Svalbard for hele familien

Helst ikke fødsler

Iben Nikoline Abild er på toårskontroll. Reidun Holte snakker med mor, henter tran, ser på tegningen til storesøster Embla Therese, og får sannelig tid til et lite teselskap på venteværelset til ære for fotografen, også.

– Det som er spesielt i jobben jeg har, er kanskje svangerskapsomsorgen, konstaterer hun. Uansett om Longyearbyen er blitt svært så familievennlig: De aller yngste og de aller eldste er det nemlig ikke plass til. Ingen aldershjem, ingen sykehjem – og:

– Det er ikke åpnet for at kvinner skal føde her. Så alle gravide må reise til fastlandet senest to uker før termin. Det betyr at de må være på fastlandet og vente på fødsel, forteller Holte.

Slikt kan være vanskelig, i hvert fall rent praktisk. Ikke alle har noe sted å bo på fastlandet. Det blir mye å organisere rundt fødselen når mor må til fastlandet, mens far har både mor og jobb og kanskje søsken å ta hensyn til.

– De fleste velger å reise til hjemstedet sitt, og ofte kommer de opp igjen med én gang. Gjerne etter fire-fem dager, forteller Reidun Holte.

Noen ganger reiser gravide sørover med ambulansefly hvis fødselen kommer i gang tidlig. Sist noen ble født på Svalbard, var i november.

Ingen slektninger

Sykehuset i Longyearbyen er en avdeling av UNN, og er i første rekke et akuttmedisinsk beredskapssykehus. Men det utføres også planlagte operasjoner, og det tilbys allmennlegehjelp, fysioterapi, tannlegetjeneste og bedriftshelsetjeneste.

De fastboende på Svalbard ser mindre til foreldrene sine og mer til vennene sine enn folk andre steder i Norge, viser den siste levekårsundersøkelsen som Statistisk sentralbyrå gjorde.

– De fleste familier har ikke noen nære slektninger her. Men allikevel opplever jeg nok at de fleste småbarnsforeldre finner seg greit til rette. Barnefamilier blir godt kjent med hverandre, og det er jo små forhold her, sier Holte.

Både erfaringene hennes og statistikken fra levekårsundersøkelsen tyder på at de fleste takler kulde og mørketid greit.

– De som ikke trives med klima og mørketid, de blir kanskje ikke så lenge, fastslår hun. Gjennomsnittlig botid på Svalbard ligger nå på rundt fem år.

Et annet særtrekk for Svalbard-samfunnet er en større andel enslige, flere familier der den ene av foreldrene pendler til Sveagruva og arbeider turnus, og veldig mange som arbeider med noe annet enn de er utdannet til.

– Det er ofte slik at én av ektefellene har jobb, og så følger familien med. Dermed er det mange som finner seg jobb i et annet yrke. Det er jo sykepleiere her som jobber på skolen eller i en barnehage, sier Reidun Holte.

Litt trangt

I tillegg til helsestasjonstjenesten har hun også ansvar for skolehelsetjenesten. Mens barnefamiliene finner seg til rette, har ungdom andre utfordringer.

– Det er klart at de ofte har større utferdstrang og behov for å løsrive seg litt, og da kan nok et lite og tett samfunn føles trangt. Men det er godt samhold mellom ungdommen her, konstaterer Holte.

Mange unge ser frem til vinteren, og ikke minst til at de blir gamle nok til å kjøre snøscooter. Her er det langt flere familier som har snøscooter enn som har bil.

Den korte botiden fører til at kontakter knyttes og brytes.

– Det er det nok flere som merker, sier Holte, som har fast trefftid på en skole som samler alle fra førsteklasse til videregående.

På venterommet hennes på sykehuset har Lykke Lillemæhlum meldt seg på teselskapet. Hun stiller med medbrakt far og skal toårskontrolleres. Reidun Holte går inn på kontoret igjen. Foreldrene til Iben og Lykke veksler et par ord. De er enige om én ting: Longyearbyen er et godt sted å oppdra barn.