Ridder av det runde ord

Kari Martinsen er i en uvant situasjon. Professoren og sykepleieteoretikeren kan godt stå i diskusjoner. Hun tåler å være blant de få mot de mange, slik vi kjenner henne fra kritikken mot «evidensialismen» på 2000-tallet og mot den positivistiske amerikanske sykepleierforskningen på 1970-tallet. Der skulle alt telles og måles og kontrolleres.

Men nå skal all oppmerksomhet vendes mot henne. Hun er utnevnt til ridder 1. klasse av den kongelige norske St Olavs Orden, og skal hylles for sin innsats i sykepleierfaget. Ridderkorset er rangert som nummer tre av 47 kongelige norske dekorasjoner. Tidligere bare mottatt av tre sykepleiere, så vidt vi kjenner til: Marie Aakre, Halvor Fossum Lauritzen og Cathinka Guldberg.

Sykepleien synes dette kvalifiserer til et portrett og ringer Martinsen akkurat mens hun sitter og skriver om Marx i takketalen sin. Vi får lov å komme fire dager før hun mottar medaljen, og avtaler at vi skal få overvære litt av undervisningen på Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen og så snakke sammen etterpå.

– Jeg må jo si at jeg gruer meg litt, det er uvant å være slik i oppmerksomheten som person, skriver hun til Sykepleien i en e-post i forkanten av intervjuet.

Bergensbesøket blir hyggelig i varm vårsol, og vi får tid til både å observere undervisning, spise lunsj sammen, intervjue og fotografere på de fire timene. Tre dager etter at

Martinsen har fått intervjuet til gjennomlesing, trekker hun seg. Når vi spør hva hun konkret reagerer på, slik at vi eventuelt kan endre det, vil hun ikke diskutere det.

– Hele tonen er umusikalsk og kjapp og jeg kjenner meg ikke igjen, får vi vite i en e-post.

I stedet foreslår hun at Sykepleien intervjuer henne på nytt eller trykker hennes egen takketale. Resultatet blir at dette er et portrett uten Kari Martinsens egne ord fra intervjuet.

Når vi besøker henne, foreleser hun for studentene som tar videreutdanning i palliativ omsorg. Ingen power pointpresentasjon. Bare sammenstiftede ark hun henter stikkord og sitater fra. Noen av ordene skriver hun på tavlen med linjer og buer mellom.

– Når man er syk, er man sårbar og ekstremt tett på sansingen. Man er i sine sansers vold, sier hun.

Hun formidler sine lange tankerekker med korte setninger. Spør stadig studentene. Stemmer ikke det? Er ikke pasientene deres sårbare? Studentene svarer og kommer med egne erfaringer.

– Dette blir en digresjon, men det var dere som førte meg ut i det. Jeg hadde egentlig tenkt å snakke om travelhet, sier hun på overtid og kaster et blikk på klokken så salen humrer.

Digresjonen er en historie om den danske filosofen og teologen Knud Ejler Løgstrup. Helt til slutt avrunder hun med å sitere Herdis Alvsvåg:

– Å være nærværende er å være langsom i de korte møtene.

Alvsvåg er også sykepleieteoretiker og har skrevet kapittelet om Kari Martinsen i boken «Sygeplejeteoretikere» som tar for seg toneangivende sykepleierteoretikere fra hele verden, og som er oversatt fra engelsk til dansk i år. Der er Martinsen den eneste norske som er omtalt. Alvsvåg og Martinsen har navnene sine på samme kontordør på Haraldsplass og står oppført med samme privatadresse i Bergen.

Seks ganger i året i to-tre uker om gangen deler Martinsen husvære med en familie i Harstad også. Hun er ansatt i en 50 prosents professorstilling der og har 20 prosent på Haraldsplass. Til tross for at Martinsen er halvt nord- og vestlending i dag, snakker hun selv pen oslodialekt fra Bestum. Begge foreldrene var økonomer og engasjerte seg i motstandsbevegelsen under krigen. Moren jobbet i Riksskattestyret og var med på å innføre momsen.

Mange mener Martinsen er Nordens fremste sykepleieteoretiker. Professor Marit Kirkevold ved Universitetet i Oslo sier hun har hatt stor gjennomslagskraft i Norden og at hun har innført og beskrevet omsorgsbegrepet og satt ord på betydningen av og kompleksiteten i relasjonen mellom hjelper og hjelpetrengende.

Også lederen av Norsk Sykepleierforbund (NSF), Lisbeth Normann, har latt seg influere av Martinsens tenkning.

– For meg har Kari Martinsens teorier betydd veldig mye, særlig da jeg hadde tatt embetseksamen og begynte å lese sykepleieteori for alvor, sier hun.

– Hennes omsorgsteori satte ord på de viktige tingene slik at det fikk en betydning for pasientene. Hvis du som sykepleier ikke er i stand til å møte den enkelte pasient individuelt, så blir det heller ikke god sykepleie. Martinsen sier vi må ha mot nok til å gå inn i møtet med den enkelte pasient. Det kan høres enkelt ut, men er vanskelig, sier Normann, og understreker at hun synes medaljen er velfortjent.

Martinsen har ikke alltid vært like godt likt av NSFledelsen. I et portrettintervju på Forskning.no og på Wikipedia kan vi lese om hennes traumatiske konflikt med NSF som varte i mange år.

På 1970-tallet kritiserte hun amerikansk sykepleierforskning for å være for lite opptatt av det levende og ga ut boken «Pleie uten omsorg» sammen med sosiolog Kari Wærness. Da hun også var kritisk i debatten rundt sykepleieutdanningen og hevdet at sykepleieryrket alltid har stått i konflikt mellom omsorgen for de syke på den ene siden og utviklingen av sin profesjon på den andre siden, rant det over for NSF.

