Den gode veiledningen
I tidsrommet 1998 til 2001 ble det gjennomført en undersøkelse
ved Sunnaas sykehus for å evaluere pasienters og sykepleieres
erfaringer med pasientveiledning (1).
Resultatene viser at pasientveiledning er et viktig bidrag i
rehabiliteringsprosessen.
- 92 prosent av pasientene mente tilbudet hadde styrket rehabiliteringen.
- 95 prosent sa at veiledningen hadde vært en god opplevelse.
- Over 97 prosent opplevde tilbudet som betydningsfullt.
- 94,8 prosent av sykepleierne mente at pasientveiledning hadde styrket deres fagidentitet, var inspirerende og ga kompetanseutvikling.
Tilbudet om pasientveiledning er utviklet ved sykehusets Multitraume- Nevrologi- og Ortopedi-avdeling siden 1981. 50 pasienter og 11 sykepleiere deltok i undersøkelsen.
Utvikling er målet
Pasientveiledning kan være planlagt og inngå i pasientens
behandlingsprogram, eller oppstå spontant i arbeidet som utføres
gjennom døgnet. Noen ytrer et klart behov for samtale. Andre ganger
blir sykepleier oppmerksom på behovet gjennom indirekte tegn, eller
fordi hun tenker at en pasient kunne trenge veiledende samtaler.
Tema i veiledningssamtalene er avhengig av situasjoner og
informasjon som kommer fram underveis. Målet er utvikling og
forbedring av helse og livskvalitet. Pasientveiledning kan sies å
ligge i skjæringspunktet mellom veiledning, undervisning og terapi.
Psykoterapi i denne sammenheng innebærer en mellom-menneskelig
relasjon preget av empati, anerkjennelse, respekt og åpenhet. Det
omfatter pedagogiske og terapeutiske metoder, og det å skape et
klima som fremmer utviking og forandring (2).
Ulike behov
Pasientveiledning er viktig for mange pasienter, uavhengig av
alder, så sant den tilpasses deres situasjon, læringsbehov og
læringsforutsetninger. Det kan gjelde personer som:
strever med å komme videre
trenger kunnskapstilførsel eller motivasjon for å forholde seg til det en endret livssituasjon krever
trenger å fortelle om seg selv og sitt liv for å styrke sin identitet (3)
er i krise
har somatiske, psykiske eller rus-relaterte lidelser
er i aktiv behandling eller rehabilitering
Ansvarlig sykepleier vurderer i samarbeid med leder for
sykepleietjenesten om pasientveiledning er et aktuelt tilbud.
Hvordan organisere veiledning?
Sykepleier har ansvar for å tilrettelegge for et godt klima og
lede pasientveiledningen i hver samtale og gjennom hele prosessen.
Pasient og sykepleier planlegger sammen hvilke tema pasienten
ønsker å snakke om, trenger motivasjon og kunnskap om eller trening
i.
Første samtale bør være på cirka én time, slik at man får god
tid til denne planleggingen. Samtalene bør skje i trivelige og
rolige omgivelser. Regelmessighet er viktig for forpliktelse og
forutsigbarhet. Det kan være en time i uken eller en halv time
daglig. Avtaler inngår i pasientens plan og kan også formuleres som
en veiledningskontrakt.
Spontan pasientveiledning skjer uavhengig av planer, der og da
når pasienten har et behov. Sykepleieren bør da vise interesse og
lytte. Om det ikke er tid, kan man gjøre en avtale om en senere
samtale.
Planlagt pasientveiledning kan beskrives som en
samarbeidsprosess mellom sykepleier og pasient over tid:
I planleggingsfasen legger de sammen en plan for tidsramme og tema for samtalene.
I arbeidsfasen samtales det om og undervises i aktuelle tema.
I avslutningsfasen oppsummeres og evalueres utbyttet av pasientveiledningen.
Innledningsfasen
Pasienten kan innlede. Sykepleier kan også åpne med å spørre
hvordan pasienten har det, eller om hva han er opptatt av. Kanskje
er det noe fra forrige veiledning man bør snakke mer om. Sykepleier
kan formidle at hun har tenkt på noe pasienten sa forrige gang.
Slik kan man bekrefte pasienten som en betydningsfull person.
Sykepleieren viser sin interesse for akkurat ham og er til stede
med hele seg. For sykepleieren kan det trolig være godt å
konsentrere seg om en pasient og la det som foregår utenom fare for
en stund.
Arbeidsfasen
I arbeidsfasen fordyper man seg i et tema og reflekterer sammen
over noe som er viktig i pasientens liv, noe han ønsker å snakke
om. Det kan være en hendelse eller opplevelse som har vært god,
eller vond og vanskelig. Samtalen kan omfatte undervisning knyttet
til hverdagstemaer, til livet generelt eller til behandling og
rehabilitering. Gjennom aktiv lytting kan sykepleieren få en
forståelse av hva som er viktigst. Pasienten må få fortalt det han
har på hjertet uten for mange avbrudd. Ved små tegn kan man
bekrefte at man hører og føler med. Ved oppklarende spørsmål og
oppsummering kan man bekrefte en helhetlig forståelse av det
pasienten er opptatt av.
Sykepleieren fungerer som en mottaker av pasientens erfaringer
(4). Man rommer noe av pasientens opplevelser og smerte, og
vurderer om, når og hvordan man skal formidle tilbake til pasienten
det man har mottatt. Samtalen kan handle om valg pasienten skal
gjøre og gi anledning til sortering av ulike alternativ og
konsekvenser. Pasienten kan da kanskje oppleve å styrke sin
egenvurdering for valget. Samtalen kan også være et rom for
«høyttenkning», for eksempel i forbindelse med utfordringer
pasienten står overfor. En veiledningssamtale bør føre til at
pasienten føler seg hørt, sett og forstått.
