Betalingsgrense splitter prioriteringsrådet

Er det ”Grense for offentlig betalingsvilje for effekt av tiltak i helsetjenesten” var tema på møtet i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i går. Interessen for saken var så stor at Rådsmøtet ble flyttet for å få plass til alle som ønsket å følge debatten.

Les: Grense for offentlig betalingsvilje for effekt av tiltak i helsetjenesten

Tallfeste helsegevinst

Kostnadseffektivitet utgjør, sammen med alvorlighet og behandlingseffekt, kriteriene som blir lagt til grunn når prioriteringer skal gjøres i norsk helsetjeneste. I pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften heter det at kostnadene skal stå i et ”rimelig forhold” til forventet nytte. Hva som er å regne som rimelig er imidlertid ikke tallfestet i Norge. Det betyr at man ikke på en entydig måte kan vurdere om et tiltak er for dyrt i forhold til effekten.

– Dersom man har som mål å oppnå mest mulig helse innenfor et begrenset budsjett, er det viktig at prioriteringsrådet drøfter hvorvidt man skal fastsette en grense for dette, og i tilfelle hvor denne skal ligge, sa kommuneoverlege i Kristiansand kommune Vegard Vige. Det var han som hadde fremmet saken for rådsmøtet.

Vige understreket at frykten for å skape inntrykk av å sette en pris på liv ikke må legge lokk på denne debatten. England og Wales er de eneste som per i dag bruker en uttalt grenseverdi når de utarbeider retningslinjer for helsetjenesten på oppdrag fra National Health Service (NHS).

Tre alternativ

Tre akademikere var invitert for å presentere ulike løsninger på problemstillingen knyttet til om man skal fastsette en eksplisitt grenseverdi i forhold til forventet effekt.

Professor Ivar Sønbø Kristiansen ønsket at Norge skulle prøve ut en fast veiledende grenseverdi.

 – En slik grense vil kunne bidra til at ressursene går til de mest effektive tiltakene og dermed til at samfunnet som helhet får mest mulig helse ut av helsekronene.

Førsteamanuensis Eli Feiring var helt uenig.

 – Det er ikke opplagt at samfunnet utelukkende skal forsøke å oppnå mest mulig helse innenfor et begrenset budsjett. Man må også ta hensyn til etiske, sosiale, kulturelle og ideologiske verdier.

Professor Jab Abel Olsen ønsket en mellomløsning med variabel grense.

 – Så lenge man har som formål ikke bare å oppnå mest mulig helse, men også å ta hensyn til andre prioriteringskriterier som rettferdighet og alvorlighetsgrad vil en variabel grenseverdi være hensiktsmessig, hvor kostnader og måling av effekt kun er et av flere kriterier.

Uformell prioritering

Flere rådsmedlemmer la vekt på at de ikke kan tenke seg en grense, men forskjellige nivåer avhengig av andre kriterier som sykdommens alvorlighetsgrad og pasientens alder. Andre mente at dagens situasjon med en uformell grenseverdi medfører vilkårlige valg som ikke er bestemt gjennom en demokratisk prosess.

– Konsekvensen av ikke å ha en fastsatt grense kan være usynlige og ubevisste prioriteringer. Med gitte budsjettrammer er det slik at når nye tiltak kommer inn i helsevesenet, faller noen ut, sa Vegard Vige.

Han viste til at helsevesenet allerede i dag mer eller mindre tydelig forholder seg til at en slik grense finnes, når man snakker om at noe er for dyrt til å tas i bruk i helsetjenesten.

– Det er et demokratisk problem at denne grenseverdien verken er politisk vedtatt eller i liten grad har blitt drøftet blant de som skal legge de overordnede rammene for norsk helsevesen, og som skal stå politisk ansvarlig overfor befolkningen, mente Vige.

Glad for debatten

– Jeg ser fram til prioriteringsdebatten med glede, sa helseminister Jonas Gahr Støre da han åpnet prioriteringsrådets møte.

– Dette er et politisk ansvar. Men vi trenger gode, faglige innspill og vurderinger fra prioriteringsrådet, fagmiljøene og brukerne i dette arbeidet, mente Gahr Støre.

Tema vil bli tatt opp igjen på prioriteringsrådets neste møte i mars neste år.

Les: Hva er et leveår verdt?