Poesien i de siste tankene

For ti år siden var Oddgeir Synnes lei av at tiltak for eldre altfor ofte gjør dem til passive konsumenter og tilhørere. Dermed startet han skrivekurs for dem.

– Målet var å stimulere de kreative evnene og løfte fram stemmene, ressursene og livshistorien til deltakerne. Jeg ville utfordre dem på hva de var opptatt av her og nå, og hva de tidligere hadde gjort i livet, sier han.

Deltakerne bodde både på sykehjem og hjemme, og tilbakemeldingene tydet på suksess: «Skrivingen fører meg nærmere den jeg en gang var», sa en. «Jeg har utsatt begravelsen min. Jeg kan jo ikke gå glipp av skrivekurset», sa en annen.

Så ballet det på seg.

Også for palliative pasienter

I 2006 startet han skrivekurs for alvorlig syke og døende pasienter. Det endte i en doktorgradsavhandling (se faktaboks).

Synnes analyserte tekstene for å finne ut hva som blir viktig å uttrykke når livet nærmer seg slutten. Hvilken identitet velger alvorlig syke og døende å uttrykke når de får konkrete, men åpne oppgaver som «den dagen», «eg fortalde det aldri til nokon», «møtet», «om eg kunne reise attende ein stad» og «kvardag»?

Familie og venner betyr mest

– For mange var det viktig å se tilbake og kunne si at livet deres hadde betydd noe for andre, sier Synnes.

Det relasjonelle gikk som en rød tråd gjennom de fleste tekstene. Om forholdet til familien, slekt og venner. Minnet om kjærlige besteforeldre. En del skrev om spesielle plasser eller naturopplevelser, for eksempel minner fra og lengselen etter barndomshjemmet. Ingen skrev om jobben.

– Det overrasket meg at arbeidslivet som vektlegges i så stor grad i annen livsforskning spiller så liten rolle når det går mot slutten. I den grad de snakket om jobben, var det miljøet og kollegene de savnet, sier Synnes.

Ved nærmere ettertanke tror han det stemmer at jobben ikke betyr så mye.

– Møtet med døden skreller av alt som ikke er vesentlig.

Til og med sykdommen får ofte en underordnet rolle eller blir ikke tematisert i mange av fortellingene.

Terapi og arv

Synnes mener at både skrivingen og fortellingen har en terapeutisk effekt.

– Gjennom dikt og fortelling kan mange nærme seg noe som en gjerne ikke snakker om, for eksempel sykdommen. Tekstene avdekker en liten flik og gir et viktig innblikk bak fasaden, sier han.

Den som skriver får også muligheten til å vise andre sider av seg selv; hvem man har vært og fremdeles gjerne er bak ytre kjennetegn som alder og sykdom. Samtidig er skriving en aktivitet som kan fortrenge tunge tanker i en vanskelig tid.

– Man skal heller ikke underkjenne gleden over å skape noe gjennom ord, å få bære fram sin egen stemme, og ikke minst at denne stemmen blir hørt.

Mange av kursdeltakerne delte tekstene med familien sin. Noen ønsket at de skulle bli en arv til dem som kommer etter. De har blitt brukt i minnestunden og i sorgarbeidet til pårørende. Også en prest som ikke kjente en han skulle begrave, fikk god hjelp til talen han skulle holde ved å lese flere av tekstene vedkommende hadde skrevet.

Tilværelsens livsnødvendige letthet

Gjennom arbeidet oppdaget Synnes betydningen av de små fortellingene. De tilsynelatende ubetydelige historiene hvor ingenting skjer.

– De lette fortellingene er også viktige, og definerer oss. Ikke bare store tragedier og avgjørende hendelser. Der eksistensen er utrygg blir det viktig identitetsbærende å skrive og fortelle om dette. Selv om man snart skal dø, har man fortsatt en stemme og kan fortelle en vits, sier han.

– Var det mye klisjeer i tekstene?

– Litt. «Vi må prøve å tenke positivt» og slikt.

Men mange opponerte mot dette og leverte fortellinger som frigjorde seg fra klisjeene. For eksempel dagpasienten på 54 år som sa han ikke kunne skrive oppgaven som het «kvardag» fordi hverdagen hadde forsvunnet etter at han ble syk. Synnes ba ham skrive om tankene rundt det og hva hverdag var for ham i dag.

Det resulterte i følgende tekst:

Hva er hverdag i dag? Det er noe som mangler, noe som jeg ikke finner. Noe ubekymret som har gjemt seg. Når jeg ikke går på kur, har jeg nesten ingen symptomer på sykdommen, det er litt skremmende. Men det er også godt for da er ikke sykdommen altoverskyggende, men kan faktisk glemmes i perioder.

Men da blir jo hverdagen lik den hverdagen som jeg hadde før jeg ble syk. Det er den definitivt ikke, så hvordan er den da? Jeg kjenner at jeg sliter med å finne hverdagen, fordi jeg ikke opplever å huske så langt at jeg finner en hverdag.

Nå har det gått noen dager, i mellomtiden har jeg grublet over hvordan hverdagen er. Hvor i all verden er hverdagen, dette er litt nifst. Dette har jeg i grunnen ikke tenkt over før, hva er egentlig hverdag nå?

Før jeg ble syk var hverdagen det kjedelige som gjentok seg, det som det var om å gjøre å unngå for å gi livet mening. Nå kjennes det mer som at det er den «gamle» hverdagen jeg lengter etter, og da blir den jo ikke noen hverdag lenger, eller blir den det?

Jeg opplever at jeg venter mye, venter på resultater, venter på behandling, venter på å bli dårlig av behandling og venter på å bli god av behandling. Men det kan ikke være venting som er hverdagen nå, det blir for trist. Så hvor i all verden er hverdagen blitt av?

Nå legger jeg hverdagen litt til side igjen, så får vi se om det dukker opp noen gode tanker. Det skjer ikke så mye for tiden, livet går liksom på lavgir i sitt eget rolige tempo. Men tiden går fort, veldig fort. Tirsdagene kommer som perler på en snor, nesten så jeg tenker at jeg var jo på dagavdelingen her forleden. Da gidder jeg ikke å gå i dag også.

Det kan vel ikke være hverdager som forsvinner så fort, eller er det nettopp det, det er? Er det slik at det er nettopp slik hverdagen er, dager som forsvinner nesten uten innhold og uten at du merker at de er gått? Da forsvinner jo den tilmålte tiden jeg har igjen uten at jeg merker det, hva er da vitsen?

FAKTA:

• Oddgeir Synnes har hovedfag i nordisk litteratur og er førsteamanuensis og forsknings- og utviklingsleder ved Betanien diakonale høgskole i Bergen.
• Fra 2006 til 2008 holdt han seks kurs i skriving og fortelling for 51 alvorlig syke og døende pasienter. Halvparten på en dagavdeling og halvparten på en sengepost. De var fra 43 til 95 år. På sengeposten var de fleste så dårlige at de ikke klarte å skrive. De fortalte sine historier til Synnes som tok notater og reinskrev etterpå.
• Det hele resulterte i 450 fortellinger og en doktorgradsavhandling i juni 2012: "Forteljing som identitetskonstruksjon ved alvorleg sjukdom: Ein hermeneutisk analyse av alvorleg sjuke og døyande sine forteljingar".
• Arbeidet ble finansiert av Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering.