Gjort på en dag

Cathrine Opgård hadde kjent den i flere år. Den lille klumpen ved navlen. Men før jul ble den vond. Og blå. Legene konkluderte: Klumpen skal vekk. Om det er svulst eller brokk får hun ikke vite før de åpner med skalpell. 

En dag i mai er dagen kommet: Opgård skal møte klokken halv ti på dagkirurgien på Ullevål.

Opgård er en av rundt 250 000 norske pasienter som hvert år får utført dagkirurgi i Norge. Det kan og bør bli mange flere, hevder dagkirurgientusiaster.

Tema om dagkirurgi 

Forviklinger
Opgård tror hun har god tid denne morgenen, men klokken halv åtte blir hun oppringt. Det er fra sykehuset. En annen operasjon er blitt utsatt, kan hun møte opp nå – med en gang?

«Like greit å komme i gang», tenker hun og tar bussen. Hun er framme på sykehuset klokken 8.19.

Drøyt klokken ni setter kirurgen skalpellen i magen hennes. Opgård har fått narkose kombinert med lokalbedøvelse. To kirurger, to operasjonssykepleiere, én anestesisykepleier og én anestesilege sørger for at Cathrine Opgård får løst sitt helseproblem på operasjonsstuen i dag. Utenfor er sykepleierne som tok imot henne, og som også skal ta seg av henne etterpå.

Gjort på 36 minutter
Kirurgene konstaterer at det er hull i bukveggen, altså navlebrokk. Kurant sak. Det tar dem 36 minutter å fjerne brokket og sy igjen såret. Brokket tas vare på, prosedyren er å sjekke at det ikke er en svulst.

Her på dagkirurgen er alt nøye planlagt. Men av og til må de stokke om på programmet. Som i dag. Pasienten som skulle ha ligget her nå, hadde vært Spania. Det visste ikke personalet før han møtte opp. Han måtte testes for MRSA-bakterier før han er klargjort. Derfor ble Opgård oppringt.

«Vi er ferdig!» hører Opgård idet hun våkner. Hun har ikke fått med seg noe som helst av operasjonen. Hun får brillene på nesen, og mens hun trilles de få meterne bort til post-op, registrerer hun høyt at hun jammen er ferdig operert før hun skulle ha begynt.  

Vil ikke hjem om kvelden

På vaktrommet sitter en gjeng sykepleiere. Hva har de å si om dagkirurgi?

– Det verste er egentlig at vi ikke vet hva som skjer med avdelingen. Om vi skal flyttes, mener én.

En annen er bekymret over mangelen på operasjonssykepleiere.

Her jobber de bare dagvakter. Det opereres til klokken tre.

– En god ide å jobbe kveld?

Deres svar er klart:

– Pasientene vil ikke hjem klokken 22-23 om kvelden. Hvis vi skulle operere til klokken sju, må vi ha et skift til. Det blir veldig dyrt. Det er ikke utstyret som er dyrt, det er personellet.

– Hva opereres her egentlig?

– Her er mye brokk, galle og brystkreft, sier en.

– Anoproktologi, fistler og hemoroider, sier en annen.

– Marisker. Tilbakelegging av stomi, fortsetter en tredje.

Det er som om de knapt har begynt på listen.

Og listen er lang for hva som kan utføres dagkirurgisk. Men typer inngrep varierer fra sykehuset til sykehus. Et eksempel er operasjon av korsbånd.

Riksrevisjonen påpekte i en rapport om sykehus som kom i fjor at her er det rom for effektivisering:

I 2009 var det ni sykehus som gjennomførte korsbånd-operasjoner dagkirurgisk, ifølge rapporten. Etter 2009 er det svært få sykehus som har gått fra døgn- til dagkirurgi for korsbåndoperasjoner. På de fleste sykehus overnatter pasientene både før og etter operasjonen.

Best
Korsbånd opereres ikke på denne avdelingen. Nå tar anestesilege Johan Ræder, som også er overlege og professor, en tur innom den nyopererte. Han ser at det står bra til. Cathrine Opgård har fått seg frokost og føler seg opplagt.

Alle sier det. Dagkirurgi er best. Det vil si at når pasienten ikke har smerter eller er kvalm, og føler seg trygg, er det fint å komme fort hjem. Med et telefonnummer å ringe til.

Infeksjonsfaren er mindre. Behandlingsteamet er mindre. Risikoen for forvirring hos eldre er mindre.

Blir ikke avbrutt
De to kirurgene som opererte Opgård, er på avdelingen hele dagen, godt unna sentraloperasjonen.

– Det er bra, for da er de skjermet for øyeblikkelig hjelp. Vi er her og driver med vårt. Det er forutsigbart, vi blir ikke heftet av noe annet, sier overlege Ræder.

Her er to operasjonsstuer, og klokken åtte er de i gang hver dag.

– Vi har fått kritikk for at pasientene sitter og slenger her. Men pasienten kan ha fått feber eller sykt barn: «Sorry, jeg kan ikke komme.» Derfor dobbeltbooker vi ofte om morgenen. Kan hende må pasienten vente en time eller to. Men her er det tette, trygge forhold. Pasienten hilser på kirurgen som skal operere, og forholder seg til få sykepleiere.

Hvor mange operasjoner som gjøres hver dag, varierer. Noen ganger er det 12. I dag er det fire.

I går hadde de et stort inngrep – fjerning av kreftsvulst og brystrekonstruksjon i samme operasjon.

– Inngrepet varte i sju timer. Det øker faren for infeksjon og blødning, sier Ræder.

Det ble overtidsarbeid og pasienten ble lagt inn.

En pre- og postop-sykepleier kommer løpende etter anestestilegen.

– Skal jeg gi 7,5 eller 3,75 midazolam? Eller diazapam? spør hun Ræder.

Hun føyer til at pasienten er veldig nervøs før operasjonen.

– Gi 5 milligram valium, sier Ræder.

– Vi tilstreber å gi primærsykepleie, sier sykepleieren i farten.

– Her får vi god pasientkontakt. De kjenner oss.

Hjemme igjen

Inne på post-op får Opgård vite mye nyttig av sykepleier Sisko Orvokki Mikkelsen, som tar seg god tid.

– Når kan jeg bruke magemuskler?

– Om seks uker.

Om to dager kan hun dusje med bandasje på.

– Kan jeg reise til Sørlandet i morgen? Det er ikke jeg som skal kjøre, altså.

– Ja, det er greit. Men du kan ikke bade, sier Mikkelsen.

Etterpå står Opgård opp og kler seg i egne klær. Hun får servert en smertestillende tablett. Så er hun egentlig klar for hjemreise. Men først må hun snakke med kirurgen som er i gang med en ny, større operasjon.

Opgård venter et par timer. Så kommer kirurgen til henne. Opgård er glad for å høre at det var et brokk. Da føler hun seg ferdig med problemet. Hun forberedes på at hun kan få smerter i natt og i morgen tidlig og får med seg flere smertestillende. 

Samboeren henter henne klokken to. Et kvarter senere er de hjemme.