- Jobber smart på sykestue

Det er ennå liv i bålet, men den siste pølsen er grillet. På tide for Stein-Anton Pedersen, samboeren og døtrene å dra hjem. Turen med kolleger på sykestuen er over. Under dem ligger tettstedet Skjervøy, der husene har flokket seg sammen og båtene ligger fortøyd på geledd.

Forhøyninger i landskapet og moloen skjermer for havet. Sørgående hurtigrute skal snart legge til kai.

Sykestuen ligger skjult nedfor toppen her. Men de fleste innbyggerne vet godt hvor den er, lett synlig fra alle kanter.

Ble vervet
Dagen før forteller Stein-Anton Pedersen hvordan sykepleierkarrieren begynte:

– Vi ble verva!

Da Pedersen fra Sortland begynte på sykepleierutdanningen i Tromsø, traff han Hilde Solberg fra Skjervøy. Det er ni år siden. De ble kjærester og hadde begge praksis her på sykestuen – på hennes hjemsted. Så ble de altså tilbudt

jobb. «Ok», sa de, « vi kan jo prøve et par år». Men sju år senere arbeider de fortsatt på sykestuen og sykehjemmet, i hver sin sykepleierstilling.

Nå har Solberg barselpermisjon.

Den fineste tomten
Sykestuen er over hundre år. I 1988 overtok kommunen en institusjon som fylkeskommunen hadde latt forfalle.

Var det egentlig liv laga for et så dyrt helsetilbud for en liten kommune? Ja, de lokale politikerne har aldri vært i tvil.

Det mener i hvert fall Lise Roman, som har vært helse- og sosialsjef i tjue år.

– Behovet er jo så tydelig!

Skjervøy er kommunen i Nord-Troms som ligger lengst unna Tromsø.

Og sykehuset. Det vil si Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Ønsket om å utvide meldte seg, og nye lokaler ble diskutert i årevis. Så bestemte kommunen seg for å satse og tok opp store lån. Slik gikk det til at sykestuen i 2000 flyttet inn i dagens lokaler. De gamle fiskehjellene på bygdas flotteste tomt ble erstattet med et nytt helsesenter. Den røde enetasjes fløyen som peker rett ut mot bukten, er sykestuen, som har seks senger.

Men sykestuen gir ingen inntekter, slik sykehjemmet gjør. Lenge før samhandlingsreformen var påtenkt, begynte Roman å argumentere overfor UNN hvor lønnsomt det er å holde liv i sykestuen: Færre dyre liggedøgn for sykehuset. Mange transporter spart. Og et sted å sende pasienter til.

Belønningen kom i 2005. Da vedtok UNN å støtte med 445 000 kroner ganger tre. For tre av sengene.

Roman snakker varmt om sykepleierne. Tilgangen er god, mener hun, fordi unge synes det er spennende med annet innhold enn sykehjem.

Kommer i helikopter
Mens Roman ivrig opplyser om alle de fine døgntilbudene, kommer meldingen: En terminal kreftpasient er på vei med ambulansehelikopter fra UNN.

Den lokale ambulansen står klar utenfor. Det tar noen minutter å kjøre til landingsplassen. Den kraftige vinden er ikke noe problem, men skylaget gjør sikten vanskelig, så piloten velger en annen ankomst enn vanlig. Kjapt flyttes en lett kropp fra båre til båre, og ambulansen kjører tilbake til den røde fløyen.

Der står sykepleierne klare. Mannen rulles inn akuttinngangen og videre til rommet beregnet for palliativ pleie. Her er det bilder på veggene, lysestake, koppestell, panoramautsikt og ekstra plass til pårørende.

Må prioritere
En helikoptertur koster mye. Det vet alle. Og det er ikke ofte pasientene transporteres denne veien, som regel er det herfra til Tromsø. Men denne gangen har en avdelingssykepleier på UNN ordnet det slik at mannen får ønsket sitt oppfylt: Å dø hjemme.

Ekskonen og datteren er her nå. De sender varme tanker til hun som fikset lufttransport.

– Fire timer i ambulanse når kroppen er formet som en s, det hadde ikke gått, sier ekskonen.

Kom hjem igjen
Behandling av terminale kreftpasienter er én av oppgavene til sykepleierne her. Ailin Steffensen ble leder for sykestuen og sykehjemmet for to uker siden. Hun ramser opp seks arbeidsfelt til:

››Akuttmedisinsk diagnostikk og behandling.

››Stabilisering for transport til sykehus.

››Behandling av enkle tilstander, som lungebetennelse og urinveisinfeksjon.

››Gjengangere med kroniske sykdommer, som kols og diabetes.

