Praksis i praksis

– Jeg fikk vite i går at dere skulle komme, så jeg har ikke spurt noen sykepleiere om å være veiledere.

Slik mottas jeg og min medstudent den første dagen i hjemmesykepleiepraksis i Oslo. Ingen faste håndtrykk. Ingen «velkommen». Vi tar etter eget initiativ plass rundt et langbord. En kvinnelig sykepleier setter seg på stolen til høyre for oss. Hun får straks et spørsmål av damen som tok oss imot:

– Kunne du tenke deg å veilede en av studentene?

Vi sitter en halvmeter unna og kan derfor ikke unngå å høre svaret:

– Jeg har hatt veldig mange studenter i det siste.

Damen spør videre:

– Ja, kunne du tenke deg å veilede en student?

Sykepleieren svarer at hun er sliten for tiden.

Morgenmøtet starter. Det avsluttes etter en halvtime. Ingen har presentert oss. Selv om vår ankomst kanskje kom litt brått på, synes jeg vi burde blitt ønsket velkommen og presentert. I mine øyne er dette normal folkeskikk. Når det gjelder samtalen vi overhørte forstår jeg at sykepleieren var sliten. Det jeg derimot ikke forstår er at de to, som satt rett ved siden av oss, tok en slik samtale i vårt nærvær. De må da skjønne at det var en svært ubehagelig situasjon for oss. Å ha studenter i praksis kan være en unik mulighet for arbeidsplassen til å rekruttere ekstravakter, og med tiden kanskje også nye sykepleiere. Hvorfor tas vi ikke bedre imot?

Etter å ha vært ute i felten sammen med en sykepleier denne første dagen kommer jeg tilbake til kontoret. Der blir jeg oppsøkt av sykepleieren som samme morgen ga uttrykk for at hun helst ville slippe å veilede:

– Det er jeg som skal være din veileder.

Hun gir meg en rød velkomstmappe, og forteller at hun skal på en ukes ferie fra og med neste uke. Er det ikke i ledelsens interesse å ivareta både sykepleieren og studenten? Dette ble jo åpenbart en dårlig løsning for oss begge.

Mens min veileder er på ferie må jeg under hvert morgenmøte minne om at jeg trenger en veileder for dagen. Jeg går en ukes tid med ulike sykepleiere før jeg oppfordres til å gå alene. Slik lærer jeg best, blir jeg fortalt. En dag de ansatte blir spurt om hvem som kunne tenke seg å steppe inn for min veileder, sier en sykepleier høyt og tydelig: – Jeg skal ikke gå med noen student! Hun ser på sine medarbeidere, som ler. Jeg humrer også litt.

Jeg forstår at det kan være krevende å ha oss studenter på arbeidsplassen. De ansatte har gode og dårlige hverdager som alle andre, men igjen; jeg savner normal folkeskikk.

Det bør finnes grenser for hvilke følelser og tanker man deler med andre. Er det slike empatiske evner sykepleieren ønsker å lære bort til en student? Opplevelsen av å føle seg direkte uønsket er ikke god. Jeg humret fordi jeg følte meg dum.

Veilederen min kommer tilbake fra ferie. Jeg forsøker en morgen å ta initiativ til veiledning:

– Vil du høre hvordan jeg har tenkt til å legge opp dagen min?

– Jeg må forberede meg til min egen arbeidsdag, jeg har så lang liste, svarer hun stresset.

Fem på halv fire har hun tid til meg og vi får anledning til å snakke om hvordan dagen har gått.

Noen dager senere blir hun syk. Jeg følger arbeidslisten min og det går fint. Neste dag er hun også syk. Og neste, og neste. Det er ingen som blir satt inn som «reserveveileder» eller som følger meg opp. Jeg får tilfeldigvis høre at min veileder er sykmeldt og at ingen vet når hun kommer tilbake. Dette er det ingen som har fortalt meg.

Jeg kritiserer ikke min veileder for at hun ble syk, men ledelsen burde se at jeg trenger oppfølging i denne perioden. I stedet for at jeg daglig må spørre etter henne, hadde jeg satt pris på om noen hadde informert meg om at hun var syk og spurt meg om jeg hadde noen spørsmål angående dagen. Jeg har tatt lærdom av å gå mye alene i felt, men det er ikke slik studentrollen i praksis er ment å være. Ifølge rammeplanen for sykepleierutdanningen skal vi studenter få jevnlig veiledning, oppfølging og vurdering.

Jeg fulgte flere sykepleiere da min veileder var på ferie. Utover det jeg selv tok initiativ til var det kun én av dem som utfordret meg til å tenke over hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Eller som i det hele tatt satt i gang noen tankeprosesser hos meg. Det er etter min mening mange sykepleiere som burde hatt veiledningskurs. Slike kurs finnes bl.a. ved HiOA og ved Høgskolen Diakonova. Jeg mistenker sykepleierne som trenger det mest for ikke å gå på dem. Jeg skulle ønske det var obligatorisk med veiledningskurs for å kvalitetssikre studenters oppfølging i praksis. Danmark har forstått dette. Der må sykepleier ha to års erfaring og et seks ukers veiledningskurs for å kunne veilede studenter.