I front for de minste

Noen må «tørs», sier sykepleier og tillitsvalgt Anne Waagan.

Læringskurven har vært bratt for 28-åringen fra Tynset. Hun står uredd og i fremste rekke i kampen for de små på nyfødtintensiv på Rikshospitalet.

Arbeidsdagene er så tøffe at arbeidsgleden forsvinner, forteller hun. De ansatte er redde for å gjøre feil og det meldes om avvik. Det jobbes doble vakter, og for få ansatte sliter. Flere har sluttet det siste året. Hun er redd enda flere skal pakke sammen og dra.

– Men hvem skal passe på barna hvis ikke vi med kompetanse blir, spør Anne Waagan.

Hele det siste året har hun og flere med henne kjempet en innbitt kamp for at nyfødtintensiv skal få flere ansatte. Etter gjentatte bekymringsmeldinger har Fylkeslegen i Oslo og Akershus nå gjort det klart at han vil opprette tilsynssak mot Rikshospitalet.

– Endelig tar noen tak i saken, sier Waagan.

Nylig var hun i møte med Fylkeslegen og fikk en god følelse etterpå. Fylkeslege Petter Schou var selv til stede. Hun og andre tillitsvalgte fikk fortalt hvordan de opplever hverdagen.

– Det virket om de hadde forståelse for problemene. Det er utrolig viktig at noen endelig hører på oss, sier hun.

Fylkeslegen har allerede vært på Rikshospitalet og snakket med mange av de ansatte på avdelingen. Det skjedde allerede dagen etter møtet med de tillitsvalgte.

– Gå inn på Barneklinikken, ta heisen opp i fjerde etasje, gå til høyre så møter jeg dere der.

Anne Waagan er klar i sine beskjeder når vi avtaler intervju. Før vi så mye som får meldt oss i resepsjonen er hun der, smilende og med et fast håndtrykk. Svartkledd fra topp til tå.

Det er sen ettermiddag, og det har vært en lang arbeidsdag, blant annet møter med tillitsvalgte på Ullevål sykehus. Likevel er det ikke nei i hennes munn da fotografen ber henne skifte tilbake til sykepleieruniform. Med et fast blikk og det lange håret godt samlet i nakken er hun straks tilbake og klar.

– Hvordan får du overskudd til å stå midt i stormen i denne tøffe jobben?

– Det henter jeg gjennom familie, venner og ikke å forglemme mamma. Hun har virkelig vært grei å ha, slår hun fast. I tillegg kan hun ikke fullrose kreftene og overskuddet treningen CrossFit gir.

– Jeg som ikke kan fordra treningssentre er blitt helt hekta.

CrossFit er en røff og hard treningsform. Vektløfting, trekking av tunge dekk og turnaktiviteter i stort tempo og variasjon. Slett ingen pyseidrett. Hun trener opp til to timer fire–seks dager i uken.

– Takket være det er jeg i god form. Jeg tror ikke jeg hadde kommet gjennom de tøffe prosessene på sykehuset hvis jeg ikke hadde holdt på med denne treninga. Den gir meg styrke, og jeg får ut masse aggresjon og frustrasjon, forteller hun.

Ledelsen ved Rikshospitalet har hittil vist liten forståelse for de ansattes bekymring. Det har vært som å slåss mot en murvegg. Tilbakemeldingen har vært at bemanningen er forsvarlig.

Og det er ikke bare nyfødtintensiv på Rikshospitalet som sliter. Situasjonen er den samme på Ullevål.

– Alle hjertebarna tilhører Rikshospitalet. Men det kan være like mange kritisk dårlige barn på Ullevål, sier Waagan.

Hittil i år har 22 sykepleiere ved nyfødt intensiv sluttet. I tillegg er flere sykepleiere med høy kompetanse ute i permisjon. Om de kommer tilbake er uklart.

– Situasjonen er veldig sårbar. Dette har ikke Rikshospitalet råd til, slår Waagan fast. Hun mener flere av dem som har sluttet ville stått i jobben om bemanningen hadde vært en annen.

– Mister vi flere dyktige sykepleiere ved vår avdeling er jeg redd det virkelig kan skje noe fatalt, sier Waagan som kommer med en klar oppfordring til helseministeren:

– Lov nyfødtintensiv lik bemanning som ved de andre intensivavdelingene på sykehuset. Da først vil vi kunne holde på dyktige medarbeidere.

Ved Universitetssykehuset i Oslo er normen ved nyfødtintensiv fem–seks ansatte per barn, mens barneintensiv har ni ansatte per barn. På voksenintensiv er det ofte over ni.

– Situasjonen er veldig sårbar. Det er under enhver kritikk at de minste og mest sårbare skal ha en lavere bemanning enn andre. Det burde heller vært motsatt, sier Waagan.

Tillitsvalgt Anne Waagan har jobbet med disse små barna ved Rikshospitalet siden juni 2008. Hun kom da direkte fra sykepleierskolen på Elverum.

– For meg er dette drømmejobben. Den er utfordrende, givende og spennende. Men blir det ikke endringer med bemanningen, så holder jeg ikke ut jeg heller, sier hun.

Fortvilelsen er til å ta og føle på. Hun er sliten og det kan ikke skjules at det kommer tårer til syne i øyekroken. Det er ille å føle at man ikke strekker til. Mer enn en gang har hun gått fra jobben med vondt i magen og redd for hvordan både de små barna og kollegaene har det.

