De eldre må i sirkulasjon
Denne undersøkelsen av pasientsirkulasjonen i de største norske kommunen viser at tilgjengeligheten til sykehjemssengene er dårligere enn gjennomsnittet i Norge, og den er spesielt lav i Oslo og Trondheim. Oslo hadde 15 prosent lavere pasientsirkulasjon enn landsgjennomsnittet i 2005.
Konstant kø
Bruken av sykehjemsplasser og en nærmest konstant
køproblematikk i sykehjem med plassmangel, har vært et av de mest
omtalte temaene i norsk eldreomsorg de siste 25 årene.
Selv om det med nesten 41.000 plasser faktisk finnes flere
sykehjemssenger enn sengeplasser i sykehus. Vi bruker her for
enkelthets skyld betegnelsen "sykehjem" også om andre kommunale
institusjoner for eldre og funksjonshemmede, siden sykehjem nå
utgjør så mye som 93 prosent av plassene.
Tilgjengeligheten i sykehjem er bestemt av to faktorer:
Dekningen av plasser i forhold til eldrebefolkningen, og
sirkulasjonen i sengene som igjen bestemmes av utskrivingstakten.
Intern utskrivning
Norske kommuner rapporterer årsdata fra pleie- og
omsorgstjenesten til Statistisk sentralbyrå på et
standardskjema. I dette datasettet inngår to variabler som er
blitt benyttet i denne undersøkelsen: Antall utskrivinger fra kort-
og langtidsplasser i løpet av 2005 (foreløpige tall). Derved får en
lett oversikt over samlet utskriving fra en kommune. Det er
imidlertid en feilkilde her som gjør at en ikke kan benytte disse
tallene direkte. Mange sykehjem har både kort- og
langtidsavdeling og en del pasienter blir overflyttet fra kort- til
langtidsavdeling i samme sykehjem, når behovene for
institusjonalisering bli permanente. Slike utskrivinger
bidrar imidlertid ikke til noen sirkulasjon siden det kun er en
"intern utskriving". Ved å legge sammen utskrivingene fra kort- og
langtidsavdeling blir en del pasienter dobbelttelt, og
pasientsirkulasjonen blir dermed kunstig høy.
Følgende metode er brukt for å få et mer korrekt
sirkulasjonstall: Antall utskrivinger fra langtidsplasser beholdes
uforandret, mens det for korttidsplasser foretaes en reduksjon 12
prosent av utstrømmen fra korttidsplasser er overføring til en
langtidsplass. Denne korreksjonen blir i denne undersøkelsen kun
benyttet når en beregner den samlede utskriving fra kort- og
langtidsplasser og kun når vi ser på den befolkningsbaserte
statistikken, det vil si når antall utskrivinger sammenholdes med
befolkningstallet. (I våre beregninger antall personer 80 år og
eldre).
I praksis innebærer denne korreksjonen at den samlede
pasientsirkulasjon vil bli redusert med ca. 10 prosent når en
sammenligner med ukorrigerte beregninger. For de store byene
blir det ingen endring når de sammenlignes med hverandre fordi
korrigeringen slår helt likt ut. En kan i fremtiden rette opp denne
feilkilden ved å be kommunene splitte opp utskrivingene fra
korttidsplasser bedre slik at overføring fra kort- til
langtidsplass får en presis benevning. Siden det er utskrivingene
fra korttidsplasser som avgjør om det skal bli kø, bør dette være
en prioritert oppgave i norsk eldreomsorg.
For å kunne sammenligne kommuner med ulikt innbyggertall
benyttes en rateberegning der nevneren er antall innbyggere 80 år
og eldre. Dette gir et rimelig godt sammenligningsgrunnlag fordi
ca. 75 prosent av beboerne i sykehjem er 80 år og eldre.
Dårligst i Oslo
Det er to forhold som bestemmer tilgjengeligheten til sykehjem
og det er dekningsgraden av sykehjemsplasser og pasientsirkulasjon
i disse plassene. (Se tabell 1)
Dekningsgraden i Norge var 18,98 plasser per 100 innb. 80 år og
eldre i 2005. Av storbyene hadde Bergen høyest dekning med 22,37
plasser i forhold til referansebefolkningen, mens Kristiansand som
den eneste av disse kommunene lavere dekning med 18,66
plasser. I utgangspunktet skulle en dermed tro at storbyene
vil gi de eldre bedre tilgjengelig het enn gjennomsnittet i Norge.
I virkeligheten er dekningen enda bedre fordi storbyene kjøper noen
plasser i omlandskommuner, for eksempel hadde Oslo i alt 5182
plasser, hvorav 5097 var lokalisert i kommunen.
Helsemyndighetene har anbefalt at 15 prosent av
sykehjemssengene skal øremerkes korttidsopphold, dette har vært det
mest markerte virkemiddel for å forebygge køutvikling.
Tabellen viser at ca. 80 prosent av det totale antall
utskrivinger skjedde fra korttidssengene, noe som i seg selv er en
indikasjon på at driften av korttidssenger er meget avgjørende for
å oppnå en god tilgjengelighet av sykehjem totalt sett.