Sykepleier kan bringe inn tema som hun tenker pasienten kan
trenge å arbeide med. Da er det viktig å bruke god tid på
introduksjon, og gi pasienten anledning til å innstille seg på å gå
inn i dette tema. Eksempler kan være at en pasient skyver foran seg
en nødvendig og ny, men skremmende aktivitet, eller at en pasient
holder tilbake følelser som det ville være viktig å forløse for å
komme videre i en behandlings- eller rehabiliteringsprosess.
Avslutningsfasen
Sykepleier sørger for tid til oppsummering og avslutning av
veiledningssamtalen. Det kan gjøres ved at hun eller pasienten
oppsummerer samtalens innhold. Hun kan spørre pasienten hva han
ønsker å snakke om videre, eller introdusere noe hun tenker kan
være viktig. Man avtaler om neste veiledning.
Aktiv lytting
Den viktigste arbeidsformen i pasientveiledning er samtalen i
form av en gjensidig dialog. Sykepleier må ha minst to fokus: et
som angår det tema de arbeider med, og et som angår relasjonen der
og da. Hun bør være oppmerksom på ord og nonverbal kommunikasjon
som kan si noe om pasientens tilfredshet (5). En god relasjon
forutsetter et anerkjennende klima. Man ønsker å leve seg inn i den
andres verden. Selv om to personer har hver sin opplevelse, kan de
møtes i en dialog. Det forutsetter aktiv lytting, aksept,
forståelse og bekreftelse (6). Aktiv lytting skjer når hele
sanseapparatet aktiveres.
Spørsmål er viktig i pasientveiledning. Oppklarende og
strategiske spørsmål kan vise at vi vil høre mer om noe.
Å lete etter mening kan beskrives som å lete fram opplevelse av
sammenhenger (7). Ikke alle hendelser har mening. Det kan være
betydningsfullt å bekrefte pasientens opplevelse av meningsløshet,
og arbeide med å finne mening i den måten man opplever det på eller
en meningsfull måte å forholde seg på. Viktor Frankl (8) har sagt
at det å utvikle vilje til å finne håp og mening er en viktig
helsefremmende evne.
Dokumentasjon
Som innledning til en samtale kan musikk gi avspenning og
konsentrasjon. Kreative metoder kan gi avstand og gi oversikt og ny
forståelse. "Soløvelse" er en metode der pasienten skriver sine
oppfatninger av et fenomen, for eksempel smerte. Man tegner en sol,
skriver smerte i sirkelen og ber pasienten skrive sine
assosiasjoner til ordet smerte på solstrålene. En annen metode er
"ufullstendige setninger", hvor sykepleieren skriver for eksempel:
"Livskvalitet betyr for meg...", og hvor pasienten fyller ut
setningen med sine oppfatninger av livskvalitet. Disse
arbeidsformene kan gi viktig forståelse og informasjon til pasient
og sykepleier. Vi har erfaring med at høytlesning fra eventyr og
romaner kan være egnet i pasientveiledning. Eventyr kan bidra til
både gjenkjenning og generalisering, og romanfigurer kan være
viktige for gjenkjennelse og identifikasjon.
Det er av betydning at sykepleier dokumenterer i
pasientjournalen at pasienten har fått pasientveiledning, i hvilket
tidsrom og hvor mange ganger. Tilbudet om pasientveiledning skal
evalueres regelmessig. Kvalitets- og kompetanseutvikling kan skje
ved undervisning om, og etterveiledning på, pasientveiledning.
FAKTA : Planlagt samtale:
Pasientveiledning kan omfatte undervisning knyttet til
hverdagstemaer, til livet generelt eller til pasientens behandling
og rehabilitering.
Eksempler på samtaletema ved pasientveiledning:
tap og sorg, sårbarhet, tanker om selvmord og dødslengsel,
livsangst, smerte, sinne, skam, makt og avmakt.
Litteratur
1. Prebensen E. Prosjektrapport. Evalueringsprosjekt om
pasientveiledning på MNO - seksjonen, Post 1, Sunnaas sykehus,
2001.
2. Aanderaa I. Pasienten og sykepleieren. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997.
3. Lundby G. Historier og terapi. Oslo: Tano Aschehoug, 2003.
4. Vråle G. Møte med det selvmordstruede mennesket. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2000.
5. Andersen T. Reflekterende prosesser. København: Dansk psykologisk Forlag, 1998.
6. Schibbye A.L.L. Anerkjennelse. En terapeutisk intervensjon? Tidsskrift for Norsk psykologforening 1996, 6: 530-537.
7. Antonowsky A. Hälsans mysterium. Køping: Natur och kultur,1991.
8. Frankl V. Kjempende livstro. Oslo: Gyldendal,1966.
Valset S. det pedagogisk/terapeutiske aspektet av sykepleie.
Vekst og helse som funksjon av omsorg og egenomsorg. Oslo:
Universitetet i Solo, Institutt for sykepleievitenskap,
publikasjonsserie nr 2, 1987.
Fløistad G. Utfordringer, 1. Oslo: Institutt for idehistorie, Universitet i Oslo, 1988.
Rustøen T. Håp og livskvalitet - en utfordring for sykepleiere. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2001.
Heidegger M. Sein und Zeit. Freiburg 1927. Varat och tiden. Gøteborg: Bokförlaget Daidalos 1992.
0 Kommentarer