Hun har ikke egen familie eller barn og har derfor kunnet strekke seg ekstra langt i forhold til jobben.

– Får jeg egne barn og familie vil det bli svært vanskelig å jobbe her om ikke bemanningen endres betraktelig.

Anne Waagan har alltid hatt lyst til å bli sykepleier. Helt siden hun var liten jente og tuslet rundt i bakeriet til foreldrene på Tynset, var det dette hun hadde lyst til. Hun ville jobbe med barn.

– Jeg hadde tenkt å bli jordmor, men etter at jeg begynte her har jeg slått det fra meg. Å være med å få redde livet til disse små barna gir meg så mye.

Det minste barnet hun har sett var bare 290 gram.

– Det er smått. Det er stort ansvar å passe på at disse små får den behandlingen de trenger og har krav på, slår hun fast.

«Sykepleierne slår alarm om nyfødtintensiven på Rikshospitalet. Sykepleierforbundet er svært bekymret over tilstanden ved nyfødtintensiven ved Rikshospitalet,» står det med fet skrift over hele forsiden av Aftenposten en fredag i november.

Avisen skriver at medisiner blir gitt for seint, hjerteoperasjoner må strykes og utsettes. Premature barn får ikke den oppfølging de har krav på. Spedbarn sendes til lokalsykehus for tidlig på grunn av kapasitetsproblemer.

Det koster å møte slike overskrifter om egen arbeidsplass. Men situasjonen for barna på nyfødtintensiv må opp og fram i lyset. Ledelsen svarer med å si at bemanningen og driften er forsvarlig

Arrogansen fra ledelsen har kanskje vært noe av det vanskeligste å takle.

– Å slåss for en viktig sak og bli møtt med en murvegg av avvisning er tøft, sier Waagan.

– Hvis ledelsen hadde vist oss litt forståelse ville det vært lettere. Da hadde vi opplevd at vi ble sett og verdsatt. I dag føler jeg ikke at jeg blir sett på som en viktig arbeidstaker og ressurs. Vi føler ikke at vi blir hørt i det hele tatt.

Ledelsen avviser både at hjerteoperasjoner er utsatt på grunn av kapasitetsproblem og også påstanden at nyutdannete får ansvar for svært syke hjertebarn.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så tøft å være tillitsvalgt og være i klammeri med ledelsen. Å melde arbeidsplassen til arbeidstilsynet og fylkeslegen tar krefter, sier hun.

Selv om det er beregnet én til én-bemanning må ofte en sykepleier ta ansvar for to barn.

– Når man står med to barn som trenger kontinuerlig overvåking og man er alene om ansvaret blir man redd for å overse noe viktig.

– Jeg kan ha ansvaret både for et hjertebarn og et barn som ligger med såkalt Ncpap. Ncpap behandling er pustestøtte som går ut på å blåse luft ned i lungene på pasienten. Uansett hva man velger blir det galt, sier hun fortvilt.

Waagan understreker likevel at barna på nyfødtintensiv Rikshospitalet får god og forsvarlig behandling.

– Behandlingen er forsvarlig, men bemanningen er uforsvarlig. Takket være dyktige leger og sykepleiere som strekker seg i alle kanter har det gått bra hittil.

Avdelingen har ikke bakvaktordning. I helgene er doble vakter mer vanlig enn uvanlig. Og man kan risikere å bli innkalt på jobb på kort varsel. Man føler seg som en dårlig sykepleier om man sier nei.

– Hadde vi hatt bedre tid kunne vi brukt foreldrene som ressurs. I dag har vi ikke tid. Dette er negativt både for foreldre og de små barna.

Anne Waagan er fortsatt under utdanning etter fem år i jobben. Hun er nå i gang med en to års deltid videreutdannelse for å bli fullbefaren spesialist på nyfødtintensiv. I forbindelse med denne utdannelsen må hun binde seg til å jobbe på avdelingen to år etter fullført utdannelse. Først etter fire år blir en nyutdannet sykepleier regnet for å være fullbefaren.

– Læringskurven har vært bratt, men jeg har ennå mye igjen å lære, sier hun.

Som del av videreutdanningen hadde hun praksis ved nyfødtavdelingen på Lillehammer denne høsten. Oppholdet her har gitt overskudd og glede.

– Hva er den største gleden ved jobben?

Hun er ikke i tvil:

– Gleden når du opplever at et barn du har vært redd for å miste, kommer seg og du kan sende det friskt hjem, er ubeskrivelig. Da er det verdt både slit og tårer, sier hun og legger til:

– Følelsen av å ha gitt et barn livet tilbake er fantastisk. Da kan ingenting sammenliknes med denne jobben. Da er alt bare glede.

Men det har også vært mye gråt og fortvilelse. Nå er hun spent på hva Fylkeslegen kommer fram til.

– Hvis vi fikk et vedtak om økt bemanning kan vi leve med at vi må jobbe ekstra i en periode. Men en endring må komme.

Det er sen kveld og mørket har senket seg over Rikshospitalet. For tynsetingen er kvelden slett ikke slutt. Nå venter et par timer med hard CrossFit på treningssenteret i Nydalen.