Tre kommuner, Oslo, Trondheim og Tromsø, har lavere tall enn
landsgjennomsnittet, og spesielt Oslo ligger lavt.
Pasientsirkulasjonen varierer betydelig mer enn dekningen av
senger, og det er særlig Oslo som har lav sirkulasjon. Tabell 1,
siste kolonne, viser at det i 2005 var 1,61 behandlede pasient per
sykehjemsseng per år, og dette var 23 prosent lavere enn
landsgjennomsnittet. Trondheim og Tromsø hadde også lave tall
for denne parameteren. Kristiansand skilte seg ut med en mye høyere
utnyttelse av sengene med 2,36 behandlede pasienter per seng per
år. Dette var 47 prosent høyere nivå for pasientsirkulasjonen
enn i Oslo.
Dødelighet på sykehjem
Dødeligheten i sykehjem kan benyttes som et uttrykk for
hvorledes den terminale omsorgen er organisert i kommunene.
De eldre dør vanligvis i sykehjem, men noen dør i sykehus og noen i
hjemmet med hjemmesykepleie. Tallene i Tabell 1 er
befolkningsbasert og avspeiler hvorledes arbeidsfordelingen skjer.
Motpolene her er Oslo og Bergen. I Oslo synes terminalpleien å være
kanalisert mot sykehjemmene, mens sykehusene og hjemmesykepleien
synes å være mer involvert i den terminale eldreomsorgen i Bergen.
Dette betyr at ressursene utnyttes forskjellig langs
behandlingsnivåer og forvaltningsgrenser. Dødeligheten i sykehjem
er relativt lik i storbyene og ligger omtrent på samme nivå som
landsgjennomsnittet.
Tabell 1. Inneholder de viktigste
dekningsparameterne og utskrivingstall for den del av eldreomsorgen
som angår sykehjem i 2005. Storbyene og nasjonalt
gjennomsnitt
Dødeligheten i sykehjem kan i tillegg belyses ved å se på
dødeligheten i forhold til liggetidene i sykehjem. Dette vil gi et
bedre bilde av sykehjemspasientenes sykelighet og pleietyngde i
dette behandlingsnivået, og vises i Tabell 2.
Bortsett fra Kristiansand som hadde høyere dødelighetsrater per
tidsenhet i 2005, hadde alle disse storbykommunene lavere
dødelighet i sykehjem enn det som ble funnet som
landsgjennomsnittet. Bergen representerte det største avviket; her
var dødeligheten i sykehjem per tidsenhet for oppholdstid 24
prosent lavere enn det nasjonale gjennomsnitt.
Ond sirkel
Denne undersøkelsen slår fast at sykehjemskøen i de store byene
i Norge ikke i seg selv er et kommunestørrelsesproblem og heller
ikke at det skyldes lavere dekningsgrad for sykehjem. Det
motsatte er tilfelle: De store kommunene i Norge har bedre
dekningsgrader enn landsgjennomsnittet.
Oslo disponerte i 2005 5182 sykehjemsplasser. Dersom
tilgjengeligheten til sykehjem skulle ligget på landsgjennomsnittet
og hatt den samme pasientsirkulasjon som i 2005, ville Oslo trengt
ca 1150 flere sykehjemsplasser. Økonomisk sett er det helt utopisk,
og det viser at det er
driften
av sykehjemmene i Oslo som er problemet og ikke primært mangel
på sykehjemsplasser.
Oslo har en lav prosentvis andel utskrivinger fra
korttidsplasser, noe som skyldes to dokumenterte forhold: liten
andel korttidssenger og lav sirkulasjon i korttidssengene. Det
siste er gjerne en konsekvens av at langtidspasienter blir liggende
i korttidssenger når en køsituasjon er oppstått. Dette er en
typisk ond sirkel og den finnes i større og mindre grad i alle
kommuner som har en etablert kø for å få sykehjemstilgang.
Alvorlig symptom
Hva kan så gjøres for å motvirke køer? Driften i store kommuner
er vanligvis mer krevende enn i mindre kommuner, og er gjerne
organisert gjennom en inndeling i bydeler. Dette stiller større
krav til koordinering og samordnet drift, slik at det lett kan bli
lavere effektivitet og dårligere ressursutnyttelse. Men dette
behøver ikke være tilfelle, og i dette materialet utmerker
Stavanger seg med god tilgjengelighet av sykehjemsplasser, både på
grunn av bedre sykehjemsdekning og mer effektiv pasientsirkulasjon.
Kø i sykehjem er et alvorlig symptom på mangel på balanse i
driften av pleie- og omsorgstjenestene. Virkemidlene for å motvirke
dette finnes som regel utenfor sykehjemmet. Vanligvis er det tre
forhold som må få økt prioritet:
- Opprettelse av flere korttidsplasser i sykehjem.
- Utbygging av omsorgsboligtilbudet for å avlaste
etterspørselen etter sykehjem.
- Utvidelse av kapasiteten til de hjemmebaserte tjenestene slik
at utskrivingen fra korttidsplassene ikke stopper opp.
0 Kommentarer