››Rehabilitering, for eksempel etter lårbeinsbrudd eller slag.

››Utredning til et visst nivå.

Det var nettopp de allsidige arbeidsoppgavene som trakk Steffensen hjem igjen etter flere år i Narvik og Tromsø.

Nå er det hun som skal sørge for forsvarlig drift. Forgjengeren gikk av etter 43 år ved institusjonen.

Steffensen skulle gjerne hatt flere sykepleiere og hjelpepleiere. Det kan holde hardt, ikke minst om sommeren.

– Men det pleier å ordne seg, sier hun på kontoret midt i helsesenteret, bare noen skritt unna sykestue, sykehjem og skjermet enhet.

En av grunnene til at det ordner seg, er at hjemmesykepleiens leder sitter vegg i vegg med henne. De vet hvor skoen trykker hos hverandre og hjelper hverandre.

Gir cellegift
Det er kreftsykepleier Gøril Nilsen et godt eksempel på. Hun er en slags rød tråd. Selv om hun er ansatt i hjemmesykepleien, er hun stadig innom sykestuen og tar seg av både pasienter og pårørende.

Da kommunen ønsket kreftkompetanse, tok Nilsen videreutdanning i Tromsø. I januar 2006 var hun klar.

– Nå er tilbudet så kjent på UNN at legene er snar med å henvise pasienter hit, forteller hun.

Åshild Simonsen er en av dem. Det er blitt mange cellegiftkurer her på sykestuen.

Hun har brystkreft med spredning til lunge og bein og får nå symptombehandling en gang i måneden.

– Med en så alvorlig diagnose er man avhengig av at folk kan faget sitt. Fordelen er at folk kjenner meg her. Jeg slipper å fortelle historien min om og om igjen.

Det blir mer enn nok turer til UNN for kontroll, stråling, MR, CT og skanning. Men hver tur hun slipper å ta letter situasjonen for hele familien.

– De gangene jeg ikke klarer å komme hit, kommer Gøril til meg.

Simonsen, som har vært varaordfører, kaller Skjervøy en kystperle.

– Mange småsamfunn er ustelte. Her er det velstelt rundt husene. Det er lett å bo her, sier hun.

En periode kan Gøril Nilsen ha to-tre pasienter som får cellegiftbehandling. Så kan det gå et halvt år uten. Nå er mange i palliativ fase. Hun venter nye pasienter utover høsten. Nok en innbygger har fått diagnosen brystkreft. Men behandlingen er ikke avklart ennå.

Nilsen samarbeider tett med kreftavdelingen på UNN, og er med i nettverket Lindring i nord.

Samhandler allerede
Samhandlingsreformen er på trappene. Mye er usikkert, ikke minst om finansiering.

– Jeg tror sykestuedrift er en del av svaret. Kommunen her har satset mye midler. For å være så liten, klarer vi å tilby veldig mye. Vi profilerer oss mer og mer, sier Steffensen som har de ansatte med på laget.

Stein-Anton Pedersen mener de har drevet etter samhandlingsreformens prinsipper i mange år.

– Her finner vi egne løsninger, en egen vri. Vi gjør det på vår måte, sier han.

Til tider er det ekstremt hektisk, andre ganger rolig. Vinterstid kan været utfordre sykepleiernes ferdigheter: En mann fikk hjertestans en kveld, men våknet opp igjen. Han kom til sykestuen. Det var snøstorm, og både vei, hav og luft var stengt.

– Vi tok inn ekstra folk så vi kunne overvåke skopet hele natten.

De fikk ham av gårde til Tromsø i ambulanse med lege før dagvakten kom på.

– Vi strekker oss langt, sier Pedersen.

Han merker godt at UNNs utskrivningsregler hardner til.

– Vi opplever et veldig press fra spesialisthelsetjenesten. Presset vil øke. Det blir stram drift. Ikke luksus i hverdagen, fastslår Pedersen, som uansett trives med allsidigheten.

Det er alltid sykepleiere på vakt. Om natten bare én.

– Er det behov for å sette en veneflon, ja, så må du sette den. Du kan ikke ringe til anestesien og få hjelp. Den skal inn. Du må bare. Det samme med blodprøvene, sier Pedersen.

– Dere blir jo flinke! sier Ailin Steffensen.

Trygg om natten
Alle de ni sykepleierne på sykestuen har tredelt turnus. Den ordningen vil bestå.

– Det høyner kunnskapsnivået. Størstedelen av det akutte skjer dag og aften.

Da er det flere sykepleiere sammen med deg, og du lærer. Da blir du tryggere når du skal være alene på natt.

Steffensen understreker at samarbeid på tvers av avdelingene er avgjørende. De tverrfaglige fredagsmøtene er viktige.

