Når den svarte tåka kommer

Forsker May Vatne har dybdeintervjuet ti personer som ikke så noen annen utvei enn selvmord. Hun har spurt om hvilke tanker de hadde før og etter selvmordsforsøket, om hva som holdt dem tilbake, og om hva de opplevde i møte med helsevesenet etterpå?

Bortsett fra samtaler med helsepersonell i forbindelse med selvmordsforsøket, har flere av dem aldri snakket med noen om det som skjedde.

Dypere ensomhet

– De beskriver en dypere form for ensomhet; de føler seg avskåret fra omverdenen, sier May Vatne, høyskolelektor ved sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) til høyskolens nettside.

Analysene til Vatne viser at det ofte er en spesiell hendelse som får alt til "å tippe over". Mange forteller historier om en barndom hvor de ikke ble sett, hvor det ikke skulle snakkes om vanskelige ting i familien. De forteller om kombinasjoner av fysisk og psykisk sykdom, om samlivsbrudd, overbelastning på jobb. Så skjer det noe. Plutselig. En hendelse får det hele til å tippe over. "Det ble for mye," sier de. Intervjupersonene synes å være i en kontinuerlig konflikt med livet. De vil egentlig ikke dø, de ser at livet har en verdi, men de klarer heller ikke å leve livet slik det har blitt.

Selvmord som trøst

Men selvmord er ikke bare en løsning på en sterk eksistensiell smerte; det kan også være en trøst.

– Mange opplever at det er en trøst å tenke at "jeg kan ta livet mitt. Jeg har muligheten, jeg har pillene". Tanken på at selvmord er en mulighet, kan hjelpe folk til å holde ut store psykiske plager, sier Vatne. Tanken på at han/hun kunne ta livet sitt, opplevdes som en hjelp til å overleve. Problemet at det som i en periode er trøst, senere kan bli en trussel.

– Derfor er det viktig å bygge tillit for å få til en dialog mellom den suicidale personen og hjelpere i helsevesenet. Slik at det kan oppleves trygt å meddele at trøsten begynner å bli en trussel, sier hun.

Mer åpenhet

Felles for intervjupersonene er at de ønsker mer åpenhet og færre tabuer. Selv kan de fortelle om store forskjeller blant helsepersonell når det gjelder kunnskap og holdninger til selvmord. De har blitt møtt med forståelse, men også med avvisning og moralisering.

– Suicidale personers beskrivelser kan hjelpe oss som helsepersonell til å forstå dem og den eksistensielle smerten de har, og ikke å moralisere over det de har gjort, men heller komme i dialog med dem, sier May Vatne.