles livssyn for å kunne snakke om religiøsitet». Undersøkelsen viser at det er stor forskjell på hvordan pasientene blir møtt. Samme informant kan også møte Tone og Per på helt forskjellige måter. Dette tyder på at pasientene møtes noe tilfeldig.
Undersøkelsen viser også at det blant personalet eksisterer ulike holdninger til om pasienters religiøsitet bør være et tema, og hvordan pasienten da best kan møtes. Hele 56 % opplever oftest at de møter pasientene på en god terapeutisk måte når de tar opp religiøse spørsmål, og bare 11 % opplever dette sjelden. Kanskje ville pasientene gitt en annen beskrivelse av disse situasjonene hvis de var blitt spurt om sine opplevelser? Når det gjelder faktorer som gjør personalet usikre, kan det se ut som om mange av de tradisjonelle holdningene med skepsis i forhold til pasienters religiøsitet, lever videre. Hele 63 % av informantene er redde for at pasientene kan bli dårligere av å snakke om religiøse tema. Og 44 % hadde også oppgitt at de hadde lært at de ikke skulle snakke om religion med pasientene, eller at andre i personalgruppa kunne reagere negativt hvis de møtte pasientene på religiøse tema.
Hva kan gjøres videre?
Denne undersøkelsen viser at pasienter ofte forsøker å ta opp religiøse tema med personalet, men at personalet responderer forskjellig og kanskje tilfeldig i disse situasjonene. Utdanning ser ikke ut til å ha noe å si i denne sammenhengen. Er det da for lite fokus på dette temaet i utdanningene? Sykepleieren skal blant annet ivareta pasientenes åndelige behov. Kanskje viser denne undersøkelsen at det fokuseres for lite i utdanninga på hvordan personalet kan ivareta dette behovet hos psykotiske pasienter. Kanskje unnlater personalet å møte pasientene på religiøse tema fordi de blir usikre i mangel på faglig ståsted når det gjelder hva som er terapeutisk for pasientene. Da tradisjonelle holdninger om at pasienter kan bli mer psykotiske av å snakke om sin religiøsitet lever fortsatt, er det også behov for å fokusere mer på dette temaet i praksisfeltet.
'Flere undersøkelser med større utvalg enn denne undersøkelsen, vil gi oss sikrere svar på hvordan personalet møter pasientene når de tar opp religiøse tema. Selv om det fra flere hold hevdes at psykotiske pasienter ikke blir møtt på sin religiøsitet, er det mitt inntrykk at det er gjort få undersøkelser om hvordan pasientene ønsker å bli møtt i slike situasjoner. Det er derfor behov for studier som fokuserer på hvordan pasientene selv opplever at de blir møtt, når de tar opp religiøse tema. Kanskje kan dette være med å bidra til at flere psykotiske pasienter kan møtes når de tar opp religiøse opplevelser som er viktig for dem, og at de slipper å bli avvist fordi personalet er redd for å bekrefte vrangforestillinger eller bidra til enda mer forvirring i psykosen.
Veiledningen til dette forskningsarbeidet er gitt i en tverrfaglig gruppe av 5 tidligere studenter fra Videreutdanning i psykisk helsearbeid, Institutt for Helsefag (IFH), Høgskolen i Molde.
Av tekniske årsaker er figuren i artikkelen bare å finne i papirutgaven.
Litteratur
1. Stifoss-Hanssen H. Psykosens religiøsitet. Tidsskrift for sjelesorg 1997; 3: 115-26.
2. Karlsson B. Psykose og selvforståelse - En relasjonell tilnærming. Oslo: Universitetet i Oslo, 1992.
3. Kirov G, Kemp R, Kirov K, David A. Religious Faith after Psychotic Illness. Psychopathology 1998; 31: 234-45.
4. Saursaunet Aa. Pasienten ønsker noen å snakke med. Tidsskr Sykepl 1999; 6: 53-56.
5. Bø AK. Omsorgens ansikt. Om metoder og kunst i psykiatrisk sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.
6. Roness A. Psykiatri og religion. En religionspsykologisk innføring. Oslo: Universitetsforlaget, 1988.
7. Aadland E. «Og eg ser på deg» Vitenskapsteori og metode i helse- og sosialfag. Otta: Tano Aschehoug, 1998.
8. CSS: Statistica. Fulsa, OK: StatSoft.
9. Hummelvoll JK. Helt - ikke stykkevis og delt. Psykiatrisk sykepleie. Oslo: Ad notam Gyldendal AS, 1992, 4.utgave
0 Kommentarer