I 2009 var gjennomsnittlig belegg på 99 prosent. Antallet innleggelser var 447. Ingen pasienter er blitt avvist, og ingen dagsbøter er gitt. De har ofte korridorpasienter, to går greit; en på Bertastuen og en nederst i korridoren.

Måler på labben
Sykehjemmet har stor glede av sykestuen, som for eksempel kan gi intravenøs væskebehandling.

Her er et godt utstyrt laboratorium. Pedersen viser fram et «superdyrt» analyseapparat som blant annet kan måle hjerte- og leverenzymer. Her kan de også måle crp, blodprosent og blodsukker, og selvsagt kan de dyrke urin.

Legekontoret i samme bygg kan ta supplerende blodprøver. Kvalitetsprogrammet Noklus sørger for at de holder seg oppdatert.

– For eksempel får vi tilsendt prøvemateriale for kontroll. Vi måler crp-verdiene, sender dem og får svar tilbake, sier Pedersen som har ansvar for akuttrommet og legevakttelefonen.

Unngår folkesnakk
På et lite sted som dette lærer de seg fort å holde pasientsnakket innenfor sykestuens vegger. Når det er naboen som legges inn, blir naboen til pasient.

– Hvis folk ser sykebilen, vil de vite hva som skjer – av omsorg, men mest av nysgjerrighet, sier en av sykepleierne.

Derfor er hun nøye med taushetsplikten:

– Vi må beskytte et lite samfunn. Spesielt når det dreier seg om sånt som psykiatri, fylleslåsskamper og selvmord.

Fødestuen er i nabokommunen. Her på sykestuen er det bare født ett barn. Det var i 2001.

Men både sykepleiere og leger er kurset i hva de skal gjøre hvis en baby vil ut fort.

Kjærlighet og omsorg
Dagen etter stikker den avgåtte lederen innom. Overgangen er stor, forteller hun i korridoren til sine tidligere kolleger.

– Man gir slipp på en del av livet. Men jeg sover bedre om natten. Våkner ikke lenger og tenker på alle tingene jeg har glemt.

Sykepleier Miriam Venæs har dagvakt. Nå ringer hun en kollega:

– Du, når du fjerner grippernålen, er det bare å legge på press, eller?

Hun får svaret hun trenger og går til Finn Sandmo som ligger på undersøkelsesbenken. Han har kreft i bukspyttkjertelen og leveren.

Blodårene hans egner seg ikke lenger for å stikke i, så han har fått operert inn en veneport. Nå skal han få fjernet grippernålen som ble brukt til blodtransfusjon for et par dager siden. Venæs har ikke gjort det før.

– Du er bestandig i godt humør, du, sier hun til pasienten.

– Det gjør kanskje vondt når jeg river av teipen.

– Det er andre ting som gjør mer vondt i livet enn det. Det skjønner du når du får noen år på baken, smiler han.

Sandmo har åpen plass her. Marginene er fine. I går hadde han feber og følte seg skral. I dag er formen bra.

– Leveren har ikke gjort jobben sin. Nå er det bare kjærlighet og omsorg som gjelder.

Blod kommer med båten
Blodet han får her blir sendt med båten fra Tromsø. Det må brukes innen seks timer, så det går akkurat.

– Det er viktig å ha gode dager. Jeg er glad jeg bor her på Skjervøy. De yter topp service her. Og jeg får tilbakemeldinger om at jeg er blid og grei. Kanskje det gjør at jeg lever lenger, sier han.

Hans filosofi er at skal man overleve, må man ha en stor dose selvironi.

– Vi er et spøkefullt folkeferd her i nord. Det er bra å skøye litt.

Innflytter
Miriam Venæs er fra Ørland i Trøndelag. Da hun hadde sommerjobb på hurtigruten, forelsket hun seg i en maskinsjef fra Skjervøy. Hun fikk ikke jobb her, og utdannet seg til sykepleier i Tromsø. Nå har hun bodd i det blå huset ved moloen i to år.

Som innflytter er nettverket på jobben viktig.

– Miljøet er ungt. Vi er mye i lag i fritiden. Går tur, har personalfester, tar lønningspils på puben Public.

Hun er vikar, men det bekymrer ikke. Hun regner med at det alltid er jobb til henne her.

– Jeg liker godt den mangfoldige pasientgruppen. Det ville vi ikke hatt i spesialisthelsetjenesten. Her kan vi litt om alt.

Legevakttelefonen er sykestuens ansvar ettermiddag, natt og helg. Men selv om det nå er dag, har Venæs alarmen i lommen. Da kan hun høre om det er noe akuttoppdrag på gang, og kan gjøre klart akuttrommet.