Motstanderne stemplet henne som marxistisk. Hun ble bedt om å trekke seg fra organisasjonen av forbundsleder Helga Dagsland, noe hun aldri gjorde.

På institutt for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo boikottet de bøkene hennes. Hun fikk en offentlig unnskyldning fra NSF i 1993 i anledning lansering av boken «Klokskap og kyndighet», som ble utgitt i forbindelse med hennes 50-årsdag. Selv om evidenskritikken Martinsen har kommet med, blant annet i Sykepleiens spalter, egentlig er det samme som positivismekritikken på 70-tallet, bare med nye ord, er det ingen som kan forestille seg at NSF skal utestenge henne igjen. Bølgene gikk høyere den gangen. I dag vanker det i stedet blomster og gratulasjoner fra forbundet i forbindelse med ridderutnevnelsen.

– Hovedkritikken mot Kari Martinsen har vært at hun er tungt tilgjengelig, for filosofisk og for lite praktisk orientert. På den annen side har mange sykepleiere i utdanning og praksis nettopp funnet ideene hennes relevante og viktige for praksis. Verkene hennes har også inspirert til forskning, men i mindre grad enn man kunne forvente, tatt i betraktning den gjennomslagskraft tenkningen hennes har hatt blant sykepleiere og andre helseprofesjoner, sier Marit Kirkevold.

En av Martinsens meningsmotstandere i diskusjonen rundt evidensbasert praksis, er professor Monica Wammen Nortvedt ved Senter for kunnskapsbasert praksis ved Høgskolen i Bergen.

– Jeg setter stor pris på diskusjonene med Kari. Vi spiser ofte lunsj sammen og da diskuterer vi både evidens og andre temaer

– ja, vi er faktisk ofte enige også. I våre offentlige debatter har vi oftest fokus på det vi er uenige om, og da kan det jo se ut for tilhørerne som om vi er uenige om alt.

Nortvedt synes evidensdiskusjonene har bidratt til at de er blitt tydeligere på hva de står for.

– Svakheten er at vi fremstår som splittet og det har vi ikke råd til. Vi er altfor få som holder på med forskning innen sykepleiefaget, og vi burde stå mer samlet til pasientenes beste. Men vi trenger selvsagt akademiske debatter, og det har Kari bidratt til, sier hun.

I forelesningspausen på høyskolen på Haraldsplass flokkes både lærere og studenter rundt Martinsen.

– Vi er heldige som har henne her, sier en av de ansatte og forsikrer at studentene ikke synes hun er vanskelig å forstå siden hun nå bruker mye mer kliniske eksempler enn før og samtaler mye med studentene.

– Kari Martinsen har bidratt til at vi er tenkende vesener. Hun er veldig lite innrammet og vil åpne begreper og fenomener i stedet for å lukke dem gjennom avgrensede definisjoner, sier Frank Oterholt, leder av sentralt fagforum i NSF.

Han synes hun har vist vei gjennom vanskelige landskap og at hun har vært en kritisk venn av sykepleierne.

– Hun er ikke veldig sykepleierorientert. Hun er jo filosof og viser heller hvordan tenkningsgrunnlaget påvirker oss. Hun har vært en foregangskvinne i ikke å være populist, fastslår Oterholt.

Det er litt som om Kari Martinsen kommer fra en annen tid. De fleste av de tyske, franske og danske filosofene, sosiologene og teologene hun nevner i sine bøker og forelesninger ble født på 1800-tallet. Språket hun fører bærer preg av det – her er det ikke mye Facebook og Twitter, eller Cochrane og Medline, for den del. I stedet er det om den barmhjertige samaritan og travelheten eller at kroppene er blitt avfortryllet i det moderne samfunnet.

Hun er takknemlig å sitere fordi hun tar seg god tid når hun snakker. Da hun i Sykepleien i 2010 ble spurt i en enquete om hva som stresset henne, var svaret:

– Jeg stresser ikke, jeg tar det langsomt og løper ikke. Jeg kan bli ganske trøtt, men klarer å hente meg inn igjen. Travelheten er nesten blitt et statussymbol. Sier jeg at jeg har god tid, ser folk på meg som om jeg har blitt gal. Ordet stress har en dårlig klang for meg, en kan faktisk bli stresset av å bruke ordet for ofte.

Av alle Martinsens faglige inspiratorer er Knud Ejler Løgstrup (1905-1981) blant de mest betydningsfulle. Martinsen traff aldri Knud før han døde, men den tyske hustruen, Rosemarie, møtte hun, og var på besøk hos henne flere ganger før damen døde i 2005. Løgstrup diskuterte alltid sine tekster med henne før han utga noe.

I Danmark lanseres for tiden en bokserie om Knud Ejler Løgstrup og ulike temaer. Martinsen ble bedt om å skrive om Løgstrup og sykepleien, som skal utgis på norsk til neste år.

Hun har skrevet mange bøker, men bare én er oversatt til engelsk. Marit Kirkevold mener Martinsen hadde vært mer kjent ute i verden om hun ikke hadde valgt Sykepleien som hovedkanal når hun skulle publisere artikler.

– Men etter at hennes filosofi er gjort tilgjengelig på engelsk, har interessen og anerkjennelsen fra internasjonalt hold økt. På den annen side, ved å velge Sykepleien som hovedkanal for formidlingen av sitt akademiske arbeid, har hun understreket sin forankring i praktisk sykepleie snarere enn i vitenskapen, sier Kirkevold.