Man kan lett bli svett når man er alene på vakt om natten, innrømmer hun.

– Når telefonen ringer kan det gjelde alt fra en knekt negl til: «Han puster ikke! Hva gjør jeg?»

Mange ringer heller vaktrommet her enn 113. Sist natt ringte ingen legevakten. Men klokken 22.18 kom det telefon fra nordgående hurtigrute på vei til havnen på Skjervøy. De ville rådføre seg om medisiner til en passasjer med smerter.

Ernæring via blodet
Karin Eidsvik (40) sitter på sengekanten og ser rett bort på huset sitt, barndomshjemmet hennes. Der bor sønnen på 19. Ingen brann, i hvert fall, konstaterer hun.

Inn døren kommer Miriam Venæs med en tralle. Hun skal lære Eidsvik hvordan hun selv kan administrere parenteral ernæring. Eidsvik er ambulansearbeider, har sprøytebruk i fingertuppene og kan alt om sterile prosedyrer.

Hun har hatt flere operasjoner i mage og tarm. Nå er bare tynntarmen igjen, og hun har fått stomi. Etter siste operasjon i mai dro hun hjem. Hun spiste og spiste, men vekten gikk bare ned. Tarmen tok ikke til seg næring. Hun ble andpusten bare hun reiste seg i sengen. Men hun ville ikke til doktor. For et par uker siden klarte hun ikke lenger å gå opp trappen til soverommet. Da ble det krisemøte i familien.

De sendte henne til legen, og det bar rett til sykehuset i ambulanse. Den 1,75 meter høye damen veide 52 kilo. Nå er hun 57. Før var hun 70.

– Jeg kan i hvert fall spise hva jeg vil.

Fra sykehuset kom hun fredag kveld med hurtigruten – i lugar. Å sitte i fire timer ville gjøre altfor vondt.

Ti timers måltid
De setter seg foran vinduet. På bordet ligger en plastpose med 1500 milliliter flytende ernæring fordelt i tre rom. Eidsvik får kjapt inn i fingrene hvordan hun skal stikke med riktig vinkel og brekke opp skilleveggene så ernæringen blander seg inni posen. Når innholdet

er blandet, må det brukes innen et døgn. Gul og blank væske forvandles til melkehvit. Væsken lukter babygulp, vet Eidsvik, så hun prøver å unngå søl.

Om nesten ti timer, etter midnatt, er måltidet via blodet over. 160 milliliter i timen er passe tempo. Blir takten hurtigere, kaster hun opp. Om noen dager skal hun hjem og ordne med ernæringen alene – fire ganger i uken.

– Tryggheten jeg føler her går ikke an å beskrive med ord. Det skyldes kompetansen til sykepleierne. Og så har de tid til oss. Dette tilbudet må aldri røres. Det må heller bygges ut, sier hun bestemt.

Pumpen knirker som en lærsko. Akkurat høyt nok til å holde Eidsvik våken. Derfor kan hun ikke ta til seg næring om natten, som jo ville vært mest praktisk.

Eidsvik setter seg på sengen igjen, og Venæs henter middag til henne. Eidsvik gleder seg til karbonader og ertestuing.

Lindrer med morfin
Etterpå går Venæs for å sjekke dosettene på medisinrommet. Der står også hjemmesykepleier Solveig Nilsen. Selv om det er trangt, liker de å dele rom. Her kan de oppdatere hverandre.

Venæs har 20 røde bokser foran seg, fylt av sykepleieren som var her i natt. Kjedelig arbeid, men overkommelig, synes hun. Nilsen skal finne fram piller til 50 pasienter.

– Det blir mange tabletter. Vi ønsker oss multidose-system.

Hun føyer til:

– Men det koster jo mer.

Mannen som kom med helikopter, har hatt tilsyn i hele natt. Nå trenger han å døyve smertene. To sykepleiere holder varsomt og stødig den urolige kroppen mens de gir ham morfin. Etterpå døser han i sengen. Med tilsyn.

Dagen etter dør han med familien rundt seg.

Fakta om Skjervøy:

• Skjervøy er en av seks kommuner i Nord-Troms. De andre er Nordreisa, Lyngen, Kåfjord, Kvænangen og Storfjord.
• 3 000 innbyggere
• Kommunen består av flere øyer. Ca. 2 400 bor på tettstedet Skjervøy
• 25 mil til nærmeste sykehus i Tromsø – fire timer med bil.
• En halvtime til Distriktsmedisinske senter i Nordreisa, som har fødestue.
• Havet gir inntekter: Her foregår lakseslakt, smoltproduksjon, fiskeoppdrett. En oljebase er på gang.